(PressFire.no): Og plutselig ble det nestegenerasjon.

Når en utvikler virkelig får muligheten til å jobbe dedikert med en av de nye konsollene, og ikke begrenses av gammel teknologi, av kompatibilitet med eldre maskiner eller konkurrerende plattformer, kan resultatet tydeligvis bli virkelig glimrende.

 

Glimrende actionpakke

Jeg har aldri vært enorm fan av «Infamous»-spillene. De to første titlene, utgitt til PlayStation 3, hadde sine øyeblikk, men samtidig også sine feil.

Spesielt spill nummer to i serien fremstår som veldig forglemmelig for undertegnede.

Det er desto hyggeligere å se at Sucker Punch tok et ordentlig tak da de satte i gang med PS4-prosjektet sitt, overhalte konseptet på mange nivåer, fokuserte spillbarheten og tok seg tid til å skrive et ordentlig manus.

Og plutselig ble «Second Son» en glimrende actionpakke som gjør det aller meste riktig, og attpåtil er direkte lekkert på den visuelle fronten. Lekkert, som i dette hadde aldri gått på den forrige generasjonen.


Nye ansikter

Først og fremst har vi en ny helt. Cole MacGrath utgår, inn kommer den unge og frekke Delsin Rowe. Delsin bor i utkanten av storbyen Seattle, han har indianske aner og lever sammen med stammen sin.

Det var vanskelig å elske personligheten til Delsin fra de første videoene og trailerne til spillet. Han fremstod i overkant kjekkas, arrogant og usympatisk.

Når vi spiller «Second Son», skjønner vi imidlertid litt mer av hvor personlighetstraktene kommer fra. Han er jo bare en tenåring, han er glad i å lage litt harmløst trøbbel, og har spesielt sansen for graffitimaling. Han er bare en kid.

Når denne tenåringen faktisk plutselig oppdager at han har superkrefter, er det kanskje ikke så rart at han blir ganske arrogant?

 

Ta over andres styrker

Greia til Delsin er at han kan ta over andres superkrefter. De som kjenner til «Infamous»-universet vet at det finnes visse mennesker, kalt Conduits, som altså besitter ekstraordinære evner.

I «Second Son» er de relativt forhatte av samfunnet, som frykter dem, og den militære organisasjonen DUP gjør alt for å kontrollere dem - og befolkningen for øvrig.

Det å gjøre alt innebærer også å nesten stenge av hele byen Seattle, sette opp vaktposter overalt og innføre et strengt regime. DUP-soldatene er ikke vanlige soldater de heller, de besitter faktisk krefter som lar dem kontrollere betong - i likhet med deres kjipe leder Brooke Augustine.

Vi skal naturligvis ikke snakke for mye om hvordan historien utvikler seg. Men altså, etter en kort introduksjon, og etter å ha fått sin første superegenskap, beveger Delsin og hans bror Reggie seg inn mot byen.

 

Utrolig fin by

La oss diskutere Seattle litt. Dette er tross alt vårt første glimt av hvordan sandkassespill kan fremstå på de nye spillmaskinene. Hvor detaljerte urbane miljøer kan bli.

Førsteinntrykket er virkelig imponerende. Detaljnivået på bygningene og på gateplan er flere hakk over det vi tidligere kunne se på eldre konsoller. Det ser nydelig ut!

Bylandskapet er variert og troverdig.

Jeg kjenner ikke byen Seattle spesielt godt, og regner med at utviklerne har tatt seg visse friheter når det gjelder utformingen og arkitektur, men byen fremstår likevel som et levende sted.

Det er en stor fordel at det hele presenteres i sylskarp 1080p-grafikk, og at frameraten er hele tiden helt stabil.

Byen består av to distrikter. Det første vi oppsøker inneholder stort sett lavere, mer slitte bygninger, men også landemerket Space Needle. Det er rundt disse strukturene at vi først lærer å beherske de tidlige superkreftene, og vi får anledning til å klatre til topps på utsiktstårnet innen ganske kort tid.

