(PressFire.no): Jeg sitter storøyd og måpende, full av ny kunnskap og undring, kanskje også med en litt annerledes verdensoppfatning, etter de første 12 timene av det 10-100 timer lange «Cloud Chamber».

Jeg kastes ut i fundamentale, eksistensielle spørsmål rundt menneskets innerste natur, om musikalitet som universets og alle tings allmenngyldige språk, om relativitetsteori og altets tilblivelse og minste byggestener.

 

«En tredel spill»

«Cloud Chamber» er et spill, slik jeg forstår det. Men av skaperne i danske Investigate North betegnes det som kun en tredel spill, en tredel film, og én tredel sosialt medie.

I tillegg kommer et simpelt, rytmebasert minispill i løpet av reisen mellom spillets hovedsekvenser, som er fordelt over et syrete 3D-landskap jeg tror skal likne forskjellige galakser, dimensjoner og kanskje universer.

På innholdsplanet er «Cloud Chamber» først og fremst et mysterie, slik vi kjenner dem fra mysteriedreven film og litteratur.

Forskerbabe Kathleen Petersen finner et kryptisk signal fra det ytre rom, som hun forsker på.

Så forsvinner hun sporløst, og det blir brukernes oppgave å finne ut hvor hun ble av, og hva signalet betyr.

 

Litt Charles Dickens

Man får vite litt i starten, det finnes et plot som langsomt nøstes opp - man sitter aktivt og lurer og spekulerer på hvordan det hele henger sammen.

Tankene går til 1800-tallsforfatteren Charles Dickens, som skrev krimhistorier på en revolusjonerende måte der leseren var involvert i skrivingen på grunnleggende nivå, bakvendt av hvordan det fungerer her.

Den gang sendte lesere inn sine forslag til hva som skulle skje, mellom hver episode.

Nå er det den tradisjonelle tolkningen av hva som foregår som blir hovedmoment for å i det hele tatt få fortsette historien.


Nettdiskusjon

Forskjellen blir altså, i nyskapningens navn, at spekulasjonen, teoretiseringen og diskusjonen om hva som lurer rundt neste sving, er selve forutsetningen for å komme videre.

Vi presenteres for en kort, kryptisk filmsnutt, et utdrag av en dagbok, et brev eller forskningsdokument, og må utifra dette nøste ledetråder om hva for en historie som faktisk fortelles.

For hver bit av materiale finnes små diskusjonsforum der man får poeng; ikke for å finne løsingen, men for i det hele tatt for å bidra i diskusjonen.

En like fra en annen bruker gir deg «Trust Points». Liker eller disliker du en annen brukers innlegg, får du poeng dersom du er enig med majoriteten om akkurat dét innlegget.

«Congratulations! You have successfully identified the relevance of this post.» Samler du nok poeng, får du tilgang på nye problemstillinger rundt samme tema, eller du åpner ny informasjon, og kommer ett hakk videre i plottet.

Det blir i disse diskusjonene, altså egentlig utenfor spillets historie, eller i undertonene av den, at jeg tilbringer mest tid. Oppmerksomheten skifter mellom Kathleen og kompisene hennes, som historien handler om, og mitt forhold til andre brukere. Jeg blir etterhvert mer opptatt av min egen prestasjon i diskusjonene, det vil si, hvor mange likes eller dislikes jeg får, enn av selve mysteriet.

Viktigst av alt er det å få rett, eller i det minste omgå andre brukeres observasjoner med motargumenter og egne, nye og bedre poenger.

 

Hyggelig

Likevel er det stort sett god steming i alle fora.

Såkalte netthatere er sjelden å se, og man blir etter hvert godt kjent med enkelte andre brukere fordi deres argumenter klinger godt med ens eget tankemønster. Kanskje på grunn av at man får poeng for saklig førsel, eller fordi de aller «flinkeste» brukerne stemmes raskt fram.

Muligheten finnes for å logge inn i spillet med sin egen Facebook-profil, og i en viss forstand være en offentlig person i spillet.

Er man i tillegg for eksempel belest i kosmologi og astrofysikk, eventuelt narratologi eller psykologi og freudiansk psykoanalyse, vil man kunne lire av seg en masse fengende fremmedord som på hver sin måte belyser tema i laaange abstrakte tankerekker.

Med 65% sannsynlighet vil man til gjengjeld kunne finne svada fra innføringsemner på universitetsnivå – andre ganger relaterer det seg direkte til historien og fungerer som nøkkelkunnskap for å forstå detlajerte komponenter i mysteriet.

 

Tørst etter kunnskap

Spillets største fallgruve blir nettopp disse flinke brukerne. Fordi man stemmer fram gode innlegg, og fordi man får poeng for å stemme på de samme innlegg som alle andre stemmer på, vil det potensielt bli veldig enkelt å runne mysteriet.

I verste fall vil man ikke en gang trenge å se videoene, lese dokumentene eller lese eller skrive innlegg. Man kunne, frykter og spår jeg, rett og slett trykke like på innlegg fra de tydelig mest populære brukerne, fordi disse gjerne har gjennomgående gode perspektiver. Så får man poeng, og kan raskt pløye gjennom hele greia. Så ville også vitsen med å spille være borte.

Skal man ha noe ut av «Cloud Chamber», må man kanskje ha en egen tørst etter kunnskap og forståelse for hver enkelt problemstilling, for det helhetlige mysteriet og for verdens, psykens og eksistensens tilblivelse innerste virkelighet.

Det kan høres pompøst eller grandiost ut, men det er altså her skoen trykker for denne gang. Eventuellt kan man være typen til å sette pris på en god sci-fi thriller, og likevel være godt underholdt i mange timer. 

 

«Cloud Chamber» er sabla interessant i sitt innhold og på formplanet. Førstnevnte betegner seg som en reise i eksistensialistiske toerier og vitenskapelige grunnlag for disse, med en storetå ut i science fiction.

Formen på sin side er spillbransjens neste skritt i møte med en ny mediehverdag, der spillebrikkene i større grad enn før er faktiske andre mennesker, og dessuten deres oppfatning av meg og det jeg har å bidra til verden med.

NB! Du kan begynne reisen fra denne nettsiden

Annonse

Kommentarer