(PressFire.no): Historien om «Trials»-spillene er egentlig ganske fascinerende. Det hele startet med et par nettleserspill på starten av 2000-tallet, men eksploderte som Xbox Arcade-klassiker før RedLynx ble kjøpt opp av Ubisoft.

Konseptet er enkelt: Du kjører en motorsykkel på forskjellige baner med diverse hinder, og målet ditt er å fullføre disse på kortest mulig tid.

Det hele sees fra siden, og fremstår som en herlig miks av plattform og racing, og grunnkonseptet har egentlig ikke endret seg siden stamfedrene vi kunne kose oss med i nettleseren i «studietimene» på videregående.

 

Deg og sykkelen

Jeg har alltid likt disse spillene godt, og spesielt «Trials Fusion» fra 2014 ble en hit hos meg. For et par år siden fikk vi også «Trials of the Blood Dragon» - et slags sidespor og oppfølger til «Far Cry 3»-utvidelsen «Blood Dragon». Det er tidvis ganske kult, men idéen med å følge opp et skytespill i en motorsykkelsetting, lykkes bare sånn nesten halvveis.

Denne gangen er vi heldigvis tilbake til det alt handler om. Nemlig deg og sykkelen, pluss en haug med kule, og ofte brutale baner.

Har du spilt noen av disse titlene før, vil du umiddelbart kjenne deg igjen.

 

Flystyrt

Banene er kanskje det viktigste å trekke frem. Aldri har de sett så bra ut som her. Serien har alltid vært kjent for godt banedesign, men nå byr de på større variasjon.

I det ene øyeblikket kjører du gjennom kloakken i Bucuresti, og i det neste haster du gjennom et svært transportfly som ramler fra hverandre på vei i bakken. Kontrasten blir altså stor til «Trials Fusion» som hadde et mer minimalistisk utseende.

 

Humor og dybde

Dette er ikke et spill som tar seg selv seriøst, og ofte byr det på noe lavpannet humor. Samtidig gjemmer det seg mye dybde bak det noe simple konseptet. Fysikkmotoren som ligger til grunn er overdrevet, men det er helt essensielt at man forstår forholdet mellom bane og sykkel for å kunne forsere hindre på riktig vis, og dermed klare banene på best mulig tid.

Det kan være utrolig frustrerende etter hvert som vanskelighetsgraden jekkes opp, men den følelsen man får av å havne i flytsonen her er helt nydelig.

For første gang får vi også en grundig treningsmodus, som tar for seg hvordan man bør angripe de forskjellige hindrene, og selv om du anser deg selv som veteran, kan jeg trygt anbefale å kjøre gjennom disse, da det er mange lure triks å plukke opp. Da får man også mer øynene opp for hvor robust fysikken faktisk er.

 

Men hvorfor?

Det er imidlertid ikke alt som er gull og grønne motorsykler her. Progresjonssytemet er nemlig endret, og ikke til det bedre.

På hver bane sanket du før medaljer; fra bronse og opp til platinum, som er best. Da var det antall medaljer som låste opp nye baner i spillet.

Denne ordningen er nå kastet på sjøen, og nå er det et poengbasert nivå-system som gjelder.

I tillegg til å kjøre banene på raskest mulig tid, er det nå lagt til utfordringer som må gjennomføres for å kunne få full pott på poengskalaen.

Disse er ofte sinnssykt frustrerende, og ofte må man kjøre samme bane igjen og igjen.

Det tar også fokuset vekk fra det «Trials» handler om, og det folk flest digger. Nemlig å klare banen enda litt raskere en sist, og dermed få den gjeveste medaljen.

Denne endringen av strukturen er ikke ødeleggende, men det ble mange pauser underveis, siden jeg rett og slett gikk lei.

Det skjedde ikke i «Trials Fusion» - eller de andre spillene for den del.


Lag selv

I tillegg til de vanlige løpene er det også en del minispill man kan bryne seg på. Disse kan for eksempel handle om å pælme den stakkars trials-føreren så langt som mulig, eller spille basketball.

De fungerer som et herlig avbrekk når du har kjørt den ene j*vla banen for tusen-og-endte gang.

For kreative sjeler kommer spillet også denne gang med et omfattende baneverktøy, og få dager etter lansering finnes det allerede en haug med kreasjoner å bryne seg på. Dette er med på å øke gjennspilleverdien betraktelig.

En lokal flerspiller er også på vei, og det kan bli skikkelig gøy.

 

Vi snakker her om en solid «Trials»-opplevelse, som dessverre ødelegges litt av et demotiverende progressjonssystem. Dette gjør at man kan gå lei overraskende fort, noe som er stikk i strid med de forrige spillene.

Det er likevel nok å bryne seg på, og utvikler skal ha honnør for endelig å legge til en omfattende treningsdel.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Dataspillavhengighet er nå en offisiell diagnose

Ble godkjent av WHO i går.

Les mer