(PressFire.no): Det er sjelden PressFire-redaksjonen er på felles grunn når det kommer til spill.
Vi kan være ekstremt uenige i mange spills kvaliteter, men når praten dreier innom «Rayman Origins», er det alltid smil og glødende engasjement å spore rundt bordet.
Med fargesprakende, hjertevarmende estetikk og nivådesign boblende over av skaperlyst, er det et sjarmtroll fyllt med det meste en plattformelskende spiller kan håpe på.
Nå er oppfølgeren endelig her, etter at Wii U-eksklusiviteten utgikk og det ble kunngjort at spillet kommer til nærmest alt som kjører på strøm.
Et regelrett smilekurs
Det er jo egentlig fantastiske nyheter for dem som ble glade i det forrige spillet, eller mangler en Wii U. Dette spillet bør kunne nytes av så mange som mulig.
Gledeskaptein Michel Ancell og gjengen har nemlig klart å bygge videre på alt som gjorde «Rayman Origins» til det smilekurset det ble.
Den grafiske stilen holder seg tro mot originalen, som denne gangen integreres sømløst med enkelte 3D-elementer også. I tillegg gir nye lyseffekter omgivelsene en ekstra liten puff.
Nivåene ser ikke bare fantastiske ut, men bobler over av inspirert design som sjangerdefinerende bruspulver.
Full kontroll
Dette går vanligvis litt fortere enn forgjengeren, hvor du oftere trasket i bedagelig tempo. Da er det essensielt at kontrollsystemet sitter.
For når det handler om millisekunder for å nå neste krok eller plattform, må avgjørelsene komme instinktivt.
Når nivåene begynner å frese av gårde i den-som-blunker-taper-hastighet, må kontrollsystemet må vise hvor robust det er.
Ikke minst for at det føles rettferdig når skylden skal fordeles, noe som blir gjeldende i mange av spillets nivåer.
Her viser det franske studioet at de er i verdensklasse. Figurenes animasjoner er akkurat så forutsigbare som de bør være, der de sitter som boltet fast i kontrollsystemet.
Forskjell på folk
Selv om det ytre er kledd opp i melodier med kazoo, konfetti og utagerende dansing, kan «Rayman Legends» være en nådeløs og grusom elskerinne.
Inngangsbilletten er enkel og inkluderende, men det tar ikke lang tid før du må skjerpe sansene for å henge med.
Det blir ekstra utfordrende i nivåene som henger igjen fra Wii U-versjonen, der du manipulerer spesifikke deler av omgivelsene.
I Wii U-versjonens samarbeidsmodus vil den som styrer den trykkfølsomme skjermen flytte rundt på klosser, tegne nye plattformer for andre spillere eller fjerne deler av miljøene.
Hvis du er venneløs, går figuren over i en automatisk plattformseanse, der du bare manipulerer omgivelsene med den trykkfølsomme skjermen.
Folk og fe
Om du spiller det på PlayStation 3, som meg, kommer ikke samarbeidsmodusen til rette. Der har man ingen trykkfølsom skjerm. I stedet gjelder det å aktivere en liten flyvende tingeling-ting, som automatisk justerer på omgivelsene.
Det er med andre ord snudd på hodet fra Wii U-versjonen, hvor du beholder kontrollen over plattformingen.
Sammenlignet med Nintendo-utgaven innfører dette faktisk et ekstra nivå av utfordring, fordi du må sjonglere mellom å hoppe og aktivere feen. Det kan være spesielt utfordrende på de raske brettene.
Så oppstår et nytt lag av utfordringer ved at alle spillerne kan aktivisere denne feen, noe som kan resultere i både hærverk med hånlig latter og å bli forskånet av en reddende engel om du misser noe selv.
Sommerfugler! Overalt!
Nivåene er kirurgisk utskåret med et uanstrengt og medfødt talent for rytme og flyt i plattformspill, og brettene som er synkronisert med musikk er det opplagte eksempelet.
De interaktive versjonene av «Black Betty» og «Eye of the Tiger» slipper løs så mange sommerfugler i magen at det blir vanskelig å konsentrere seg om arbeidsoppgavene.
I tillegg har «Rayman Legends» blitt flinkere til å motivere deg. Det er tydeligere hvorfor du må finne såkalte teenies og lums. På den måten er det også artigere å utforske, og mer givende å gå på leit etter de siste små stakkarene.
For dem som liker selvpining er det også tilrettelagt spesialetapper, hvor du må klare hele brettet på minimum 60 sekunder. Disse er strødd mellom de vanlige og fullblodsbrettene, som manndomsprøver i form av fløyelskledde torturapparater.
Med «Rayman Legends» settes skapet på plass, og viser at Michel Ancel er det franske svaret på Nintendo-magi. Som en gaselle med rosa vikinghjelm og prikkete skøytetrikot, hopper det ledig over fjorårets «New Super Mario Wii U».
Visst har det noen små øyeblikk med irritasjon, som en manglende samarbeidsdel om du ikke spiller på Wii U, men du er for opptatt med å kose deg til å henge deg opp i det.
Dette er et fyrverkeri og en berg-og-dalbane, som på sitt beste føles som å delta i en polkaballett av dansende lemurer og kolibrier i orkesteret. Seieren ligger likevel i at endorfinrusen venter i enden av den intense banen - hvor det føles som om du må lære sekstitre ekorn å strikke Marius-gensere i tre hundre kilometer i timen.
Da er det deilig at det ofte drysser med så mye belønninger at det føles som et dusin enarmede banditter fra Las Vegas har diaré.
«Rayman Legends» slippes til Wii U, pc, Xbox 360 og PS3 (testet) 29. august. OBS! Samarbeidsmodusen er sannsynligvis best i Wii U- og Vita-versjonen.
