(PressFire.no): «Syndicate» er en heseblesende og kinestetisk spillopplevelse – sannsynligvis en av de mer imponerende jeg har vært borti på lenge. Våpnene dine sparker utrolig hardt fra seg -lydeffektene dundrer så øra faller av, og følelsen av å holde et dødsarsenal av konvensjonelle, så vel som ukonvensjonelle, våpen legger lista for intensitetsnivået sinnssykt høyt.
Det er nøyaktig et slikt spill du vil ha hvis du verdsetter et rent adrenalinrush via hjemmekinoanlegget ditt.
Settingen er som dratt rett fra fjorårets «Deus Ex: Human Revolution», eller til og med det hjernedøde «Hard Reset», og spiller på de samme tematiske strengene – skyggesiden av teknologiske fremsteg.
Utviklingen er tveegget også i «Syndicate», men i stedet for framtidsrettede biomekaniske superproteser eller morderiske brødristere på rømmen, er halvparten av jordas befolkning nå koblet til et globalt nettverk gjennom en datachip stiftet til hjernebarken.
Et Gibson-univers
«Syndicate» har en stor ulempe i forhold til «Deus Ex» allerede i sjangerbeskrivelsen sin. Sistnevnte brukte settingen og temaene i kobling med et noe begrenset rollespill til å utforske hva utviklerne hadde på hjertet.
Ved å vandre rundt i Detroit og Hong Kongs gater anno 2027, fikk du ta og føle på et levende, dystopisk «Blade Runner»-samfunn. Og ved å konversere, løse problemer og ta avgjørelser som ikke bare handlet om hvilket våpen du skulle bruke, ble du også en del av den.
Det samme kan også sies om behandlingen av småsøstrene i «BioShock». Intensjonen fra utviklernes side var i alle fall på rett plass – å få deg til å reflektere over konsekvensen av å underlegge eller fraskrive deg en filosofi som forårsaket kollapset av en menneskeskapt utopi.
I «Syndicate» er du tilsynelatende på toppen av næringskjeden og opererer ut i fra høystbydende, da alt av offentlige, statlige og politiske organer ikke lenger eksisterer. Alle er koblet gjennom digre selskaper, som ISP-er, mot et verdensomspennende nettverk. Alt er online – kjøkkenutstyr, overvåkingssystemer, autonome våpen – til og med mennesker.
Du har evnen til å manipulere elektroniske objekter på et funksjonelt nivå, selv uten å ha direkte, fysisk kontakt med dem – en hacker, med andre ord.
Kompetent utvikling
For dagliglivets innovasjoner har ikke disse evnene veldig mye å si. Du kan åpne dører, skru av sikkerhetskameraer, eller slå av og på maskiner.
For kontakt med fiender i spillet betyr evnene dine at du har tilgang til å gjennomføre én av tre protokoller – du kan overopphete våpnene deres, tvinge dem til å drepe seg selv, eller få dem til å snu våpenet sitt mot kompisene sine.
Altså, Starbreeze kan virkelig lage skytespill, det har de bevist flere ganger før. Annet enn punktene jeg allerede har trukket fram, har de for eksempel en utrolig god evne til å konstruere spillomgivelser som faktisk føles tredimensjonale – hvor du må utforske og betrakte horisontalt så vel som vertikalt.
I tillegg gir de deg gode muligheter til å flyte inn og ut av nærkamp ganske elegant, noe som oppfordrer deg til å bevege deg litt rundt og bruke omgivelsene for det de er verdt. Dette er ofte elementer som føles påtvungne og sløvt implementert i andre titler på grunn av fiendtlige soldater som aldri helt klarer å se det store bildet i kampsituasjonene.
Neonbelyst og samarbeidsvillig
Omverdenen er ellers veldig konvensjonelt satt sammen. Men når miljø og tema endrer seg såpass konstant som de gjør, føler du egentlig aldri at du sitter bak de samme kassene eller skyter på de samme eksplosive tønnene – selv om det selvsagt er akkurat det formularet koker ned til.
De visuelle effektene har sitt høydepunkt senere i spillet, i slum-delen av byen du utforsker, der regnet pisker med neonlys i bakgrunnen mens fienden løper rundt med en optisk kamuflasje som du så vidt kan skimte konturen av.
Det er noe veldig «Ghost in the Shell»-aktig over det hele.
Jeg har vært litt fram og tilbake om jeg skal gå nærmere inn på samarbeidsmodusen. Jeg kan fortelle deg om hvor greit spillet fungerer med tilfeldige folk over nettet, uten at jeg har fått spilt det med faktiske kompiser enda. På en annen side er vel selv det å se maling tørke ganske underholdende i rett lag – så hva er det egentlig jeg skal kommentere her da?
Alt er i alle fall tilrettelagt for godt samarbeid ut i fra de samme retningslinjene fra hovedspillet, og det føles ikke egentlig som noe verre spill enn det historien er på egenhånd. Jeg synes kanskje tematikken er bedre skreddersydd, siden spillere har evnen til å opprette syndikater seg imellom og kjempe om den høyeste poengsummen på global basis. Ellers handler det bare om å holde sammen gjennom forskjellige skuddregn, spredd over et knippe forskjellige nivåer.
Provoserende tematikk
I mine øyne gjør «Syndicate» seg til et viktig spill på måten det avbilder den teknologiske utviklingen og hvordan den til slutt ender med å styre livet vårt.
Skildringen er virkelig provoserende og brutal hvis du faktisk reflekterer litt over beskjeden spillskaperne sender, og jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal tolke den manglende problematiseringen deres av det unødvendige slaktet av uskyldige utenforstående.
I en av mange lignende scener spankulerer bestekompisen din, Michael Madsen (ikke egentlig), nonchalant gjennom en togkupé, mens han henretter passasjerene, én etter én, uten engang å etablere øyekontakt. Scenen føles som en endimensjonal og utnyttende måte å skildre rollefiguren på, og jeg sliter litt med å sette meg inn i lignende situasjoner i spillet selv når ingen ber meg reflektere over handlingene mine eller svare for meg.
Problemet er at jeg ikke helt tror på selve ideen bak «Syndicate» i utgangspunktet – at supersoldater i fremtiden er konstruert for å ignorere alle etiske grenser, og i stedet hacke seg inn i hodet på mannen foran seg for å få ham til å drepe kameratene sine og til slutt snu pistolen mot sitt eget hode. Hvorfor er dette de primære verktøyene mine?
Temaet har blitt håndtert før, men det er noe veldig ubehagelig med hvordan akkurat «Syndicate» unngår å sette dem i noe større, seriøs kontekst. Ut i fra tonen er dette absolutt et dønn seriøst spill – et kompetent satt sammen et, absolutt – men jeg er ikke sikker på at det er denne formen for ansvarsfraskrivelse mediet trenger fra utviklernes side akkurat nå.
Er det virkelig hit vi er på vei som mennesker?
«Syndicate» ble slippet til Xbox 360, PS3 og pc 24. februar.
