(PressFire.no): Jeg kan ikke komme på et spill jeg hadde mindre forventinger til i år enn «Watch Dogs 2», og som har overrasket mer positivt! 

Si hva du vil om Ubisoft, de bøyer seg virkelig bakover til det knaser i ryggen, mens de prøver å appellere maksimalt til kundemassen sin.

Hver gang selskapet får kritikk (berettiget eller ikke), gjør de sitt beste for å snu seg etter vinden. Ubisoft er en av de få utviklerne som har avsluttet spilloppdrag med meningsmålingsspørsmål om hvorvidt vi liker dem eller ikke, og hva de eventuelt kan gjøre for å forbedre seg – som om de var en klengete, psykisk ustabil kjæreste med lav selvtillit.

De sender jevnlig ut spørreundersøkelser om hva slags spill vi vil at de skal lage, og saumfarer angivelig diskusjonsgrupper for å finne kritikk som kan hjelpe dem med å bli bedre. Den typen lettere bakstreversk, kreativ sadomasochisme kan føre til spillutgivelser som er markedstestet til døde, og som på veien blir rensket for alt særpreg. Noe man kunne ha beskyldt det første «Watch Dogs»-spillet for å være.

 

Den gråbrune

I vår anmeldelse summerte jeg opp «Watch Dogs» som en innholdsrik spillverden i manko på personlighet, med en ukarismatisk hovedperson, og underveldende grafikk. Hemmet av utsettelser, nedgraderinger og brutte løfter, som etterlot en eim av skuffelse og uoppfylt potensial.

Vel, Ubisoft har åpenbart fått med seg hva som ikke fungerte særlig bra i første omgang, og har rettet opp de fleste svakhetene i «Watch Dogs 2».

Borte er både gråværet og grinebiteren Aiden Pearce med harry-frakken, som jeg tør påstå var en av de mest intetsigende hovedpersonene i den moderne spillhistorien.

I stedet får vi boltre oss i den fargesprakende regnbuebyen San Francisco; som er betydelig mer innbydende, har mye større spenn i miljøer – og en landmasse som angivelig er over dobbelt så stort som forgjengerens utgave av Chicago.

«Watch Dogs 2» har dessuten en langt kulere hovedperson. Marcus Holloway; en afroamerikansk hipster-nerd med parkour-ferdigheter, som kunne ha blitt helt uutholdelig – men viser seg å være en sympatisk figur for våre anarkistiske drømmer om å utfordre «the man».

Han er siste tilskudd i Bay Area-avdelingen til hacker-kollektivet Dedsec; som ellers består av fire fargerike millenials med velutviklede personligheter. Deriblant Josh Sauchack; en genial hacker med Aspergers syndrom, som trolig representerer den første gangen høytfungerende autisme er realistisk og empatisk skildret i et dataspill. Fremskritt!

Mens Ubisoft faktisk har lært av sine feil, ser USA ut til å være fast bestemt på å gjenta dem helt til dommedagen kommer. Men la oss ikke snakke mer om Donald Trump - ennå.

 

God på data

Etter kaoset i Chicago skulle man tro at myndighetene hadde oppdaget at det er en svært dårlig idé å kontrollere all elektronikk gjennom et eneste operativsystem.

Særlig hvis dette operativsystemet viser seg å være et lumskt overvåkningsredskap kontrollert av Evil Corp. Men nei. Nå er hele San Francisco sentralstyrt av oppgraderte CtOS 2.0, mens storkorporasjonen Blume suger til seg alt av brukernes personlige data – og misbruker det til rase-profiling og profitt. Alt i regi av IT-guruen Dusan Nemec, en douchbag-sosiopat med manbun, hipsterskjegg og designer-joggedress.

På grunn av sin bakgrunn og hudfarge ble Marcus automatisk flagget som kriminell… noe som dessverre beviser at dette systemet fungerer, siden fyren sannelig finner på mye ugagn i løpet av spillets gang.

Marcus er dessuten utstyr med et reaksjons-hjul som kan uttrykke enkle følelser til fotgjengere (og eventuelle medspillere). Han kan flørte, juble, hilse, danse eller fornærme folk på det groveste – og jeg klarte å presse foruroligende mye moro ut av å vise fingeren til tilfeldig forbipasserende, noe som ofte endte opp i slagsmål, stump vold og politijakt.

Det viser seg at enkelte machomenn heller ikke setter pris på at Marcus prøver å flørte med dem, noe som leder til en del absurde situasjoner. Selv om fiendene fortsatt har latterlig lav selvoppholdelsesdrift er det åpenbart at hele intelligens-systemet har fått en grundig overhaling siden sist.

Det er et betydelig større utvalg av forskjellige fotgjengere her (fra hjemløse til lettere rasistiske skittstøvler); de har et større spekter av skriptede reaksjoner – og de reagerer på hverandres oppførsel, noe som skaper en masse uventede situasjoner i gatebildet. 

 

De små tingene

I andre episode av HBO-suksessen «Westworld» (den beste serien noensinne laget om spillutvikling) kommenterer Dr. Ford (Anthony Hopkins) at: «The guests don’t return for the obvious things we do, the garish things. They come back because of the subtleties. The details. They come back because they discover something they imagine no one noticed before». 

Han kunne ha snakket om sandkassespill generelt. Det som opprettholder illusjonen av en levende verden ligger ikke bare i friheten, men følelsen av å oppdage noe helt på egen hånd. I løpet av mine timer med «Watch Dogs 2» fant jeg en fullt fungerende barnesklie Marcus kunne bruke mens han jublet frydefullt som en unge.

Mange skrevne øyeblikk gir tilsvarende følelse av å oppdage noe unikt: to fotgjengere som griser iskrem i fjeset på hverandre. En veldig ilter dame som knuser luksusbilen til en mann som åpenbart har bedratt henne, før politiet arresterer henne. Småting som får verdenen til å virke mer levende.

I likhet med første «Watch Dogs» står man fritt til å løse utfordringene med sniking, hacking eller stump vold. Sistnevnte alternativ er mest en nødløsning når alt går galt, og skurrer litt med hele filosofien til Dedsec. For å forsikre at Marcus kan gå igjennom hele historiedelen som en pasifist er han nå utstyrt med et assortert utvalg av strømførende våpen, som sørger for at ofrene bare mister bevisstheten en stund. Marcus er likevel ikke mer pasifist enn at han jevnlig denger motstandere med sin trofaste Thunderball: en biljardkule festet til et bungee-rep.

Mange av oppdragene ender med at man må bryte seg inn på et toppsikret område bevoktet av bevæpnede sikkerhetsvakter, men man har stor bevegelsesfrihet når det gjelder hvordan man velger å angripe oppgaven.

 

Mer hacking

Det legges enda større vekt på hackingen denne gangen, og man kan åpne opp flere spesialiserte ferdigheter. Alle biler kan nå hackes og fjernstyres, noe som gjør biljaktene med politiet enda villere – siden man med litt flaks kan mose snutebilene inn i hverandre, eller blokkere dem med andre kjøretøy.

Bilkjøringen har fått en betydelig overhaling (av teamet bak «Driver: San Francisco», passende nok), og fungerer mye bedre enn sist – selv om enkelte sikkert vil føle at bilfølelsen fortsatt er i overkant arcade-aktig.

Politiet kan også misbrukes til å arrestere brysomme vakter og intetanende fotgjengere, med hjelp av forfalskede beviser. Etter noen timer kan man dessuten åpne opp evnen til å benytte hackingen til å sende rasende gategjenger mot fiendene sine.

Noen av de morsomste øyeblikkene i «Watch Dogs 2» ble provosert frem av disse ferdighetene: mens jeg sendte gjengmedlemmer i strupen på sikkerhetsvakter, og deretter politiet på gjengmedlemmene. Noe som ledet til kaotiske massakre mens Marcus gjemte seg fnisende bak et tre til de hadde utryddet hverandre.

Marcus er også utstyrt med en fjernstyrt rover som kan kjøres inn i trange områder, og åpne elektroniske låser – samt en flygende kameradrone som kan overvåke fra luften (i likhet med uglen i «Far Cry: Primal»).

Som vanlig har Ubisoft håndplukket elementer fra deres andre sandkassespill; men denne gangen slipper vi heldigvis å åpne opp kartet ved å klatre opp i høye bygninger. Alt er åpent fra første sekund, og kartet er pepret med et generøst antall «fast travel»-punkter som forhindrer at man må tilbringe tjue minutter av gangen på veien (hei, «Mafia III»!).

 

Yngre og friskere

Det er åpenbart at Ubisofts utviklerteam har fått streng beskjed om å tenke «yngre og friskere», men solid stemmelegging/motion capture-skuespill og et manus pepret med vittige replikker forhindrer at tonen blir krampaktig.  

En annen beskjed utviklerteamet sikkert har fått: «mer sjarme, spenst og humor». I det første spillet var tøys og tullball delegert til «digital trips»-sideoppdragene, der Aiden Pearce kunne dra på psykedeliske heisaturer mens han kjørte ned zombier og hoppet rundt på digre blomster – før han gikk tilbake til å gråtende legger blomster på graven til niesen sin igjen.

«Watch Dogs 2» holder tonen konsekvent lystig, og finner en betydelig bedre balanse mellom ablegøyeri og alvor. Jeg antar at vi kan sammenlikne dette med forandringene «Saints Row»-serien gikk igjennom. Det som startet som en høvelig tradisjonell «GTA»-klone utviklet etter hvert en særegen stil, og ble full av gjøgling.

«Watch Dogs 2» er mer nedpå og forholdsvis realistisk, men i motsetning til forgjengeren er spillet oppriktig og jevnlig gøyalt. I løpet av historien får vi sjansen til å snike oss inn på filmsettet til en slags nyinnspilling av «Knight Rider», mens vi kjører galmann med en fjernstyrt versjon av den snakkende bilen KITT.

