(PressFire.no): Når en av vår tids mest innflytelsesrike spillskapere bruker ni år på å realisere visjonen sin, er det vanskelig å justere forventningene. 

«The Last Guardian» har nærmest blitt en legende og auraen rundt spillet større enn fotsporene det må fylle.

Når da utviklingen begynte på forrige spillkonsoll fordi de støtte på tekniske problemer og så flyttet til PlayStation 4 fordi tiden gikk fra dem, er det på tide på senke forventningene.

Da jeg etter alle disse årene på mandag forrige uke endelig kunne sette plata i konsollen og måtte vente på at det ble lastet ned en oppdatering, hørte jeg kun min egen pust og den svake susingen fra konsollen og projektoren.

Jeg var forberedt på et spill fullt av frustrerende tekniske problemer, som i beste fall viste et konturene av en visjon. En visjon som i Uedas tilfelle i det minste kunne betydd noe enkelte kunne sette pris på, men som endte i «bedre lykke neste gang».

Det jeg ikke var forberedt på, var den største spillopplevelsen jeg noensinne har hatt. 

 

Tidenes rollefigur i et spill

Med «ICO» viste Ueda seg som en mester på å bygge forhold til en ledsager, hvor du i stor grad fikk i oppgave å passe på en rollefigur. 

Du fikk kjenne på foreldrerollen mens du holdt den vakre piken ikke bare hundrevis av meter over bakken, men også dro henne ut av klørne fra mørke onde skapninger.

I «The Last Guardian» er rollene mer dynamiske - den vesle gutten du styrer kan være sårbar og «offeret» i den ene situasjonen, mens det svære beistet i neste øyeblikk ligger på bakken med spyd stikkene ut av kroppen og klynker av smerte. 

Denne dynamikken i forholdet er også dynamoen for hvordan forholdet bygges –  og hvordan du bygger tillit og empati til den mest troverdige rollen i et videospill noensinne. I mangelen på et bedre ord er relasjonen mer «analog», fordi den er responsiv.

Det virker så enkelt i starten – et såret beist er lenket fast og det renner blod på fjærene. Det rasende katte-fugle-dyret skifter lunne etter at spydene er dradd ut og noen runder med føde er levert. 

I utgangspunktet en ganske enkel dramaturgi for å hente noen sympatipoeng, men i kombinasjon med dybden i Trico er det intet mindre enn trollbindende. 

Trico har et enormt register av uttrykk, som spiller en viktig rolle i samhandlingene.

De utrolig nyanserte bevegelsene i dyret er fascinerende. Tusenvis av fjær beveger seg i samsvar med luft, bevegelser og humør. Ørene spisses når den er nysgjerrig eller er konsentrert, eller legges bakover når den er redd eller sint. 

Det oppstår noe interessant når en rolle ikke må forholde seg til dialog for å kommunisere med spilleren. Her er det bare å lære, og jeg mistenker at Trico kommer til å inspirere mange spillskapere framover. 

 

Spillet Trico

Det er forholdet til dyret som er spillet – selve omgivelsene og progresjonen er mer kulissene som er designet for å binde dere sammen. Plattformelementene er viktige brikker, men det er samhandlingene med Trico for å navigere dem som er utfordringen og mysteriet.

Kommunikasjonen kan være utfordrende, og det er uvant å spille noe hvor du ikke er i fullstendig kontroll hele tiden. Å vinne kontrollen er spillet.

For å gjøre deg forstått må du lese dyret, men også være i kreativ med virkemidlene. Det kan kreve mat, eller klappe dyret på det rette stedet. En runde kløe bak øret kan gjøre en forskjell. Ettersom tilliten vokser, lystrer Trico lettere til kommandoer. 

«The Last Guardian» er spesielt fordi det utelukkende ber deg om å føle noe for en kunstig intelligens, som tar valg basert på interaksjon. Her er ingen dialog som skal smigre deg, men et digitalt vesen som responderer på det du gjør.

