(PressFire.no): Historien til utvikleren Bungie kan minne om myten om kong Midas.
Alt de tar i blir til gull – «Halo»-serien er vel et åpenbart eksempel – men pølsefingrene deres etterlater seg samtidig en sti av påfallende like, heseblesende skytespill med verdensrommet som glasur.
«Destiny» skulle være unntaket.
En gang i tida var det et regelrett fantasy-spill, så tok de noen runder og kaffekopper på kontoret og endte opp med … et romskytespill. Med fantasy-elementer, da!
Heldigvis for dem (og oss) er det ingen forbannelse. De har lært seg å kue impulsene og har aldri vært mer progressive enn i dag. Men eventyret har bare begynt, og foreløpig er det vanskelig å forstå milliardene de har kastet inn i «Destiny».
Drit i ozonlaget
Valget om å lage et slags førstepersons «Diablo» i verdensrommet er kjempesmart.
Akkurat nå er ikke sci-fi-skytespillet noe sensasjonelt, men grunnmuren de har begynt å smøre med mørtel kan bli den perfekte motgiften til den mystiske sykdommen som tar knekken på de fleste skytespill etter et års tid.
Veldig enkelt ramsa handler «Destiny» om å redde jorda fra romvesener. Riktignok 700 år fram i tid og med våpen i stedet for klimakvoter, men likefullt.
Historien er typisk for sjangeren og streifer aldri langt fra verken «Borderlands», «Mass Effect» eller «Halo», men har det unike særtrekket at den på ingen måte er over når du har sett slutten.
Skaperne har ambisjoner om å gjøre universet til en diger, pustende organisme som kan gro som villgjær i årene framover, og stadig gi oss noe å vende tilbake for.
Da de første ryktene om spillet kom, ble det beskrevet som «World of Warcraft i rommet». Rent mekanisk er det bare tøv, men det er fullstendig treffende for ambisjonene om å vokse febrilsk.
Stakkato verden
Kanskje er det derfor de første seks-syv timene er dørgende kjedelige.
Som et skytespill er opplevelsen veldig kompetent. Den hellige «skytefølelsen» sitter som støpt, fiendene er ikke dumme som spiralloff, omgivelsene er nydelige.
Allikevel føles verdenen hul.
Oppdragene er åpenbart inspirert av massive nettrollespill samt hack ‘n slash-sjangeren, og er i stor grad variasjoner av drepe-, samle- eller oppdage-oppdrag.
Det blir for dølt å kritisere den typen gjøremål i 2014, ærlig talt, men måten «Destiny» tolker dem på er ikke interessant nok.
Når du begynner å hoppe mellom planeter og oppdager akkurat hvor mange romvesenraser som hater deg og resten av menneskeheten, sprekker illusjonen.
De pittoreske omgivelsene og spektakulære utsiktene er fine å se på, men føles mer som brett enn verdener.
Ingenting tyder på at de er befolket utover at du plutselig dulter bort i en gjeng livsfarlige banditter som formelig står med hendene i lomma midt i ørkenen og venter på at noe skal skje.
Så fort du har utslettet dem, tar det bare et par minutter før en ny gjeng spretter opp foran øynene dine. Ofte før du engang har rukket å plukke opp utstyret de etterlot seg og dratt videre.
Endimensjonale kamper
Man kan si mye sint og treffende om «World of Warcraft» og særlig hva det har blitt, men lenge før utgivelsen hadde Blizzard fått på plass en verden så krydret med små oppdagelser, subliminale detaljer og morsomme figurer at den slurpet deg rett inn.
«Destiny» har store, sømløse områder, men de er fortsatt utformet etter samme prinsipp som «Halo».
Oftere enn ikke ender oppdragene opp med at du skal jobbe deg opp til en diger skrikende pidestall, hive den flyvende robotkompisen din opp i et eller annet maskineri for å hacke litt før rock …elektronisk musikk begynner å spille, og du må slåss mot utallige fiendebølger.
Selv motstanderne er bygd rundt «Halo»-malen, uansett hvilken rase du prøver å tilintetgjøre.
Du har hordene av små, sårbare fiender som først og fremst irriterer, etterfulgt av en litt større og sintere skurk, en superirriterende skarpskytter, flyvende blinker med laserangrep og – punchlinen – en gigantisk superfiende som krever list og helhjertet innsats å ta ned.
Med noen hederlige unntak, som skjoldfolk eller spesielle krek med auraer som krever at du planlegger skuddene nøyere, har faunaen skuffende få triks på lur.