Det leder videre til et innbrudd i kontorene til Scientologi-kirken (her forkledd som New Dawn-kirken), som blir behørig eksponert som kriminelle svindlere. Vi får fornøyelsen av å loppe bankkontoen til en lett forkledd utgave av hvitsnipp-klysa Martin Shkreli, og infiltrere hovedkvarteret til Google (her kalt Nudle). Ja, de ansatte er like ufordragelig pretensiøse som forventet.

Disse oppdragene har mer enn et snev av samfunnskritisk satire, som er helt i tråd med «Anonymous-simulator»-konseptet (og for så vidt «GTA»-klonekonseptet), men fortsatt noen hakk skarpere enn man kunne forvente av et kostbart, kommersielt salgsprodukt fra et storkonsern som Ubisoft.

 

Vågalt

De politiske undertonene er ikke like kompromissløse som i «Mafia III», men Ubisoft fortjener uansett kred for å ta noen kreative sjanser her. «Watch Dogs 2» gjør også et tidsriktig forsøk på å være «woke», med referanser til mangelen på afroamerikanske ansatte i Silicon Valley, og Marcus får hjelp av en transperson-kongresskvinne som blir terrorisert av fordomsfulle republikanere.

Miljøene er dekorert av enorme billboards for den korrupte kongressmannen Mark Thruss, en Donald Trump-klone som pønsker på valgfusk. Etter den siste ukens hendelser tipper jeg at mange vil finne stor tilfredstillelse i å tagge ned plakatene hans i spillet med bæsje-emojis.

På veien kan man også bryte seg inn på kontorene til Ubisoft, for å stjele traileren til deres neste spill.

 

Beste by siden San Adreas

Selv om man bare kan begi seg inn i et fåtall bygninger er San Francisco den mest innbydende, detaljerte og gjennomførte sandkasse-storbyen vi har fått sjansen til å utforske på denne siden av San Andreas, med stor variasjon i nabolag og landområder.

De av oss som har besøkt San Francisco vil kunne bruke en del tid på å kjenne igjen steder vi har vært, og besøke kjente minnesmerker (en av de mange sideaktivitetene her er å ta selfies foran utvalgte turistattraksjoner). Ellers kan man delta i overraskende morsom motorsykkelracing og drone-løp, prøve seg som Uber-sjåfør for en rekke eksentriske passasjerer, jakte på musikk og finne ymse verdisaker om er gjemt rundt i miljøene.

Under vår gjennomspilling hadde Ubisoft skrudd av flerspiller-biten mens de jaktet på bugs som forårsaket etterslep og kræsj (en patch er lovet). Ingen stor katastrofe for de av oss som har minimal interesse av sånne ting i åpne verden-spill.

For dem som måtte være interessert: «Watch Dogs 2» har utviklet sin såkalt «seamless multiplayer» videre siden sist, som inkluderer samarbeidsoppdrag, invasjoner og «bounty hunter»-modus.

 

Lite teknisk fjas

Ellers oppdaget undertegnede fint få tekniske problemer, rent bortsett fra en kvinnelig fotgjenger som satt seg fast i en parkbenk mens hun snakket i mobilen, noen rasistiske rødnakker som fortsatte å snakke sammen etter at jeg sprengte dem i filler – samt en politibil som løp løpsk gjennom trafikken mens føreren løp febrilsk etter og ropte «what the hell?».

Marcus har også en lei tendens til å ta en klossete, mekanisk piruett hver gang han skal snakke med andre personer, trolig i et klønete forsøk på å plassere ham korrekt i forhold til filmsekvensene.

Bildehastigheten dupper under 30 bilder i sekundet i de mest hektiske øyeblikkene, men bortsett fra de (forhåpentligvis midlertidige) problemene med flerspiller-delen er «Watch Dogs 2» teknisk stabil og sklir stødig avgårde uten nevneverdige problemer.


Det er verdt å nevne at vi testet ut spillet på en flunkende ny Playstation 4 Pro, som gir hele «Watch Dogs 2» et ekstra grafisk løft. Dette er stort sett hva vi håpet at første «Watch Dogs» ville være, og en markant forbedring på alle felt.

En veldig positiv overraskelse som stadfester at Ubisoft er villig til å lære av sine feil, og som fungerer langt bedre enn undertegnede forventet. I motsetning til forgjengeren har «Watch Dogs 2» en underholdende, velskrevet historiedel, bred variasjon i sideoppdrag og en by som er morsom å utforske. Enda viktigere: spillet er utstyrt med en sterk personlighet, og har endelig funnet den rette tonen!

«Watch Dogs 2» er sluppet til Xbox One, PlayStation 4 (testet) og pc.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Norske Natalie var e-sportutøver for Besiktas: – Har ikke fått lønn siden mai

Går hardt ut mot storklubben.

Les mer

Er det på tide å sjekke ut «No Man's Sky» igjen?

Spillet har bare blitt bedre og bedre. Pluss Gamescom-nyheter! Her er ukas episode av Rad Crew.

Les mer