«Gi oss noe akkurat sånn som Rocksteadys Batman-spill. Bare med Spider-Man, da. Og for mindre penger. Og ikke bry dere noe om det blir like bra».

Med disse ordene kan man tenke seg at utvikleren Beenox fikk oppdraget om å laget lisensspillet til sommerens tredje største superhelt-film «The Amazing Spider-Man».

Vel, til å være denne typen bestillingsverk er dette spillet slett ikke så verst. En del av mekanikken, kampsystemet og oppgraderingene er tatt rett fra «Arkham City», så her kopierer man i alle fall de aller beste.

«The Amazing Spider-Man» når ikke opp til forbildet, men sikter i alle fall mye høyere enn de alle fleste lisensprodukter. Utvikleren Beenox har bred erfaring med nettspinneren fra «Shattered Dimensions» og «Edge of Time». De har trolig kommet opp med sitt beste Spider-Man-spill så langt. La gå at nivået på de tidligere Edderkoppen-spillene har vært temmelig labert (selv om Treyarchs «Spider-Man 2» etter det jeg husker var helt ok).

 

Varsku her!

Denne Marvel-helten fyller jo femti år i disse dager, så det er på sin plass at evigunge Peter Parker feires med en ny storfilm og en respektabel spillversjon.

Før vi starter er det imidlertid på plass med et varsku: «The Amazing Spider-Man» fungerer som en epilog til selve filmen - et smart trekk for å unngå en ren reprisesending. Problemet er at spillet slippes før filmen.

Undertegnede har av naturlige årsaker ikke sett «The Amazing Spider-Man» ennå, filmen kommer først på kino her 11. juli, men etter å hovet meg gjennom spillet er jeg redd den har fint få overraskelser igjen. For her blir mye av historien spolert, inklusive hvem som overlever og hvem som dør.

Så ønsker du å bevare spenningen bør du definitivt vente med spillet til du har vært på kino. Jeg skal gjøre mitt beste for å skygge unna store spoilers her, men vær obs på at enkelte poenger er umulig å unngå.

 

Spider-Man føkker opp

Spillet starter med en reklame for det farmasøytiske storkonsernet Oscorp, under ledelse av Alistair Smythe. Det har gått noen måneder siden hendelsene i filmen, og vår venn Peter Parker har sneket seg inn på Oscorp-laboratoriet med hjelp av kjæresten Gwen Stacey. De får en rundtur av Smythe himself, som forklarer at deres genetiske eksperimenter har gått heller dårlig.

Han er nå i ferd med å avlive forsøksdyrene: en bøling rasende mutanter som ble skapt da man prøvde å gi helt vanlige dyr en dose DNA fra mennesker. Skapningene bærer dessuten på et iltert mutantvirus, som smitter ved bitt. Problemene starter for alvor når forsøksdyrene reagerer på blodet til Peter, som jo selv har edderkopp-DNA i seg. Beistene går banan, bryter seg løs fra laboratoriet - og snart er hele Oscorp en slagmark.

I basketaket blir Gwen bitt, og smittet av mutantviruset. Peter Parker skifter til Edderkoppen-drakt og prøver å rydde opp, mens Smythe gir ham skylda for problemene. Den gale forskeren har faktisk et poeng. Spider-Man er årsaken til at disse beistene er løs i New York, og det er slett ikke det eneste han føkker opp i løpet spillet.

Den beste måten å finne en motgift til viruset er å bryte ut Dr. Curt Connors fra et mentalsykehus, men dessverre forårsaker fluktforsøket at de fleste andre mentalpasientene også stikker av. Oops. Deriblant Felicia «The Black Cat» Hardy, som senere prøver å rane en bank under et av spillets høydepunkter. Dr. Connors blir plassert i leiligheten til en venn av tante May, kalt «Stan», og jeg tipper du kan gjette deg til hva etternavnet hans er.

