Forgjengeren «Call Of Duty 4: Modern Warfare» var for meg 2007s beste, til tross for at nettopp det spillåret var spekket av mange gedigne spillopplevelser.

Men ingenting tangerte følelsen når værhårene reiste seg mens man lå paddeflat på bakken blant sivet i Tsjernobyl, med streng beskjed fra sidemannen om å holde hodet lavt, mens man formelig kjente at bakken begynte å bevege seg. Eksosrøyk steg opp i horisonten foran deg, og plutselig så du digre tanks åpenbare seg mens flere dusin fiender kom marsjerende mot nettopp det stedet der du lå skjult.

Diskuter dette spillet i vårt forum.

Der og da føltes det som om hele spillindustrien hadde tatt et kvantesprang og klarte å involvere, skape en filmatisk ramme, og danne en sterk og troverdig historie med gode karakterer der grafikken sto frem uten å dominere for resten – alt spilte på lag i ett og samme øyeblikk.

Det femte «Call Of Duty»-spillet kan ikke toppe høydepunktene fra fireren. Historien har igjen blitt flyttet tilbake til andre verdenskrig etter nåtidsoppdateringen i 2007, men riktignok ikke til de mest klisjétunge områdene vi har besøkt et utall ganger før. Likevel: samme fordømte verdenskrig.


TILBAKE TIL NAZISTENE

«Call Of Duty»-serien som gis ut av Activision har to forskjellige utvikleravdelinger som hver for seg jobber med annet hvert spill.

I fjor var det glimrende Infinity Ward som sto bak «Call Of Duty 4: Modern Warfare», mens «World At War» er lagd av det Santa Monica-baserte studioet Treyarch som viderefører den tunge franchisen med femmeren.

De har bygd det nye spillet rundt motoren fra «Call Of Duty 4: Modern Warfare», men det er tydelig at de to studioene ikke jobber tettere sammen enn de må.

En av de ansatte i Infinity Ward gikk til og med ut i sin personlige blogg og gjorde dette skillet veldig klart ved nærmest å mobbe Treyarch, et studio som ofte blir satt til å jobbe med hastverksprosjekter som tunge lisensbaserte spill basert på filmer. «Spider-Man: Web Of Shadows» og «James Bond: Quantum Of Solace» er to eksempler som ble spyttet ut på høstparten og som mottok svært moderat dom fra anmeldere.

Historien i «Call Of Duty: World At War» er sentrert rundt to ulike kampanjer og roller du inntar: kampene i Stillehavet og østfronten mot Tyskland. De første brettene tar deg med gjennom Stillehavskampen. Det blir mange groteske scener der du enten må grille japanske soldater med flammekastere eller i stedet bivåner struper av medsoldater bli sløyet som spekesild, som i åpningssekvensen.

Så veksles det med en annen historie, og en annen soldat, som tar deg med helt til Berlin som del av de Sovjetiske styrkene. Akkurat disse partiene av spillet er sterkest og byr på mest variasjon. Du er både snikskytter gjennom en glimrende, heseblesende sekvens, får et øyeblikk der du må late som du er død i en haug av lik i Berlin, og alt føles befriende løsrevet fra fastlåste WWII-konvensjoner.

Klimakset i siste avsnitt, da omsider Berlin faller for ditt og dine medsoldaters grep, er det beste og mest spillbare.

Til tross for at dette er «b-laget» til Activision som nå viser hva de er kapable til med «World At War», er ikke spillet så dårlig som man kanskje kunne frykte. Ok, Treyarch sto bak «Call Of Duty 3», et spill som den gang ikke fikk like gode kritikker som forgjengeren, og den blandede mottakelsen gjentar seg også denne runden.

ET SUS AV HOLLYWOOD

Kiefer Sutherland (Sgt. Roebuck/fortellerstemmen) og Gary Oldman (Sgt. Reznov) låner bort stemmebånd, og sørger for litt Hollywood-touch på det hele.

Dessuten er det noen riktig så pene mellomsekvenser der det veksles mellom arkivfilmfoto og smakfull grafikk med voice-over fra Sutherland.

Presentasjonen minner om det vi har sett før i CoD-spillene, men det fungerer fortsatt. Man savner litt mer dybde blant karakterene du spiller og hos persongalleriet du møter, for det blir en veldig enkel sti som tråkkes opp på alle måter.

Det er et potent krigsspill som åpenbarer seg når du først trer inn i «Call Of Duty: World At War». Du blir riktignok leid kraftig i hånda gjennom brettene, såpass at du flere ganger tar deg i å undre hvorfor du ikke kan forsere et enkelt gjerde på 20 centimeter, en ussel gresstue eller en liten busk.

Spillet er bygd opp slik at du skal følge en lineær handling, som en lobotomert bjellesau eller noe, elementer som for så vidt har kjennetegnet alle spillene i CoD-serien. Grafisk ser dette temmelig likt ut som sist gang. Det vil si helt upåklagelig. Og dette er fortsatt det beste realistiske krigsspillet på markedet.

Du får øyeblikk som nesten har blitt som konvensjoner å regne i «Call Of Duty»- sammenheng. Som da sidemannen får hodet sitt blåst av mens flyene dundrer over hodet ditt og du og kompaniet ditt stålsetter dere foran møtet med fienden på stranden.

Forrige gang introduserte man flere kule nyheter. Du kunne kalle inne flystøtte for å renske unna bak fiendens linjer, og det var flere minneverdige møter med menneskets såkalt beste venn som oppfordret deg til kreative måter å bruke bajonetten på for å bli kvitt den firbente trusselen før den hang i strupen på deg.

Også i dette spillet er disse elementene med. Du har noen få brett der du kan kalle inn flystøtte, og bikkjene glefser minst like frådende som sist. En nyhet er flammekastere som lar deg renske buskas og bunkere på effektivt vis for fiender.

Dessuten kan du spille gjennom hele solodelen av spillet i co-op sammen med en kompis i splitscreen eller med opp til tre andre online, som er en veldig kul nyhet som fortjener stort pluss i margen. Du får styre tanks, være geværmann om bord i et krigsfly og møter mange kjente våpen fra 2. verdenskrig – pluss teste ut en voldsomt kraftig flammekaster…

SUVEREN ONLINEDEL

Til tross for at «Call Of Duty: World At War» ikke kan unngå å komme til kort i sammenligningen med «Call Of Duty 4: Modern Warfare», inneholder det nok av timer med god underholdning.

Onlinebiten er så å si identisk med «Call Of Duty 4», det vil si imponerende og knallsterk, og du får i tillegg muligheten til å spille et morsomt bonusbrett med nazi-zombier om du fullfører historiebiten kalt «Nacht der Untoten» (Night Of The Undead).

Noe setter deg i en god stemning før du ser «Død snø»-filmen til «Kill Buljo»-gjengen…


Den største fienden til dette spillet er ikke sinte tyskere, nazi-zombier eller japanske kamikaze-
soldater, men det er sammenligningen med 2007-årgangen av «Call Of Duty». Det finnes nemlig ingen øyeblikk som der du ligger gjemt i gresset før møtet med tanks og soldater ved Tsjernobyl i årets «Call Of Duty: World At War», uansett om spillet på mange måter er lagd rundt samme lest.

Er du villig til å se gjennom fingrene med at 2007-årgangen av CoD faktisk er bedre på flere måter, er fortsatt «World At War» et bra førstepersons krigsspill. Og det aller beste lagt til 2. verdenskrig.

Diskuter anmeldelsen i vårt forum.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer