(PressFire.no): De aller fleste som har et forhold til PlayStation, har også et forhold til «Gran Turismo»-serien.

Bilspillet har vært med på heisaturen helt siden 1997, da på den aller første PlayStation – serien har sågar vært å finne på PlayStation Portable.

Nå er «Gran Turismo 6» («GT6») her, 15 år etter at det første spillet så dagens lys. Timingen virker uhyre god, bare en uke etter slippet av rykende ferske PlayStation 4. Men de som har fått tak i den nye konsollen får ingen glede av «GT6» på den, spillet er nemlig eksklusivt til PlayStation 3 – og utvikler Polyphony Digital er såpass sta at de ikke ønsker å lage en versjon til PS4.

Det er nemlig «Gran Turismo 7» som skal ta det neste generasjonssteget, om et år eller to.

 

Tøyer strikken

Utviklerne sier selv at «GT6» tøyer strikken så langt det er mulig på PS3, og dette er da også et spill som er fullstappet med innhold. 1200 autentiske biler og 37 baner er alene nok til å gi motorentusiaster vann i munnen.

Her er det ekstremt mye å ta seg til!

Nå er det langt i fra alt som er tilgjengelig fra start i «GT6», akkurat det er jo spillseriens signatur. Her må du jobbe hardt for å få muligheten til å kjøpe stadig bedre biler. Du kaver deg nemlig oppover på rangstigen ved å prestere godt i løp mot datamotstandere. Med suksess får du prøve deg på stadig tøffere baner mot sluere rivaler og med biler som krever mer av deg som sjåfør.

 

Ett gir, og du er hekta

Du får utdelt medaljer og stjerner basert på prestasjonene dine, og da har du nesten ikke noe annet valg enn å bli hektet på spillet. Samlemanien slår raskt inn, og man kommer midt i en stim der man hele tiden tenker «bare ett løp til».

Når et spill har denne kvaliteten vet man at det er en topptittel – et spill som står ut i fra mengden. Det gjelder da også i aller høyeste grad «GT6».

Måten Polyphony Digital virker å ha gjort sitt nyeste verk tilgjengelig for de aller fleste, er også et stort pluss.

Her kan nybegynnere kose seg like mye som garvede veteraner. Innstillingene for vanskelighetsgrad og tuningmulighetene på bilene gjør at «GT6» kan være fundamentalt forskjellig avhengig av hvem som sitter bak kontrolleren, eller rattet.

Ferskingen kan få arkadeopplevelsen, med racinglinje synlig på asfalten, automatgir og assistert styring. Den mer erfarne kan fordype seg i hver enkelt bils mange finurligheter, og skreddersy sin egen kjøreopplevelse.

Når man i tillegg blir servert omtrent alt innen bilsport og biler, er det lett bare å forsvinne inn i en fantasiverden det lukter svidd gummi av.

«GT 6» er faktisk det spillet i serien som føles mest brukervennlig. Menysystemet fungerer svært godt, med et oversiktelig nervesenter som selve hjernen. Herfra kan du kjapt gå fra å kjøre løp i din klasse til å se på eller handle nye biler. Du vet hele tiden hvor du finner hva, og det har ikke alltid vært tilfelle i «Gran Turismo»-serien.

Ekstramoduser, som i sitt mest ekstreme går ut på å kjøre med månebil på nettopp månen, gjør at spillet føles mindre låst enn tidligere i karrieredelen.

 

Kjedelige pauser

Da er det ikke fullt så positivt at «GT6» ikke helt har blitt kvitt de relativt lange, hyppige og statiske lastetidene. De er muligens noe kortere enn i forgjengeren, men du må likevel belage deg på en del venting.

Der andre, spesielt sportsspill, delvis har klart å maskere lastetiden ved å servere fakta og tips, blir du sittende å stirre ut i løse lufta i «GT6».

Det er lite gjennomtenkt, siden det ligger i spillets natur at du hopper fra løp til løp og fra event til event relativt hyppig.

Når det er sagt, er det stort sett verdt ventetida.

På de øverste vanskelighetsgradene er det nemlig en helt herlig racingfølelse som serveres når løpene kommer i gang. De virtuelle g-kreftene er i full sving, og det føler du virkelig – selv om du sitter i sofaen med bare en håndkontroller. Jeg elsker hvordan du omtrent kan kjenne det i rumpa når bilramma nærmest knekker sammen av et skikkelig søkk i veibanen. Og hvordan du merker at bakenden på bilen kjemper en desperat kamp mot hendene dine om å få sleng i krappe svinger.

Fysikkmotoren er i det hele tatt uhyre robust.

