(PressFire.no): Washington har falt. Etter et dødelig virus veltet New York har resten av verdens byer ramlet som dominobrikker, og da anarkiet traff USAs hovedstad skubbet det maktsentrum i den vestlige sivilisasjonen til bristepunktet.

Presidenten og visepresidenten er antatt døde, statsapparatet har blitt evakuert, og rivaliserende gjenger har delt byen mellom seg. De få lommer med sivilisasjon som enda eksisterer er på randen til å bryte sammen.

Som agent for den hemmelige organisasjonen The Division – staute kvinner og menn som har tilgang på hardtslående våpen og fancy ny teknologi som de kan banke badguys med – er det da din jobb å infiltrere byen, og stable på beina en fungerende stat og motstandsbevegelse fra de få gjenlevende sjelene som enda ikke har rømt fra byen.

Mye det samme som i den tre år gamle originalen «The Division» altså, men i en ny by. Akkurat det gjør derimot ikke så mye, da forgjengeren med tiden utviklet seg til å bli et temmelig godt og komplett moderne massivt flerspillerspill – en utvikling «The Division 2» nå nyter godt av.

Men slik var det ikke alltid. Med «The Division» gjorde Ubisoft som de alltid gjør; de lanserte ett litt over middels godt spill, fansen og kritikerne himlet med øynene, og utviklerne brukte det neste året på å slipe det om til en perle av en spillopplevelse.

I «The Division 2» begynner vi derimot med en perle – et finslipt massivt flerspillerspill hvor det ser ut som om de har tatt til seg nesten all kritikken som forgjengeren fikk.

 

Vakre Washington

Etter en kort introfilm og opplæringssekvens som ikke gir stort mening dumpes vi like utenfor Det Hvite Hus, hvor noen banditter er i gang med å infiltrere den ærverdige presidentboligen. Det har gått syv måneder siden viruset ble sluppet løs på verden, og Washington viser tydelige tegn på slitasje.

Bygninger har rast sammen, biler har rustet, og naturen har spredd seg som ugress gjennom alle kriker og kroker i betongjungelen. Det som står igjen er en nydelig by, som står med én fot i fortiden gjennom Washigtons mange vakre historiske bygninger, og den andre i en postapokalyptisk fremtid gjennom naturen som holder på å sluke den.

Dette er altså noe helt annet enn New Yorks snøkledde og nesten sterile gater. Ubisoft fikk som kjent mye pepper for grafikken i «The Division». Spillerne var ikke nødvendigvis sure fordi det på noen måte var stygt – de snøkledde og sterile gatene hadde nemlig en vakker sjarm til seg.

Problemet var derimot at det spillet de hadde avduket på E3 to år tidligere var slående vakkert, mens spillet som ble lansert hadde blitt nedskalert.

Den feilen har de ikke gjort nå. Denne gang har ikke Ubisoft skrudd forventingene i taket, men samtidig skrudd sammen et vakkert spill.

Det er derimot merkbart at spillet er bittelitt for tung å bære for min aldrende Playstation 4, hvor mange detaljer ofte ser ut som grøt i flere sekunder før de ekte teksturene lastes inn.

Men på sitt peneste kan Washingtons postapokalyptiske gater ta pusten fra en. Når solen ligger lavt i horisonten, og får vanndammene i gatene til å skinne og bladene som henger langs bygningene til å gløde – da er det lett å tilgi en og annen grøtete butikkfasade eller pikslete gatehjørne.

 

Massive Washington

Mer imponerende er Washington i seg selv – byen som fungerer som lekeplass for all galskapen vi får gjøre. En massiv lekeplass attpåtil, da det kan virke som om Ubisoft har inkludert hver millimeter av byens ikoniske sentrum.

Kartet kan likevel virke noe mer kompakt enn de endeløse tomme gatene vi måtte reise gjennom i New York, men det er utelukkende positivt.

Alle som har pirket borti amerikansk politikk eller populærkultur har et forhold til Washington, og vil kjenne seg igjen når vi tusler gatelangs i byen. Men samtidig har Ubisoft gjort en eksemplarisk jobb med å forme disse byrommene til spillarenaer som det er givende å havne i skuddvekslinger i.

Fra grønnkledde parker sørvest for Det Hvite Hus, til endeløse kontorrekker i øst og universitetscampusene i nordvest, til den rene slagmarken som er igjen av The Mall, så har hvert område sin unike karakter.

 

Lekeplassen Washington

For fra ruinene av den store og en gang så stolte, men tidvis akk så vakre, hovedstaden reiser også en bauta av et taktisk skytespill seg. Det fundamentale er finslipt ned til fingerspissene, hvor hver bevegelse med tommelen eller pekefingeren oversettes til meningsfylt gladvold på skjermen.

Nivådesignen er helt i toppsjiktet, hvor hvert rom du går inn i er nøye dandert for å gi en mest mulig givende skyteopplevelse. Våpnene føles samtidig fantastiske i håndkontrolleren. Faktisk er dette den beste skyteopplevelsen jeg har hatt med en Playstation-kontroller, uten at det nødvendigvis sier så veldig mye da jeg vanligvis avskyr å spille skytespill på den konsollen.

Det er en fryd å gli fra dekning til dekning, utmanøvrerer motstanderne med list og taktikk, og til slutt feller dem med perfekte hodeskudd – eller ved å tømme magasinet i magen på dem fordi sikterefleksen min ikke er i nærheten av så god som den burde være.

Læringskurven er også tilnærmet perfekt, hvor spillet nesten aldri føles hverken enkelt eller umulig. Men dessverre glipper det ved et par anledninger, hvor frustrasjonen bygger seg opp men jeg blir overkjørt gang på gang av én unødvendig tøff motstander. Uten å røpe for mye tror de fleste som begir seg ut på denne reisen vil lære seg å hate navnet Roach, for eksempel.

 

Historiske Washington

Et punkt hvor «The Division 2» derimot ikke bare glipper, men også ramler klønete ned mellom sprekkene i byens falleferdige asfalt, er på historien.

Et virus har sendt byen ut i anarki, Hyenas, True Sons og Outcasts holder et jerngrep over gatene, her ta et våpen og skyt alle som ikke lenger er trofast til gode gamle ‘Murica. Utover det er fortellingen platt og forutsigbar, og fungerer knapt for å legitimere all gladvolden vi serverer.

Menneskene du prater med er barske i stemmen, men spyr ut selvfølgeligheter. Fiendene er ansiktsløse tablåer, som bare eksisterer som kanonføde. Selv hendelser som med et godt manus kunne blitt sjokkerende plottwister, føles pinlig opplagte når de avdukes.

De 30-40 timene det tar å spille gjennom historien er verdt tiden utelukkende fordi dette er et grusomt artig spill, og det meste som skjer underveis er glemt innen vi når toppnivå og går inn i sluttspillet.

 

Evige Washington

Til gjengjeld er sluttspillet vesentlig mer komplett og moro enn det forløperen ble lansert med. Det evige repeterende jaget etter nytt og bedre utstyr som skal holde de mest dedikerte spillerne opptatt de neste månedene og årene er allerede nå fullspekket med goodies.

Dark Zones er som kjent tilbake, hvor spillere kjemper med og mot hverandre for å samle utstyr – og leke drittsekker mot andre spillere. For meg personlig er dette lite interessant, men det er der for de som liker slikt.

Mer interessant er kampen mot den paramilitære gruppen Black Tusks. Kruttrøyken har knapt lagt seg etter historiedelen før denne høyteknologiske og topptrente gruppen invaderer byen, og begynner å systematisk ta over alle de strategiske stedene og bygningene vi har frigjort til da.

Dette gjør at du kan besøke en rekke oppdrag og baser vi har spilt gjennom tidligere, men nå kjempe mot en ny fiende med helt andre våpen og taktikker – og selvfølgelig bli belønnet med bedre utstyr. Ubisoft har også lovet å lansere raids når vi har blitt varmere i trøyene, hvor store grupper med spillere kan gå sammen og møte enda tøffere utfordringer.

 

Her er altså det meste som «The Division» ble kritisert for å ikke ha da det ble lansert. Så kan vi jo spørre oss om når «The Division 2» allerede er en perle ved lansering, hvor høyt vil da Ubisoft være i stand til å løfte dette spillet til etter tre år med utvikling?

«The Division 2» er nemlig allerede vilt, vakkert og variert, og veldig, veldig moro. Det har vært en fryd å hente frem riflen igjen, og gjenreise Washington til fordums prakt – ett hodeskudd av gangen.

«The Division 2» er sluppet til pc, Ps4 (testet) og Xbox One.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer