(PressFire.no): Jeg eier ikke ryggrad. Det blir smertelig klart tidlig.

Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt, så jeg har ikke noe å si. Min figur er bare en brikke i et stort spill, og jeg underkaster meg rollen som dumdristig løpegutt uten å mukke, og det for noen ganske usjarmerende typer.

Hvorfor jeg er her, er jeg jammen ikke sikker på. Hvem disse folkene er vet jeg lite om, men jeg tar det de sier for god fisk.

Det har skjedd litt på jorden siden vår tid i den virkeligheten «Defiance» forholder seg til.

Tellus anno 2046 har blitt omskapt, og er nå et ødeland fyllt med banditter, mutanter og et landskap som ikke minner om noen bjørkeskog du har sett.

Og jeg har blitt slengt ut i denne verden uten retningssans eller moralsk kompass.

 

Trassig soldat, ukritisk jeger

«Defiance» betyr så mangt. Ordet i seg selv betyr trassig. Verdenen har blitt som den har blitt på grunn av en stor krig mellom menneskeheten og andre intelligente raser fra universets mange hjørner.

Rasene kom til jorden som flyktninger da deres egen galakse kollapset, og konflikter med menneskene førte til en større krig.

Romteknologi er å finne litt overalt her, noen er mer verdifulle enn andre. Du tar på deg rollen som Ark-Hunter, uten å egentlig vite hva hverken en Ark er eller verdien av hva du er jakter etter.

Innimellom hovedhistorien får du oppdrag om å hente ditten, skyte datten - befrie sivile og trykke på knapper.

Min figurs ukritiske samarbeidsvilje gjør at jeg ikke får noen som helst kontakt med min virtuelle representasjon. Nå er ikke «Defiance» et rollespill - men at man fortsatt ikke har noen følelse for hvem man er og ens posisjon i verdenen, er problematisk.

Jeg kunne heller ha sett for meg at min figur skulle være en robot. Da kunne jeg i alle fall på et eller annet punkt relatere til min figurs handlinger.

 

Egen tv-serie

Det største salgspunktet til «Defiance» er at spillet samarbeider med tv-serien med samme navn.

«Defiance», tv-serien altså, går på kanalen SyFy, og omhandler stort sett Ark-hunterene Nolan og Irisa. Disse møter du også i spillet gjennom episodeoppdrag som bare er tilgjengelig en viss tid etter at de blir sluppet, for å skape følelsen av at spillet og tv-serien befinner seg i samme tid.

Det blir derimot ikke nye episodeoppdrag for hvert avsnitt av tv-serien, men innimellom kan man, som spiller, få oppleve og ta del i Nolan og Irisas eventyr.

Det er nødvendig for spillerne å alternere mellom serien og spillet for å få med seg hele historien. Serien gir dessuten et mye bredere innblikk i verdenen spillet befinner seg i.

Trion lover at hendelser og spillere som utmerker seg kan ende opp i selve tv-serien, men slik det ser ut per i dag virker spillet som en noe sjarmløs andrefiolin; en sjarmløs etterdilter.

Men uansett er episodeoppdragene noe av det bedre med hele spillet. Her får du i alle fall oppleve litt drama, litt mer raffinert historie med figurer som har noe som faktisk ligner en personlighet. Man merker kjapt at det er et annet krav til episodeoppdragene, da disse tydelig har fått litt mer oppmerksomhet fra utviklerne.

Dessverre gjør ikke disse opp for resten av spillet.

 

Lenge leve rifla!

Man starter stort sett med samme forutsetninger som alle andre. Selv om du får velge rase og klasse i begynnelsen, gir dette bare estetiske forandringer. Det er akkurat samme ferdigheter tilgjengelig for alle sammen, og alle kan bruke hvilke som helst våpen.

Du kan alternere mellom to forskjellige våpen, på samme måte som i mange skytespill. De fleste våpen er ganske konvensjonelle, typiske pistoler, rifler og gevær i alle former og fasonger.

Noen spesielle finnes det også, blant annet en som gir spilleren mulighet til å gi liv til deg selv og andre spillere, og en annen type som infiserer målet og gir motstanderen skade over tid.

Gjennom å bruke et enkelt våpen lenge, får våpenet selv erfaringspoeng og blir bedre. På den måten kan du beholde de du liker godt ganske lenge.

Høres vel og bra ut i teorien, men det er så lite variasjon i spillet forøvrig at det å ha muligheten til å bytte opp seg og oppleve et nytt våpen uten å miste moment skulle vært en frisk pust i en forurenset, fremtidlig verden. 