Det andre distriktet åpnes opp noe senere, og er tettere bebygd, med flere høye blokker, og samtidig mye mer dominert av sjekkpunktene og byggverkene til DUP-styrkene.

 

En smak av Seattle

Alt i alt presenterer ikke «Second Son» den største sandkasseverdenen i spillhistorien. Seattle i spillet er ingen enorm by og det går raskt å bevege seg fra den ene kanten til den andre. Det finnes heller ingen nevneverdige områder utenfor, bortsett fra de landlige omgivelsene vi starter i.

Kanskje det er byens kompakte størrelse som gjør at den kan fremstå som mer visuelt detaljert og variert?

Seattle-kulturen gjenspeiles tydelig i spillet. Flere steder er det reklameskilt for Sub Pop. Det er mange parker og kaffebarer. En av låtene til et relativt kjent Seattle-basert band spilles under rulleteksten, dessverre kun i en coverversjon.

Dette virker generelt som et hyggelig sted, hadde det ikke vært for alle disse tungt bevæpnede DUP-soldatene som kan generere betong ut av løse luften. Slike kan ødelegge stemningen i enhver by.

Seattles befolkning er imidlertid ikke spesielt smarte, og fungerer stort sett kun som pynt. Mange enser deg knapt når du flyr over dem med de lysende neonkreftene dine.

 

Fokus på evner

Så hva er det med disse kreftene til Delsin? Det er tilsammen fire av dem. To av disse (røyk og neon) anskaffes relativt tidlig i spillet, de resterende to skal vi ikke diskutere her, for å ikke avsløre for mye.

Samtlige gir deg likevel valget mellom å skyte enklere prosjektiler eller tyngre angrep som gjør mye mer skade, men er mer begrenset i antall.

Det finnes alltid en løsning for å fly over begrensede avstander, eller bevege seg raskt over bygninger. Egenskapene har også alltid en eller annen form for spesialangrep.

I prinsippet bygger altså alle kreftene på like utgangspunkt: Lette og tunge angrep, spesialangrep og flyving. Men de har likevel dramatisk forskjellige bruksområder. Røyk gjør stort sett mer skade - du har ett angrep som kan sammenlignes med hagle i skytespill, og ett som fungerer som ødeleggende raketter.

Du kan også bruke røyk-kreftene til å transportere deg selv oppover bygninger øyeblikkelig via ventilasjonssjakter. Neon, derimot, er «Second Son»s svar på skarpskytterrilfle, og gir deg mer nøyaktige angrep og større presisjon. Neon lar deg også suse langs både horisontale og vertikale flater med imponerende fart.

Neon forvirrer motstandere dine, som blir midlertidig fanget i en energiboble. Og forresten: De visuelle effektene til kreftene er helt utrolige.

 

Energibombe

Kreftene du får senere bygger altså på lignende prinsipper, men har likevel tydelige bruksområder og klare svakheter.

Det mest unike er hvordan du skifter mellom kreftene. Du kan alltid bare bruke en av dem til enhver tid, og for å bytte mellom dem må du suge til deg kraften fra en relevant kilde.

Neonskilt- og lys for neon, piper eller brennende biler for røyk, og så videre. Når du befinner deg i nærheten av en slik kilde, må du holde inne berøringsflaten på PS4-kontrolleren, og trekke til deg kraften.

Det gjør kampdynamikken veldig interessant. Når du er midt i en konfrontasjon bør du til enhver tid være obs på hvilke kraftkilder som finnes i nærheten, i tilfellet du begynner å gå tom for energi eller vil bytte til en annen angrepsmetode.


Bygg opp styrken

Alle kreftene kan videre oppgraderes, slik at de varer lenger, er mer effektive og treffsikre. Det krever at du finner krystallbiter. Disse utløses ved å ødelegge DUP-utposter som finnes over hele byen, samt transporteres av flyvende droner. Eller droner som er blitt sittende fast på forskjellige steder.