Dette er spillskapernes Hayao Miyazaki – der filmskaperen puster liv i roller med 24 tegninger i sekundet, er det sjel i de sorte øynene til Trico. 

Det er også en opplevelse som kun kan leveres gjennom et dataspill, fordi forholdet bygger på interaksjonene mellom deg og dyret. Det åpner for en rekke dramaturgiske muligheter.

Premisset har mye til felles med Disney-filmene «Peter og Dragen», men på grunn av samhandlingene og utviklingen i relasjonen virker filmene lite nyanserte, grunne og uten dimensjon.

Budskapet rundt vårt forhold til dyr blir også mye sterkere når man slipper å liste seg rundt temaer for å slippe en ubehagelig samtale med barnet.

Hva spiser egentlig dragen, mamma?

Jeg får også følelsen at den vesle guttens kamp om holde det digre beistet i live er noe spillskaperen Ueda virkelig har fått kjenne på, og at det siver inn i spillets puls.  

 

Verdens vakreste fengsel

Men selv om det er forholdet til Trico som er spillet, så er det litt av noen kulisser dere blir kjent i!

De mystiske og tilsynelatende eldgamle ruinene er slående vakre. Mellom alle steinene kan du se naturen som er i ferd med å ta tilbake sitt. Alt bader i et vakkert lys som gir håp i en historie med bekmørkt bakteppe.

Det er ikke grafisk teknikk som gjør dette til en av de vakreste opplevelsene noensinne, men en særegen penn med et ekstraordinært øye for detaljer.

I dette universet føles det hele tiden som om det er noe i luften – enten du ser Trico klø seg til en støvsky med fjær som flyr, eller når du henger fra hendene hundrevis av meter over bakken og skimter en eventyrlig konstruksjon i det fjerne – ditt neste mål, kanskje?

Luft og perspektiv spiller en viktig rolle når du skal føle deg sårbar, og lyddesignet er mesterlig i sin subtile tilnærming. Romklangen i små kontra store rom, men også stillheten når du svaier høyt over bakken. 

Det er en storslått estetisk opplevelse – som å være fanget med et gigantisk magisk vesen i Vøringsfossen, Rondane, Grand Canyon og Machu Picchu.

 

 

Problemet med spill som kun dyrker såkalt power fantasy, er også at det står veien for en haug med dramaturgiske fasetter. Når du er «allmektig» blir det også vanskeligere å skape troverdige relasjoner.

Dette er i den helt andre enden av spillopplevelsene, hvor du til en viss grad må slippe litt taket og fortjene tilliten og «reimene». Det krever tålmodighet, men belønningen er så mye større når opplevelsen blir så ekstraordinær som her - det har intimitet. 

Å se en bekymret gigantisk katte-hund-ugle trippe nervøst i det fjerne fordi du henger fire hundre meter over bakken, river i hjerterota. Eller når du har begynt å ane et mønster i handlingene og Trico plutselig finner på noe impulsivt du ikke forutså – at den har funnet en spennende dings den må snuse litt på, eller spontant begynner å rulle rundt i en pytt for å vaske fjæra.

Belønningen er at du bryr deg – og jeg kommer til å tenke tilbake på kompisen min i de storslåtte ruinene med lengsel. Det gjorde vondt å ta farvel med den vakreste og mest interessante rollefiguren i et spill noensinne – på den gode måten.

«The Last Guardian» slippes til PS4 6. desember. Spillet er testet på PlayStation 4 Pro.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Norske Natalie var e-sportutøver for Besiktas: – Har ikke fått lønn siden mai

Går hardt ut mot storklubben.

Les mer

Er det på tide å sjekke ut «No Man's Sky» igjen?

Spillet har bare blitt bedre og bedre. Pluss Gamescom-nyheter! Her er ukas episode av Rad Crew.

Les mer