 

Ferdig med ferdigheter

Jeg ser noen typer som ligner på slemmingene i «Mad Max». Trøbbel. Som feigingen jeg er, gjør jeg meg usynlig og kryper ned bak en steinrøys, og tar frem snikskytterrifla mi.

Kula treffer midt i panneflesket, skyggemannen snurrer en runde, og faller ned foran føttene til sine mistenksomme, forvirrede allierte.

I tillegg til våpnene kan du velge en av fire tilgjengelige spesielle ferdigheter. Muligheten til å forsvinne, duplisere deg selv, springe kjapt eller øke styrken din. Det er ikke så mye å velge mellom, men hvilken av disse ferdighetene du plukker utgjør også hvilke passive tilleggsferdigheter du kan få senere. 

Mellom ferdighetene og våpnene er det lite å holde styr på. Det er enkelt å komme seg inn i spillet og enkelt å ta del i kampene. Det krever ikke mye for å fatte hva som er greia i «Defiance», og det er ikke et onde i seg selv - spillet er veldig tilgjengelig for hvem som helst, men snakker kanskje høyere til konsollspillerne enn til de klassiske synergiletende MMO-folkene. 

 

Samarbeidsvennlig

Åpne oppdrag som gjør andre spillere til et velkomment syn er forfriskende, og også i et nyere MMO: en nødvendighet.

Det er ikke uvanlig at du befinner deg i samme oppdrag som noen andre, og dere møtes på en grisegård et sted for å skvise ut krypdyrene som plager næringslivet. Da blir det naturlig å jobbe sammen, hjelpe hverandre - og hva enn dere gjør kommer også til å telle for andrepartens oppdragsliste også.

I tillegg til de vanlige sideoppdragene har man verdenshendelser der man samles for å slå tilbake en invasjon. Å være med på disse gir mange erfaringspoeng, penger og bytte.

Instanser finnes også tilgjengelig, og er enkle å kaste seg med i. Bare et tastetrykk unna, og du blir sendt avgårde på oppdrag med fire andre. Her får man oppleve litt mer av historien, så jeg anbefaler å gjøre disse. 

 

Invasjoner i bøtte og spann

Det kommer ikke som en overraskelse at Trion, som også er utviklerne bak «Rift», bruker et lignende system for dynamiske hendelser også i «Defiance». Det er ganske prikk lik.

Invasjoner tar støtt og stadig over visse deler av kartet, og det er opp til spillerne å slå disse tilbake før det er for sent. Invasjonen utvikler seg ettersom hvordan spillerne håndterer det, og dette kan skape ganske store og heftige kamper.

Derimot er det tydelig at spillet fortsatt behøver flere forskjellige dynamiske hendelser - for etter at du har vært med på så mange av den samme suppa blir det uinteressant til slutt, og i stedet for å være en spennende situasjon blir det til spillets versjon av grinding. 

 

Sammensmelting av spillertyper

Du kan naturligvis også leke deg i arenaen, som tillater spillerne å spille mot hverandre. Det er ikke veldig avanserte kamper, men de fungerer. I og med at kampsystemet i seg selv er såpass solid er det lite som skurrer. Det går fort i svingene og hender mye hele tiden, men jeg har fortsatt vanskeligheter i å virkelig bli engasjert i kampene.

I tillegg til arenaen finnes det kampområder som kalles Shadow Wars, som popper opp på kartet på samme måte som invasjonene. Det vil si at det ikke finnes noen servere dedikerte til PvP, men i stedet kan du velge å bli med på kampen på et tastetrykk, og ta del av større kamper over konfliktområder.

Først og fremst er dette mye mer interessant som kamper. I og med at det ikke er like hett som i arenaen, får man mulighet til å arbeide seg frem mer taktisk.

Det er dessuten en grei funksjon for å tillate vennegrupper som ofte har litt forskjellig innstilling til PvP-serverer å spille sammen. Her får man mulighet til å spille sammen uansett hvilke preferanser man har, og om noen konfliktskye kompiser vil være med en runde, kan han bare hoppe ut av kamplaget senere. 

 

«Defiance» er middelmådighet i ordets rette forstand. Selv om spillet fungerer bra, det meste går på skinner og lite føles problematisk med spillet, er det ingenting som stikker spesielt ut som positivt heller.

Jeg har på følelsen at jeg har glemt alt om dette spillet på under et halvt år.

Episodeoppdragene er høydepunktene, men de er tidsbegrensede og kommer for sjeldent. Spørsmålet er om spillet «Defiance» kommer til å engasjere noen utenfor fanskaren som følger tv-serien. 

NB! «Defiance» er lansert til PlayStation 3, Xbox 360 og pc.

Annonse

Kommentarer