Jobben med å finne samtlige krystaller er omfattende, men verdt det.

Men før man tar fatt i alle disse frivillige sideoppdragene er det jo greit å fokusere på spillets hovedhistorie. Spesielt når denne er solid og underholdende, selv om den ikke er verdens lengste. Det er likevel en god fortelling, med god variasjon i oppgavene, og som ikke minst gir oss gode muligheter til å leke oss med alle de stilige kreftene.

Det er plass til noen fine bosskamper, litt melodramatikk og mye skyting, hopping og eksplosjoner.

Sucker Punch gjenoppfinner ikke hjulet noe sted underveis, men leverer et spill som er genuin underholdning. En kombinasjon av frihet, action og godt håndverk.

 

Moralsk ansvar

I likhet med de forrige «Infamous»-spillene inkluderer også «Second Son» moralske valg, altså karma.

De snille valgene merkes med blått, de slemme med rødt. Du får god karma ved å slå ut utvalgte motstandere, dårlig av å henrette dem. Du får snill karma hvis du redder tilfeldige innbyggere som ligger skadet på gaten, eller hvis du jakter på dealere og ødelegger dopet deres.

Du blir slemmere hvis du angriper demonstranter som ønsker større kontroll på mennesker med superkrefter - eller jakter på gatemusikanter.

Resultatet? Jo tydeligere karma du har i den gitte retningen, desto flere spesifikke krefter kan du låse opp.

Enda tydeligere er moralske valg du blir bedt om å ta i løpet av noen spesifikke øyeblikk underveis. Disse fører til visse oppdrag som kun er tilgjengelige hvis du velger en av sidene.

Jeg fokuserte bevisst på den snille karmaen, og greide til slutt å låse opp alt av ekstrakrefter på den snille siden. Men ønsker du å se alt «Second Son» har å by på, anbefaler vi å spille gjennom to ganger - med de moralske valgene det innebærer.

Når det er sagt, det moralske elementet er i hovedsak enkelt, og har ingen gråsoner. Dette er ikke et spill som tar opp de store menneskelige spørsmålene, men krydrer den tradisjonelle progresjonen med noen ukompliserte valgmuligheter.

 

Tynne sideaktiviteter

Vi savner mer å gjøre i «Second Son». Ved siden av hovedkampanjen finnes det en stor mengde sideaktiviterer, men samtlige har tendenser til å være repetitive.

Du kan for eksempel male gatekunst. Prosessen er forsåvidt ganske vittig - du blir bedt om å vri kontrolleren og holde den som en sprayboks, riste den, og holde inne en knapp for å male.

Det er ikke den eneste gangen «Second Son» bruker PS4-kontrollerens muligheter. Berøringsflaten benyttes som nevnt flere ganger, den innebygde høyttaleren også.

I tillegg kan du skyte i stykker overvåkningskameraer, finne skjulte lydlogger eller hemmelige agenter. Alt dette reduserer DUPs tilstedeværelse i byens bydeler. Når du reduserer det nok, får du anledning til å utfordre DUP (via stadig morsommere telefonsamtaler) til en endelig kamp.

Når du vinner, har du tatt over bydelen. Alt dette er ganske morsomt, men det å ta over bydelene krever mange omganger med helt like aktiviteter. Vi ble ganske lei til slutt.

 

«Second Son» har sine ujevnheter, men vi fikk likevel fort sansen for spillet. Kampanjen er jo stort sett bare moro, og måten superkreftene brukes på er veldig kreativ. Og ikke minst grafikken, som virkelig skinner. Produksjonsverdiene totalt sett er skyhøye, fra ansiktsanimasjoner til glimrende stemmeskuespill.

Det er ingen tvil om at dette er det sterkeste PS4-eksklusive spillet akkurat nå. Et ganske så åpenbart kjøp for actionsultne eiere av konsollen.

Annonse

Kommentarer