Lisensspill. Smak litt på det ordet. Gir en litt besk ettersmak, gjør det ikke? Smaker litt søtt i begynnelsen, men etter å ha tygd litt på ordet så merker man at det ikke er så godt som man hadde håpet på.

Etter «Batman: Arkham Asylum» hadde jeg begynt å håpe på en ny æra av lisensspill som ikke suger. Rocksteady Studios satte standarden for hva vi som spiller egentlig kan forvente av et lisensspill.

Spillet jeg har tilbrakt tid med sammen de siste dagene har ikke satt seg inn i hva som har skjedd på lisensscenen det siste året. «Iron Man 2» tror det fortsatt er 2006 og at vi tar til takke med upolerte og kjedelige spillopplevelser så lenge de har våre favoritthelter på coveret.

 

Spillet fremstår uferdig,
mener vår anmelder.

HASTVERKSARBEID?

Er det ett ord som beskriver «Iron Man 2» perfekt så er det upolert. Dette spillet burde ikke vært sluppet slik som det er nå.

For her lagger det hvis det blir for mange eksplosjoner og fiender på skjermen samtidig og teksturene henger igjen før de blir lastet inn.

Det er faktisk så ille at spillet nesten stopper opp når det kommer større eksplosjoner.

Til tross for at selveste Samuel L. «Snakes on the Motherfucking Plane» Jackson gir Nick Fury en solid stemme, så høres det ut som om Iron Man selv mye heller ville vært hjemme og luka i hagen enn å være med i dette spillet.

Her er det ikke mye som tilsier at stemmen er levert av Robert Downey Jr., for det er ikke spor av følelser i dialogen. Når selve historien i spillet virker som om den er skrevet av et dusin apekatter med hver sin skrivemaskin, så er det duket for en katastrofe av et spill. (I realiteten er den skrevet av Matt Fraction, en ganske anerkjent tegneserieforfatter).

Det er bare én ting som kunne ha reddet «Iron Man 2» fra å eksplodere i ansiktet mitt som en overmoden mango, og det er et underholdende kampsystem med god kontroll. Skulle ønske jeg kunne si «check» nå, men ikke engang kontrollsystemet har spillutvikleren fått til. Iron Man kjennes ut som en flygende variant av RoboCop, uhåndterlig, klossete og et spøkelse fra et svunnet tiår.

Man ender som regel med å fly rundt uten å ha helt oversikt over hva som skjer rundt en, og det blir fort både kjedelig og lite givende å hamre løs på avtrekkerknappene på PS3-kontrollen. I mellomsekvensene ser man Iron Man bevege seg grasiøst og avfyre presisjonsskudd fra håndflaten – bare så synd dette ikke er mulig når jeg overtar kontrollen.

 

Upresise kontroller og
lite grasiøs flyving.

LIKE PROBLEMFYLT SOM FORGJENGEREN

«Iron Man 2» er på mange måter en fortsettelse av uinspirerte lisensspill i samme stil som Spider-Man-serien.

Men der Spider-Man i alle fall hadde potensial til å kunne bli bra, kan ikke det samme sies om «Iron Man 2».

Som stor fan av tegneserier og superhelter syns jeg det er en tragedie at SEGA ikke har klart å få til et spill som i alle fall bedret noen av de mange problemene som forgjengeren hadde.

Det virker rett og slett som om de bare har lukket ørene for alle klagene, satt på seg skylapper og fortsatt i samme tralten som de alltid har gjort. Kanskje ikke så rart når de solgte over 2.5 millioner eksemplarer av det første spillet.

Til sammenligning solgte det fantastiske «Batman: Arkham Asylum» bare litt over 3.5 millioner eksemplarer, dog var det kun tilgjengelig på to plattformer (PS3 og 360) mens «Iron Man» ble gitt ut til alt som finnes av spillkonsoller.

Hvis forbrukere bare ukritisk plukker med seg de seneste lisensspillene vil utviklere fint kunne fortsette i samme sporet som SEGA har gjort med «Iron Man 2». Det er jo ikke engang underlig at de gjør det, da salgstallene til langt dyrere spill ikke innfrir i forhold til en billig lisens uten kvalitetskontroll.

Forhåpentligvis vil «Iron Man 2» selge langt dårligere så vi slipper å se en oppfølger som ikke bedrer noen av problemområdene dette spillet har, men jeg frykter at dette ikke blir det siste vi ser av Stark og hans Iron Man-kostyme.

 

Jeg ville ikke gitt dette spillet til selv mine bitreste fiender da det rett og slett ville være for slemt gjort. «Iron Man 2» er støpt av djevelen selv i de varmeste platepressene i helvete, før det ble avkjølt i et basseng av konsentrert ondskap.

Står man foran speilet på Halloween og sier «Iron Man 2» tre ganger etter hverandre, vil verden som vi kjenner den i dag kollapse. Du tror kanskje jeg tuller, men så dårlig er faktisk spillet.

Ser du det på butikkhylla eller i billigbøtta på Kiwi – ikke se det direkte i øynene, gå rolig bakover, før du tar bena på nakken og brenner ned stedet som selger det.

PS: «Iron Man 2» er ute til PlayStation 3, Xbox 360, PSP, DS og Wii. Vi har anmeldt PS3-versjonen av spillet.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Dreams

Skaperne av «Little Big Planet» og «Tearaway» har skrudd konseptet «Play, Create, Share» opp til 11.

Les mer

- En stor teknisk bragd, men...

Vi sliter med å bli revet med av «Dreams» på PS4

Les mer