Helt nede på detaljnivå er simulatorfølelsen der. Bilen reagerer ulikt avhengig av hvilke dekk du har og oppsettet på disse, og det er særs merkbart! Så de som vil ta seg god tid og tune bilen sin ordentlig etter egne spesifikasjoner vil oppleve at justeringen gir utslag når det skal kjøres løp. Det herlige er jo at banene, og underlagene, er så mange – så her har entusiastene mer enn nok å leke seg med!

 

Ripe i lakken

Det er mye ved «GT6» som lukter simulator. Skademodellen er ikke en del av den eimen. Det vil si, den stinker, men det er langt i fra positivt. Når man streber etter realisme, både i uttrykk og i utseende, er det litt merkelig at kollisjoner nesten ikke får noen konsekvens.

Selv når du fyker 200 kilometer i timen inn i en betongvegg resulterer ikke det i noe annet enn et par skraper.

På toppen av dette er de tilhørende lydeffektene rett og slett fislete. De kan best sammenlignes med lyden du hører om du er så uheldig å rygge inn i en annen billist på parkeringsplassen utenfor det lokale kjøpesenteret (ikke at jeg har gjort det). Jeg sier ikke at skademodellens omfang brekker ryggen på spillopplevelsen, langt i fra, men det er en detalj som trekker en smule ned når alt det andre sitter så innmari godt.

«GT6» handler stort sett om jeg-et, altså dine biler og din kjøring. Da blir den kunstige intelligensen satt i andre rekke. Greit nok det, men den kunne oppført seg litt mer uforutsigbar. I løp som går over flere runder vil du garantert legge merke til hvordan dine datamotstandere virker konstant å følge en predefinert linje.

De tar de samme snarveiene og forhåndsreglene hver bidige gang, og det tar bort litt av spenningen som hadde vært der om den kunstige intelligensen hadde oppført seg litt mer menneskelig og irrasjonelt.

 

Skjønnheten og udyret

Som nevnt tidligere mener utvikler Polyphony Digital at de har presset PS3 til sitt ytterste med «GT6». Det merkes, av og til. For rent visuelt er spillet ganske så ujevnt uttrykksmessig. Bymiljøene sitter som et skudd, enten vi snakker Madrid eller London. Når det er mye «støy» i bildet er «GT6» helt der oppe når det gjelder det grafiske.

Når det kjøres i mer åpne landskamp, med større synlige bakgrunner, er opplevelsen en litt annen. Jeg vet ikke hvor bevisst det er, men disse miljøene har ofte en ganske sterk arkadefølelse. Det er nesten litt «OutRun» over det hele innimellom, og det er både koselig og rart.

Dessuten stusser jeg over skyggebruken. «GT6» er bunnsolid når det gjelder den øvrige bruken av lyseffekter, men skyggene i landskapet lever innimellom sitt eget liv. Ja, jeg vet dette egentlig er uviktig – men det kan være med på å understreke et lite poeng.

«GT6» virker nemlig ikke å være helt ferdig. Utvikleren oppdaterte spillet allerede på dag én, og lover at mer er på vei. Etter tre års utvikling klarte man altså ikke å få alt med pakka man sendte til butikkene. Jeg tror mye av det allerede nevnte småplukket bunner ut i at spillet aldri har blitt fullstendig gjennomtestet.

I løpet av en ukes spilling har jeg også opplevd at «GT6» har gått fullstendig i frys et par ganger, og krevd en hard omstart.

 

Vend det andre kinnet til

Men sett opp mot alle de positive elementene, og alle timene jeg har brukt uten problemer, finner jeg det i meg å tilgi Polyphony Digital. For vi snakker kvalitet, virkelig kvalitet.

Totalpakka du får om du investerer i «Gran Turismo 6» er nemlig knallsterk. Du kan nesten forsvinne inn i en virtuell racingverden, der det å velte over kjegler inne på et tomt stadionanlegg blir like viktig som å ha full kontroll over en superbil du ikke kunne kjøpt om du hadde vunnet i lotto fire helger på rad.

 

Spillet makter å vekke samlemani, samtidig som det leverer en racingopplevelse som både engasjerer og stimulerer. Bredden i biler og baner er i seg selv et lite under, og per i dag er det ingen i sjangeren som kan konkurrere med totalpakka «GT6» tilbyr.

Sine småfeil og mangler til tross, dette er en verdig svanesang for serien på PlayStation 3 – og en god grunn til at du ikke bør pakke ned akkurat den konsollen riktig ennå!

NB! Spillet inneholder mikrotransaksjoner, der du kan kjøpe deg spillvaluta for ekte penger. Gjør det noe? Egentlig ikke. Om du vil betale deg selv til toppen i karrieredelen er det egentlig bare du om går glipp av noe. «GT6» handler uhorvelig mye mer om reisen gjennom baner og utfordringer enn superbilmålet.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Dangerous Driving

- Elsker ideen, men det skorter på gjennomføringen.

Les mer