(PressFire.no): Capcom har nettopp lagt bak seg to veldig gode år hvor de har tatt tilbake det kvalitetsstempelet de hadde i Playstation 2-æraen med knallspill som «Monster Hunter World» og «Resident Evil 7». 

Suksessen fortsetter i «Devil May Cry 5», et spill som føles trygt og familiært samtidig som det er et av de villeste actionspillene på lenge.

 

Old man Dante

Demonjegerne Dante og Nero er tilbake og må bekjempe demonen Urizen som har rasert en hel by med et digert tre som tårner høyt over skyskraperne og hvis giftige røtter har penetrert både bygninger og infrastruktur og gjort befolkningen til aske. Det er ikke et pent syn.

Dante selv har tydeligvis fått hard medfart siden vi sist møtte ham i «Devil May Cry 4» (dette spillet anerkjenner ikke Ninja Theory sin reboot «DmC» fra noen år tilbake) og fyren ser ut som han har levd på en diett av whisky og sigaretter de siste årene. 

Dermed trenger han selvfølgelig hjelp. Foruten jyplingen Nero blir han også akkompagnert av den mystiske «V», som ser ut som en litt underernært, enda mer gotisk Kylo Ren.

 

Tre spillestiler

Alle tre figurene er utrolig moro å spille, mens du kapper, skyter og slår deg gjennom horder av grufulle skapninger fra helvete. Og mot spillets diabolske bosser får du virkelig en sjanse til å slippe løs alt du har av komboer og triks, og det føles bare så bra.

Det som overrasket meg, og som er spillets kanskje smarteste grep er at alle tre hovedpersonene føles såpass forskjellige å spille. Nero sitt oppladbare motordrevede sverd er tilbake, og nå har han også utbyttbare robot-armer (kalt Devil Breakers) som låser opp mange forskjellige angrep og tilhørende taktiske muligheter.

Gode gamle Dante på sin side har i tillegg til sitt gamle sverd og pistoler et stort arsenal av sprø gimmicks som jeg ikke ønsker å avsløre her i anmeldelsen - de er virkelig spinnville.

 

V for Vendetta

Men det er V som kanskje er den mest interessante å styre av alle. Han er nemlig noe som sjeldent som en passiv actionspillfigur. Han slåss ikke, i stedet har han en sort tiger og en demonisk ravn som hjelper ham. 

Du bruker de djevelske dyrevennene hans ved å beordre dem til å angripe fiendene, og så når de er ferdig suger du personlig ut sjelen til fienden når helsemeteret deres er tomt. Med jevne mellomrom kan du også tilkalle et digert golem kalt Nightmare som slår rundt seg og lager hakkebiff av fiendene. 

Det sprø her er at det var kanskje denne delen av spillet jeg likte aller best. Det var noe veldig forfriskende med å spille et actionspill med en summon-mekanikk, og det tvang umiddelbart frem nye strategier og løsninger. 

Han er også ekstremt goth, jeg må bare få understreke det. Jeg lo godt da jeg oppdaget at det er en egen kommando (hold inne R2) for å lese høyt fra den sorte trylleboka hans, midt i kampens hete, for å redusere ventetiden på en av ferdighetene sine. V er bare så dyp, ass. 

Nico er forøvrig den nerdete mekanikerdama som lager alle robot-armene til Nero. Hun er ei tøff dame med sørstatsaksent som har en veldig humoristisk tilnærming til alt det sprø som skjer, og det var gøy å ha noen å gå til mellom alle galskapen, selv om de kanskje kunne gitt henne enda mer dialog. 

Midt i nivåene finner du nemlig ofte telefonkiosker som du kan bruke til å ringe henne for å oppgradere greiene dine, og da kommer kjørende hun i den store, skranglete vanen sin nesten uansett hvor du befinner deg. Spillet bryr seg ikke med å forklare hvordan hun klarte å kjøre dit, og det er ganske morsomt til tider.

 

Alt som er gammelt er nytt igjen

Det er noe veldig trygt og fint over å komme tilbake til et actionspill av denne typen. I en verden av «live service»spill som stadig oppdateres føles det nesten litt retro å spille et spill som består av en serie nivåer som du beveger deg gjennom fra A til Å. Men det er digg - spesielt når det er gjort så bra som dette, med nærmest perfekt rytme og flyt og en stri strøm av monstre å leke med.

Men dette er ikke bare retro. Mye arbeid, det aller meste av det vellykket, har gått inn i å gi «Devil May Cry»-universet en kraftig makeover. Capcom sin RE Engine viser seg frem fra sin beste side, og det er kult å se ansiktsteknologien som funket så bra i «Resident Evil 7» brukt i en helt annen sjanger, med så godt resultat. Hele rollegalleriet uttrykker seg ikke bare med ord, men med ansiktene sine også. 

Figurene gjør for eksempel realistiske grimaser når de får vondt, og både Nico og V har alltid et lurt smil om munnen. Det gir mye mer liv til rollefigurene enn før.

Det som kanskje ikke har fått like mye oppmerksomhet er områdene du spiller i - det blir litt mye av de samme ruinene, undergangene og slimete demontunneller med diverse ekle lukkemuskler rundt omkring. Det er litt pirk, men jeg skulle ønske spillet ga deg kanskje én type omgivelse til å boltre deg i.

Monstrene, demonene eller hva du vil kalle dem kommer heldigvis i mange varianter, den ene mer grotesk enn den neste. Det er på grensa til å bli litt vemmelig av og til med alt slimet og blodet, men det er vanskelig å klandre spillet for det med tanke på at settinga bokstavelig talt er en demonbefengt by som råtner på rot.

 

Trøbbel i paradi...helvete

Tilstedeværelsen av mikrotransaksjoner i form av XP-kjøp «Devil May Cry 5» føles helt ubegrunnet, selv om det ikke oppleves spesielt påprakket. Det beste jeg kan si om det er at det totalt unødvendig, for du låser opp mer enn nok erfaringspoeng bare med normal spilling. Det føles bare så teit at vi har kommet dit at selv et spill som «Devil May Cry» må ha dette. 

I tillegg er spillets flerspillerfunksjon litt overflødig. Den innebærer at du enkelte ganger møter på andre spillere som innehar en av de to andre rollene i spillet hvor de spiller gjennom samme nivå som deg - men på et annet stadie i nivået - også kan du rangere dem etter at du har spilt gjennom. Det tilførte ikke all verdens, syns jeg da.



«Devil May Cry 5» er likevel et vanvittig bra eventyr med et rollegalleri av elskverdige misfits. Spillet tar har alltid et djevelsk glimt i øyet, og måten det mikser opp tre vidt forskjellige spillestiler med Nero, V og Dante gjør at du alltid har noe nytt å eksperimentere med. 

Spesielt figuren V byr på mye nytt og uventet. Det å la demoner slåss for deg istedenfor å kjempe selv, er noe som nesten ikke burde funke i et «Devil May Cry»-spill, men så funker kjempebra likevel?

Det groteske galleriet av beist du kjemper mot virker også utømmelig, og selv om jeg skulle ønske det var litt mer variasjon i områdene føles spillet som en gotisk, visuell fest satt i H.R. Gigerske katedraler laget av av knokler og demongørr.

Alle hovedpersonene ser riktignok ut som bandmedlemmer i My Chemical Romance, men det passer perfekt. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. 

Capcom er faktisk tilbake i storform i denne sjangeren på en måte vi ikke har sett siden midten av 2000-tallet, og jeg håper vi får se flere! 

«Devil May Cry 5» ble sluppet til Ps4 (testet), Xbox One og pc 8. mars.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer