(PressFire.no): Det første som møter deg er en sort skjerm med beskjeden «This game is a narrative experience that does not hold your hand».

Men hvor fritt får du egentlig romstere i stemningsfulle Red Creek Valley? Veldig, faktisk!

Du inntar rollen som detektiven Paul Prospero som ikke bare spesialiserer seg i det overnaturlige, men som selv kan noen overnaturlige knep.

Han har tatt turen til Red Creek Valley fordi hans unge brevvenn Ethan Carter har bedt om hjelp. Sistnevnte er nå forsvunnet.

Det tar ikke lang tid før du forstår at noe virkelig forferdelig har skjedd, og du må snuse rundt i Red Creek Valley og finne ledetråder.

Ved å tolke disse får du etter hvert nok juju til å tre inn i fortiden, hvor du må pusle sammen hendelser i riktig rekkefølge. Mer vil jeg ikke utbrodere i fare for å ødelegge for deg som ikke har spilt det enda, for brorparten av fornøyelsen ved det hele er å selv finne ut hvordan ting fungerer.

 

Du er på egenhånd

Spillet holder sin innledende lovnad, og har ingen skjult læringsdel eller instruksjoner utover en glødende tekst som sier ifra om at her er det noe kan du se nærmere på eller bruke.

Disse beskjedene kommer godt med til de mer subtile ledetrådene, som en misfarget gressflekk eller litt oljesøl. Det føles ikke like nødvendig når det blusser opp for å trekke oppmerksomhet mot et par blodige, avkuttede ben som ligger midt midt på toglinjen du går langs.

Friheten gjør at du kan gå forbi mange av ledetrådene første gang du er i området, og dermed må løpe tilbake når du forstår at du har gått glipp av noe.

Heldigvis er områdene så pene og stemningsfulle at det ikke plager meg nevneverdig.

Jeg savner likevel et kart, for du kan gå forbi store deler av spillet før du skjønner at du nå samler spor uten tilknytning til den hendelsen du egentlig prøvde å nøste opp.

Det hadde også gjort seg med en loggbok av noe slag, for det er mange ledetråder, historier og hint som oppdages etter hvert. At spillet er så kort er derfor bare kledelig, for det grenser til irriterende uoversiktlig.

 

Uggen magefølelse

«The Vanishing of Ethan Carter» er ikke et skummelt spill av typen hvor du kryper rundt og er redd for å dø, det er heller en gnagende følelse av at det er noe virkelig galt her. Foruten et visst parti, hvor jeg hylte og rev av meg hodetelefonene, er det heller ingen billige triks som brukes for å skremme deg.

Det er den altoppslukende atmosfæren som suger deg inn i Red Creek Valley og får deg til å glemme alt utenfor.

Musikken skal ha sitt av æren for stemningen, men det er også helt eksepsjonelt pent å se på. Indiestudioet The Astronauts har brukt fotogrammetri for å lage omgivelser som tar pusten fra deg.

Dette skaper eksakte 3D-modeller av det de har valgt å fotografere, og det ser fantastisk ut.

For alt jeg vet kan Ethan ligge døende i en grøft mens jeg bruker verdifull tid på å studere grusen mellom togskinnene.


Ingen nevneverdig gjenspillingsverdi

Når du har kommet over kneika for å forstå hvordan man pusler sammen ledetråder og bruker Prosperos evner, dabber dessverre det hele litt av.

De første gåtene er de vanskeligste, og om du i tillegg må løpe tilbake til steder du allerede føler du har støvsugd etter tegn, blir det dessverre litt kjedelig.

Siden spillverdenen er så stor, inneholder den nødvendigvis en del områder hvor det ikke finnes ledetråder.

I disse områdene er det ikke stort å gjøre utover å beundre landskapet. Her er det lett å bli paranoid og dermed bruke mye tid på saumfare området etter ledetråder du tror du har gått glipp av.

Her savner jeg litt mer liv - et eller annet som gjør at det ikke bare føles som du går gjennom et pent maleri.

Mot slutten av spillet får du beskjed om du har gått glipp av noe og hvor det i så fall befinner seg (hva skjedde med leie hender-forbudet?), og i verste fall har du gått glipp av noe som er nødvendig for historien tidig i spillet. Da må du løpe langt tilbake.


Høstspill

«The Vanishing of Ethan Carter» er mer enn et detektivspill hvor målet er å samle ledetråder og løse et mysterium.

Historien kunne vært dratt rett ut av hodet til H.P. Lovecraft, og du sitter hele tiden på kanten av stolen med en følelse som svinger mellom spent, nysgjerrig og engstelig.

Det er en deilig følelse når du forstår hvordan man best utnytter Prosperos evner, og klarer å pusle sammen hva som har skjedd i nifse og nydelige Red Creek Valley.

Mysteriet er ikke spesielt langt, og det er vel verdt å investere noen timer i det. Helst en mørk høstkveld, med hodetelefoner.

NB! Spillet er lansert til pc. Det kommer til PlayStation 4 en gang neste år.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Har du «Tetris» på mobilen?

Om det er laget av EA bør du lese dette.

Les mer

Nintendo vant forbrukerrettsaken mot Norge og Tyskland

Søksmålet om forhåndsbestillinger av spill på Switch forkastet. Anken kan ta halvannet år.

Les mer