Det er ikke dermed sagt at spillet er for lett. Men når det er vanskelig, er det på feil premisser. De taktiske utfordringene uteblir, i stedet er kampene gjerne en øvelse i enten hodeskudd eller å gå sidelengs for å unngå skudd andre veien.
Et vaskeekte skytespill
Muligheten til å skreddersy figuren din – som tilhører en av de tre klassene Titan, Hunter og Warlock – hjelper en anelse, men er i overkant enkel. Med bare tre knapper for spesialangrep, inkludert hver klasses unike supertriks, er det begrenset hvor mye taktisk og intellektuell utfordring man kan stappe inn i ferdighetssystemet også.
Uten at «Destiny» skal kritiseres for det. Som et rent skytespill sitter det som en trikot, og i motsetning til de tyngre hybridene «Mass Effect» og «Borderlands» inngår det ingen forlik eller kompromisser.
Har du en god kompis eller to å spille med, er dette ofte en steinbra opplevelse.
I hvert fall når dere kommer ut på andre siden av de første timenes seige intro, der du stort sett mangler ordentlige våpen og egenskaper, og begynner å farte rundt for alvor. Har dere nerver til å skru opp vanskelighetsgraden, åpner det seg en helt ny dimensjon av opplevelser som gir universet noe av nerven det mangler.
På topp er «Destiny» alt det beste fra «Halo». Aller mest i de hysteriske sluttbosskampene.
De mangler kanskje også de aller beste idéene – ofte går de rett og slett ut på å løpe som en gal, drepe småfiender og smette inn et skudd på storskurken iblant – men alle som har samarbeidet i lignende spill vet hvor berusende følelsen av å kjerne seg gjennom en umulig kamp i fellesskap kan være.
Snakk med meg!
Når «Destiny» vakler, er det i ambisjonene om å være noe mer enn et overfladisk skytespill. Når det skal bygge en verden vi vil gjenbesøke i lang tid, i stedet for å pensjonere etter to gjennomspillinger i juleferien.
Spillet åpner seg virkelig først ved øverste erfaringsnivå, når man skal samle det beste utstyret og for alvor får sjansen til å definere sin figur, men det tar noen merkelige valg.
Det spiller ingen rolle at jeg kan kjøpe eller finne en rekke superkule romskip når de kun viser seg i de altfor lange lasteskjermene.
Basen The Tower, hvor man i utgangspunktet skal møte andre spillere, kjøpe nytt utstyr og flanere, er så liten og knepen at man like godt kunne droppet den.
Aller viktigst: for et spill som bærer så mye merverdi i å nytes med andre, er kommunikasjonen håpløs.
Du kan knapt nå gjennom hos alle de fremmede spillerne du snubler over, og er nær sagt tvunget til å rekruttere en venn eller to om du skal få ordentlig utbytte av opplevelsen. Hvor er chattekanalene, eller muligheten til å snakke sammen ute i felten?
Kjerne, kjerne, kjerne
Etter å ha nådd øverste erfaringsnivå og oppdaget hvor mye gjenspillingsverdi som gjemmer seg når historien er over, innser jeg at samlemanien min skal få tynt seg en stund til.
«Destiny» treffer de rette belønningssystemene i en enkel hjerne.
Både gjennom daglige og ukentlige spesialoppdrag, der man spiller gjennom gammelt innhold for ekstra heftige belønninger, og de «Halo»-aktige samarbeidskampene som stort sett baserer seg på deathmatch-variasjoner.
Fraksjoner krangler samtidig om oppmerksomheten din og belønner lojalitet. Gitt at du trives med «grinding», for det blir det flust av.
Enn så lenge er «Destiny» nærmere et rammeverk for en større framtid enn en helhetlig opplevelse. Men i motsetning til konkurrentene har Bungie lagd en oppriktig skyte- og rollespillhybrid hvor førstnevnte veier tyngst. Det er alene en grunn til å være nysgjerrig.
Produksjonsverdien er unik, helt ned til at selv summingen fra flyvesykkelen du farter rundt på føles som en belønning, men skjuler også en akutt mangel på substans i kantene.
Etter en treig start og tidlige skuffelser, er det mye strålende moro å hente for dem med venner å spille med – andre må belage seg på å tusle ensomt rundt og se på at de andre leker. Det gidder man ikke før universet i seg selv føles magisk nok.
Med en rikere verden, bedre kommunikasjon med fremmede spillere eller ordentlig utfordrende kamper, kan alt brått endre seg. Kanskje er det også i Bungies planer.
Du dummer deg på ingen som helst måte ut om du har lyst på et skytespill og kjøper «Destiny» i dag, men kanskje du bør vente et halvår?
