Tokyo Jungle

Årets snåleste spill lar deg denge kyllinger.

(PressFire.no): Det er år siden jeg spilte noe snålere enn «Tokyo Jungle», men det er en god ting, altså.

Visse japanske utviklere har hatt en særegen evne til å lage spill som er spill og skyte fra helt uventet hold, og dette er en av de erkemekaniske heisaturene vi trenger iblant.

Premisset er primitive saker. Du velger deg et dyr som skal parre og ete til det ikke lenger er noen å ete eller jokke på.  

Om jeg hadde flere vekttall så hadde jeg sikkert kunne sagt noe sånt som at dette er en gjenspeiling av menneskets iboende sjåvinistiske selvforakt og meningsløsheten som er livet – men «Tokyo Jungle» er egentlig bare en veldig enkel liten sak.

Tokyos svar på Scar

Mitt største problem med overlevelsessimulatoren er at den blir for enkel. Ikke i vanskelighetsgrad – du skal nok få smake grusen – men hvor fullstendig beint fram det er.

Vi tilbys blandingsfôr av slåssing, utforsking og sniking, men systemene blir så vilkårlige og mangelfulle at mestringen uteblir.

På det beste får du en berusende poengjakt som pisker rådløsheten i deg idet maten begynner å gå tom og du febrilsk jakter etter en kylling å hive deg over. På det verste sitter man bare igjen med en platt og monoton sideskroller som blir for liten for den store skjermen.

Tokyoturen er skapt for å repeteres til du får utslett av konseptet betong, og lener seg på hvor godt du trives med å gjøre marginale forbedringer av den forrige jakta di.

Rovdyrentusiaster lærer seg å disponere de verdifulle kjøttskrogene for å holde energien gående i lengden, foretrukne planteetere må legge slagplaner for å egle seg inn på godt bevoktet frukt.

Et gedigent tilfeldighetselement tilsøler mye av drømmen om å bli asfalt-Tokyos Scar. Det er vanskelig å holde seg flytende når man har begynt å tømme de ulike sonene for næring for å tøffe videre på sparebluss, og i en så poengfokusert opplevelse er det knusende når vilkårlige hendelser som radioaktiv spredning plutselig knekker seiersrekka di.

Glimt i øyet

Overlevelsesjaget i storbyen har likevel øyeblikk som får deg til å humre godt, som den surrealistiske fortellingen om hvordan en lodden pomeranian-hund selvrealiserer ved å ligge rundt og jakte sin egen mat når eierne plutselig fordufter. 

«Tokyo Jungle» har masse glimt i øyet, det kommer bare ikke frem i det du faktisk spiller. Det er mye mer spennende å skrive om det snåle konseptet enn det er å oppleve det.

De ulike, halvdynamiske utfordringene du møter rundt omkring i hovedstadens ulike steder, som spenner fra kjøpesentret til kloakken, krydrer også jakten på kalorier og kvinns.

Noen ganger kan det for eksempel dukke opp en herskesyk katt i en del av byen, som må spores opp og vippes av pinnen.

Flittige prestasjonsjagere opptjener flere poeng, og kan stramme opp lutryggen på de internasjonale ledertavlene som viser hvem som stiller best rustet om de blir et dyr. og plutselig hives ut i gjengrodde Tokyo i et sideskroller-perspektiv. 

Stressende kvelertak

Fortellingen om hvorfor menneskene forsvant fra verdens største by og etterlot seg et spekter av ensomme husdyr utforskes gjennom en egen del, som gradvis åpnes når du ploger vei gjennom overlevelsesdelen.

Etterlatte notater skinner lys på den dystre forhistorien, som er akkurat enkel og uanstrengt nok til å være interessant, men du må delta i poengjaget for å låse dem opp.

Du kan ikke unngå å bli stressa av tukling rundt omkring i byen, og det er regelrett slitsomt å dra ut på det samme toktet hver gang man har lyst til å oppleve en ny bit av historien.

For da er det igjen tilbake til den samme asfaltstripa for å okkupere de nye områdene, elske frem avkom og krysse fingrene for at destinasjonen ikke er fylt med krek som krokodiller eller villsvin.

Kompromissløsheten føles unødvendig, og opplåsinga ender opp med å snøre igjen sekken for en opplevelse som kunne vært adskillig mer spennende med løsere snipp. Den stressende intensiteten får aldri et alternativ, og når man stort sett følger de samme løypene på jakt etter et nytt leveår så er det nødvendig med et avbrekk.

Heldigvis får du etter hvert låst opp nye dyr, så du ikke er fanget med pomeranian-bikkjer og hjort for all evighet i det «Jumanji»-aktige kaoset. Selv om det selvsagt rasende festlig å knerte løver med en frekk liten veskehund i hjemmestrikka ullgenser.

Ineffektiv evighetsmaskin

Mer enn noe føles «Tokyo Jungle» som en takknemlig idé noen andre burde ha bygd videre på. Noen som innser at en flerspillerdel som i utgangspunktet er kjernespillet bare med mindre mat er en dårlig idé, eller at en så forsøkt atmosfærisk opplevelse trenger en ordentlig grafisk overhaling for å nå mål.

Etter noen dusin økter, som sjeldent er av det lange slaget, merker man hvor drøvtygd og monotont dette spillet er. Selv om den absurde humoren som regel treffer godt.

Den umiddelbare poengstressinga hadde på mange måter passet bedre til PlayStation Vita, for uansett hvor kult det måtte være å denge kattunger med klovene dine, er ikke dette en opplevelse som holder deg engasjert over tid.

De første timene av spillet tegner omrisset av en unik heisatur gjennom Tokyo a la «I Am Legend», men når duken dras av skjønner du at det egentlig er krittlinja rundt et åsted. Du skal være fryktelig glad i dyr og «Groundhog Day» for å finne en varig glede i «Tokyo Jungle»,

Til gjengjeld er det et spill vi bør være takknemlige for at gis ut, om så bare fordi det setter hoggtennene i strupen på sjangermonotonien og glefser til.

«Tokyo Jungle» utgis til PlayStation 3 via PSN den 26. september.

Oppsummering
Positivt
Interessant konsept. Spennende i starten. Deilig å denge store dyr med små.
Negativt
Mangelfull sniking og slåssing. Uhyre ensformig. Slapp flerspiller. Kan ikke spille historien i eget tempo.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3