Mens Spider-Man gjør sitt beste for å holde Manhattans innbyggere trygge, har den stadig mer ustabile Alistair Smythe sin egen løsning på mutant-problemet. Han har skapt en hær av drapsroboter, programmert til å utslette alle skapninger som har hybrid-DNA i seg. De bruker naturligvis mesteparten av tiden på å angripe Spider-Man. Ingen av skuespillerne fra filmen er med her, men stemmeleggerne (som inkluderer Sam Riegel og Bruce Campbell) gjør en helt solid jobb. Selv om man blir lei av å høre de samme frasene, om og om og om igjen.

 

Nok å gjøre

Historien er unnagjort på under ti timer, men det er nok å finne på ute i Manhattan, med massevis av småoppdrag spredd rundt på kartet. Smittede godtfolk må fraktes i sikkerhet til provisoriske sykestasjoner og man må hamle opp med forbrytere som raner fotgjengere - mens mentalpasienter må geleides til nærmeste politistasjon.

Sånn ellers kan man finne Goodyear-luftskip som byr på poengløse utfordringer, delta i politijakter og ta fotografier av snodige fenomener for reporteren Whitney Chung. Dessverre blir disse sideoppdragene en øvelse i gjentagelser, der man gjør akkurat det samme flere dusin ganger uten nevneverdige variasjoner.

Man kan dessuten spore opp sammenlagt 700 tegneseriesider, som er spredt rundt på Manhattan. Virkelig i meste laget, men i likhet med sfærene i «Crackdown» føler man seg likevel fristet til å sløse bort mange timer på å finne flest mulig av dem.

Man oppgraderer evnene som i Batman-spillene: opparbeider seg XP ved å denge ned skurker og utføre oppdrag, som deretter låser opp nye ferdigheter. Spider-Man får også tips om flere hemmelige Oscorp-laboratorier spred rundt på Manhattan, der man finner ekstra oppgraderinger.

Kult i teorien, men i praksis får man aldri noen følelse av å bli sterkere. Fordi vanskelighetsgraden er såpass dårlig kalibrert og i utgangspunktet ikke særlig utfordrende, gjør ikke oppgraderingene noen nevneverdig forskjell.

 

Knusktørt Manhattan

Det er også flere vesentlige forskjeller mellom «Batman» og «Spider-Man». Arkham City er en fiktiv by med egen personlighet, der det skyggefylte designet skaper en stor del av stemningen. Siden «Spider-Man» utspiller seg i New York, er nettspinneren nødt til å nøye seg med Manhattan, en steril sandkasse av typen vi har sett i utallige andre spill.

Man får aldri følelsen av at dette er en levende metropol, og visuelt sett hører byen hjemme i denne konsollgenerasjonens spede begynnelse.

«The Amazing Spider-Man» utnytter dessuten Manhattan temmelig dårlig. Du har en diger bydel å boltre deg i, men så godt som hele historiedelen utspiller seg innendørs i laboratoriet til Oscorp, med noen avstikkere ned i kloakken. Heldigvis er det overraskende moro å svinge seg mellom skyskraperne.

Beenox fikser virkelig fartsfølelsen, og gir oss en brillefin simulasjon av hvordan det er å spinne seg gjennom storbyen. Spidey kan også spurte opp alle bygningene, og kryper like bra på vegger og tak - selv om det til tider kan vanskelig å holde orienteringen når verdenen blir snudd opp ned.

Styresystemet er høvelig smidig, og såpass tilgivelig at man så godt som aldri skader seg ute på bytur. Godt hjulpet av nyvinningen «Web Rush», der man kan sakte ned tiden og plotte inn hvor man vil bevege seg. Så utendørs er spillet en sann fryd, og mye moro.

 

Edderkoppen har bugs

Spider-Man er langt fra like smidig innendørs, der kommer evnene hans ikke like godt til sin rett. Også her minner dette mye om en simplere utgave av Rocksteadys «Batman»-spill, der man geleides gjennom rom fulle av skurker.

