(PressFire.no): Å spille «Castlevania: Lords of Shadow 2» har vært en frustrerende opplevelse etter å ha blitt ferdig med «Tomb Raider».

Tema og tone spriker kanskje, men ellers er begge spillene overraskende tilsvarende i struktur. I tillegg eksisterer det en noe motbydelig mentalitet gjennom spillet om at større automatisk betyr bedre – noe jeg er helt uenig i.

Om noe, kan jeg si at jeg synes «Lord of Shadow 2» er en perfekt representasjon av alt det vi har blitt vandt med og forventer av et spill fra denne generasjon med konsoller – for oss som enda ikke har fått somlet oss til en Xbox One eller Playstation 4.

Da snakker jeg i hovedsak om alt fra irriterende trender i hvordan spilleren innlemmes i filmsekvenser og hvordan spill ligger tilbøyelig for historie, til hvordan spetakkelet i sin helhet aldri når høyere opp enn en forutsigbar, oppstykket kavalkade av film og spill.

I utgangspunktet er det ikke noe iboende feil i disse kvalitetene - her handler det mer om hvordan alt sammen er kastet taktløst og ukritisk inn for å passe en mal, framfor å fortelle en spesielt effektiv fortelling om en udødelig vampyr i et sprøstekt univers som har latt seg inspirere av alt fra urtidens mytologier til nåtidens grøsserfilmer.

 

Ikke helt «Tomb Raider»

«Lord of Shadow 2» er i utgangspunktet et relativt kompetent deng-og-slå-spill, i takt med det første spillet i serien. Belmont-helten som avsluttet forrige kapittel våkner opp som ny Dracula, og blir bedt av Patrick Stewart om å romstere rundt i det nedstøvede slottet sitt for å samle krefter og tapte minner, slik at han kan beseire Satan en siste gang.

Det som gjorde «Tomb Raider» til et fantastisk sammensatt og effektivt spill, var den evige jakten på relikvier og levninger. Omgivelsene var perfekt skreddersydd til formålet – med snirklete veier, oppslukende natur og områder som lot deg traversere i flere retninger. Crystal Dynamics sørget også for at Lara aldri hadde tilgang til steder hun ikke skulle ha, før buen var spent og utstyret på plass og i orden.

MercurySteam prøver på mye av det samme, men i en verden hvor de helt mangler evnen til å formidle geografien rundt deg.

Selv nå, etter å ha spilt ferdig spillet, er jeg ikke i nærheten av å kunne forklare deg hvor magmahulene møter de isete fjelltoppene, og hvordan landsbyen som omslutter slottet til Dracula egentlig ser ut.

 

Lite bevisst

Jeg skulle virkelig ønske det var et tilsiktet Kubrick-knep for å forvirre stedssansen min og vise hvor usammenhengende slottet har utviklet seg gjennom «Castlevania»-serien. Men for et spillområde som likeså godt kunne vært en hovedperson som det Belmont er, og som allerede var brosteinsbelagt fra det forrige spillet, kunne ikke utviklerne ha gjort en dårligere jobb med å forføre meg med miljøet.

I stedet ender dette med dette magiske minikartet, en serie med kalde ikoner og abstrakte tegn, som geleider deg gjennom severdigheten og passer på at du finner fram der spillet vil du skal finne fram.

Jeg skjønner fult ut insentivet til hvorfor du skulle gidde å lete meg rundt, dog. Slottet er stappfullt av ting du liksom skal bry deg om – magiske duppedingser som utvider grensesnittet ditt på skjermen med centimetere og fyller lommene dine med magiske eliksirer.

Men av en eller annen grunn er det aldri noen av dem som får noe reelt spillerom i dette spillet; akkurat som om de bare ble kastet inn på slutten av utviklingen for å gi deg en buffer å leke med ovenfor den ekstremt ujevne vanskelighetskurven som strekker seg på tvers av spillet.

På den positive siden får du et par egenskaper å leke med som virkelig endrer hvordan du ter deg i kamp og utforsker omgivelsene rundt deg, i tillegg til å utvide ordforrådet ditt og hva det vil si å være en vampyr.

Eksempelvis evnen til å kaste flaggermus i fjeset på fienden din for å desorientere dem, eller forvandle deg til tåke, slik at du kan smette inn og ut av grepet til fienden din eller komme til steder du vanligvis er for feit til å trenge gjennom.

 

Lite tilfredsstillende

Mangelen på relevans ellers henger sammen med hvordan spillet aldri gjør noe særlig spennende forsøk på å utvikle kampsekvensene sine eller disiplinere deg gjennom variasjonen av fiender eller kampteknikker.

Rent mekanisk hanger alt sammen ganske godt på greip, med forskjellige våpen og et erfaringssystem på toppen som passer på at du i det minste prøver å snuse litt på alle kombinasjonene av knapper. Problemet er heller at spillet mangler en bevisst form for flyt, noe som gnager skikkelig på din egen evne til å innarbeide en rytme i voldsballetten.

Resultatet er en dans som føles usammenhengende og som mangler alle finessene og detaljene som gjør spill som «DmC» og Platinum Games-spillene så uhyre tilfredsstillende å mestre på et rent mekanisk plan.

I stedet blir dette mer som om å spille Kratos, uten «God of War»-omslaget – et spill som bryr seg mer om hva kjempingen har å si for skildringen av hovedpersonen, uten at Dracula har noen iboende kvaliteter som egentlig drar nytte av dette på samme måte.

Kratos er en figur drevet av hat og sinne. Dracula, med sin tilsynelatende «udødelighet», kunne ikke vært mer forvirrende belyst og forurensende for skildringen på tvers av spill og fortelling.

 

Jeg tror det framstår som om jeg har mer imot «Lord of Shadow 2» enn jeg egentlig har. Problemet mitt er at spillet er av den sorten som egentlig ikke utmerker seg på noe som helst, og som i stedet velger å tråkke i fotsporene til Nathan Drake, Batman og Kratos, uten å være i nærheten av å legge igjen de samme, dype avtrykkene.

Alt i alt føles spillet absolutt ut som et produkt av dets tid, dog et som leverer for lite, for sent. Mye av den samme, spennende mytologien som har preget serien eksisterer fortsatt her, blant visuelt design, historiefortelling og pergamenter spredd rundt slottet til Dracula.

Men til tross for dette føles det kanskje ut som om formatet har blitt tynt til for lenge til at dette skal bli noe form for svanesang denne generasjonen.

Kompetent produksjon? Kanskje – men langt fra godt nok.

«Castlevania: Lord of Shadow 2» slippes til pc, Xbox 360 og PS3 28. februar.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer