Dead Space 2

Mer en skytefest enn en skrekkfest.

Om du trodde at ingen kunne høre deg skrike i rommet, tar du feil. I «Dead Space 2» skrikes det nemlig masse – ikke bare fra din munn, men også fra et utall monstre som er ute etter å ta deg.

De er i det hele tatt mer nærværende, disse monstrene, enn i førstespillet fra 2008. Da kunne du også høre dem ulme i mørket, før de brått angrep deg på verst tenkelig tidspunkt. Noen syntes imidlertid at det var litt for lenge mellom disse angrepene i «Dead Space», at det rett og slett ble for stillestående og monotont iblant.

Derfor har spillutviklerne i Visceral Games valgt å skru opp tempoet et par-fem hakk i «Dead Space 2».

Her dveles det ikke like mye ved stillhetens skrekk, i stedet kastes du så raskt inn i den ene nærkampen etter den andre at du knapt får trukket pusten. Om det er noe oksygen igjen i rommet eller tankene dine, altså.

Les: Vårt intervju med spillskaperne.

Traumatisert helt i tvangstrøye

Staut som han er, våkner vår helt Isaac Clarke (fortsatt navngitt etter to storheter innen science fiction) opp i tvangstrøye noen år etter de skrekkelige hendelsene på romskipet USG Ishimura. Tvangstrøyen er der av god grunn, skal det vise seg.

Ikke bare på grunn av traumene han har gjennomlevd, men også grunnet påvirkningen fra en mystisk religiøs gjenstand historien dreies rundt. Spillet sparkes i gang med høy puls, der du fortsatt hemmet av tvangstrøyen løper for livet mens monstrene jakter deg.

Necromorphs, som de kalles, har kommet seg ombord på rombasen Sprawl, der det potensielle skadeomfanget er langt større enn ombord på Ishimura. Straks Clarke får armene fri, er han tilbake i gammel kampform – i hvert fall fysisk.

Ikke bare er kulissene i «Dead Space 2» langt større og mer varierte enn i forgjengeren, spillets størrelse er også mye mer romslig. Med utforsking og noe prøving og feiling, kommer du raskt opp i 12-14 timer – og da er det nesten ikke noe dødtid fra start til slutt.

Selv satte jeg pris på de mer rolige sekvensene i «Dead Space», der nervene fikk tid til å bygge seg opp, og du ikke umiddelbart visste hva som skjulte seg rundt neste hjørne i romskipets indre. Det lå en tung og dyster atmosfære over hele spillet, der dødsangst og panikk var blant ingrediensene.

I «Dead Space 2» får du også smake på disse elementene, men i mindre grad. Ettersom tempoet er blitt skrudd såpass opp, rekker du knapt å bli skremt når den ene bølgen med necromorphs avløser den andre. Det er tidvis like rutinert som skiftarbeid, der du vet akkurat hva du går til og hvordan du skal få jobben gjort. Går det ikke, er det aldri langt tilbake til nærmeste lagringspunkt.

Faller altfor for ofte i klisjéfella

Til spillets forsvar har du heldigvis alt du trenger for å gjøre jobben ordentlig. I tillegg til de ingeniørinspirerte våpnene som kutter, sprenger og brenner fiendene til fillebiter, har du fortsatt muligheten til å sakke dem ned mens de angriper – perfekt når du presist skal amputere lemmer, den beste måten å stoppe utyskene på.

Du kan også gripe ting og slynge dem avgårde med et gravitetsgrep lignende det i «Half-Life 2» og etterhvert en haug andre spill, en mekanisme som også brukes tett i de jevnlige puslespillsekvensene (som dessverre er av det mer hjernedøde slaget).

Lyd- og grafikkmessig er «Dead Space 2» i toppklasse, i hvert fall om du ser helt objektivt på det. Romstasjonen ser stort sett ut som et herjet slaktehus, og den atmosfæriske musikken som summer i bakgrunnen bidrar til å sette stemningen.

Men det er ikke til å komme unna at spillet – som er delt opp i sømløse, men tematiske kapitler – altfor ofte faller i klisjéfella. Ettersom vi er på en romstasjon der hundretusener av sivile har levd, ferdes du gjennom områder som ofte blir tilgjort skumle. Hundrevis av brennende stearinlys der de religiøse har holdt til, forvridde krybbesanger der barnehagen har vært, og så videre. Og når du vet at det også i neste rom venter monstre - enten det er liksomskumle babyer, småbarn eller store beist - er du ikke redd. Du er bare forberedt.

Som skytespill er «Dead Space 2» et over gjennomsnittet godt produsert og balansert spill, der noen imponerende scener fungerer som velkomne brekkstenger mellom sekvenser som ellers lett kunne blitt for gjentakende og forutsigbare.

Det at Clarke også er blitt mer menneskelig og deltakende i historien - både med den eskalerende sinnsykdommen og det at han tidvis tar av seg hjelmen, men også med et sinne som spesielt manifesterer seg når han tramper på liggende fiender - er en fin bonus.

Men jeg sitter igjen med et savn etter skrekk. Noe av det aller største med «Dead Space», var hvordan neglene nærmest krøllet seg av usikkerhet når det hadde gått for lang tid siden det sist hadde skjedd noe skummelt.

Disse pausene er borte i «Dead Space 2». Kanskje blir spillet lettere å selge til en skyteglad kjøpegruppe - som ennå ikke har skjønt at noen spill har størst overtak når spillhelten nettopp ikke har det?

NB! «Dead Space 2» lanseres til PC, PlayStation 3 og Xbox 360 den 27. januar.

Oppsummering
Positivt
Større og mer variert spillverden enn i førstespillet.
Negativt
Skrekkelementet er skjøvet til side for skytegleden.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3