Man kan storme inn og denge løs, men i likhet med Lynvingen tåler ikke Spider-Man mange skuddskader før han stempler ut. En smartere taktikk er å bruke list, krype rundt på taket og angripe fiendene i det skjulte.

Dette fungerer i praksis som i «Arkham»-spillene, rent bortsett fra at motstandernes kunstige intelligens er så lav at man sjeldent har noen problemer med å tylle hver bidige skurk med spindelvev, og deretter henge dem i taket før noen rekker å reagere på hva som skjer.

De tekniske svakhetene gjør ikke bare «The Amazing Spider-Man» mindre utfordrende, men til tider umulig å spille. Det er ikke akkurat et bra tegn at spillet krasjet under det første kvarteret, og at jeg måtte plugge ut strømledningen til PS3-maskinen min for å få starter det på nytt.

Med jevne mellomrom måtte jeg også gå tilbake til menyen, enten fordi Spider-man satt seg fast i miljøene, eller fordi brysomme bugs gjorde det umulig å komme seg videre. Sånt er unektelig frustrerende, og vitner om at Beenox kunne ha trengt noen måneder ekstra for å finpusse spillet.

Til tross for alle innsigelsene er «The Amazing Spider-Man» ofte skikkelig moro, særlig i de øyeblikkene man svinger rundt på Manhattan på jakt etter aktiviteter. Man kan også tørke støv av Move-kontrollene, men den trofaste håndkontrollen fungerer nok best.

Streite kamper

Med tanke på at mesteparten av Manhattan etter hvert blir smittet av mutantviruset kunne man håpe på et fargerikt utvalg av fiender, men dessverre ikke. Så godt som alle man møter er enten: a) generiske skurker som ser ut til å ha rømt fra Arkham City, b) frådende mutanter med et par forskjellige skins, b) bevæpnede sikkerhetsfolk eller d) edderkopp-roboter.

Bosskampene flesker til med noen interessante varianter, deriblant en gigantisk robotorm som ser ut til å ha rømt fra klimakset til «Transformers: Dark of the Moon». Så noen av disse basketakene er storslagne og til tider intense. Vi møter også gamle kjenninger som Scorpion, Vermin og The Lizard, selv om bare sistnevnte har klare likhetstrekk med tegneseriene. Og der har du trolig mitt største problem med «The Amazing Spider-Man».

Mens «Arkham Asylum/City» føltes som totalt trofaste gjenskapelser av DC-universet, laget av folk som åpenbart har stor kjennskap til tegneseriene,  mangler «Amazing Spider-Man» den samme dedikasjonen til kildematerialet.

Dette er i mindre grad et lidenskapsprosjekt, og mer et streit lisensprodukt. Som tegneseriefan har undertegnede et nesten like nært forhold til «Spider-Man» som til «Batman», og under oppveksten kjøpte jeg hvert bidige nummer av bladet så fort det var i butikken.

Men uansett hvor moro det er å svinge seg rundt i bybildet, får jeg aldri skikkelig følelsen av at dette er en trofast gjenskapelse av Marvel-tegneseriene. Naturlig nok, siden spillet er laget for å markedsføre filmen. «The Amazing Spider-Man» gjør nok riktig til å være underholdende, og er betydelig bedre enn fryktet - men langt fra like gjennomført som «Arkham City».

Så nei, ikke direkte «amazing», men helt ok.


«The Amazing Spider-Man» er ute til Xbox360, Wii og PS3.  Egne versjoner for DS og 3DS er også tilgjengelige. Spillet kommer til PC i august.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Norske Natalie var e-sportutøver for Besiktas: – Har ikke fått lønn siden mai

Går hardt ut mot storklubben.

Les mer

Er det på tide å sjekke ut «No Man's Sky» igjen?

Spillet har bare blitt bedre og bedre. Pluss Gamescom-nyheter! Her er ukas episode av Rad Crew.

Les mer