Hotline Miami

Grotesk, kvalmende og ... kjempebra.

(PressFire.no): «Hotline Miami» skildrer en for meg ekstremt fremmedgjørende verden. Jeg blir faktisk litt kvalm av det. Omverdenen er helt på styr.

Som en nedbrutt, kynisk dopfilm fra 80-tallet som bruker alt den kan av psykedelisk estetikk og tvetydige virkemidler for å få handlingsforløpet til å gå rundt for deg.

Selv spillets nivåer spinner rundt sin egen akse.

Oldboy

Den beste beskrivelsen jeg har av «Hotline», er at det er en blanding av spillet «Hitman», og filmene «Trainspotting» og «Drive» – hvis Suda51 fikk være kreativ regissør.

Du vet aldri helt hvem du er eller hva du driver med. Selv om spillets konklusjon er overraskende edru og politisk, føles ferden dit som en forvirrende syretripp uten like.

Hele presentasjonen og tolkningen er egentlig bare en serie med fornavn, seriemord, masker og uforståelige dialoger, som på en eller annen måte klarer å sette klørne i deg.

Det føles frastøtende og bisart – så jeg aner ikke helt hvorfor jeg blir så bergtatt som jeg gjør.

Kall det fascinerende, om ikke annet.

En av de opplevelsene du kommer til å huske i tiden etterpå, bare på grunn av den grafiske volden og hvordan den hele tiden jobber for å gjøre deg mindre følsom for brutalitetene gjennom superenkel spillmekanikk og et snodig uttrykk.

Voldskalas

Dette er et spill som på én måte skryter av volden du utøver. Som når du denger en type i fjeset med et jernrør og kaster deg over det blodige nestenkadaveret hans, idet han prøver å dra seg til naborommet for å advare kompisene sine.

Eller som ved slutten av hvert nivå, hvor du blir tvunget til å tråkke tilbake til inngangspartiet hvor du startet oppdraget. Kontrasten er i det minste interessant.

Hvordan adrenalinet blender deg for medmenneskelighet i øyeblikket, og hvor opplyst og reflektert du er i etterkant, når du må vasse i total stillhet gjennom alle de mishandlede kroppene du har etterlatt deg.

Framfor alt forholder du deg til spillets regler og mekanikker. Du læres opp til å planlegge framgangsmåten din; hvordan du går fram for å rydde en bygning for folk så elegant og stille som mulig. Moralen stilles det aldri spørsmålstegn ved, du har bare en jobb å gjøre.

Og når du er ferdig, går ferden til den lokale videosjappa og en rolig kveld på sofaen foran TV-en. Der svimer du av – før du våkner igjen morgenen etter av en melding på telefonsvareren din, og må repetere hele kalaset.

Hammertid!

Dette er kanskje en slags motsetning av hva «Spec Ops: The Line» drev med. Det prøvde å moralisere og få deg til å se gjennom selve spillet for konteksten av hva du faktisk drev med som soldat i felten.

«Hotline» krever altfor presise reflekser og dyp konsentrasjon til at du får anledning til å tenke.

Du reagerer bare på omgivelsene – som ofte ender med spontane handlinger hvor du slenger døra i fjeset på en slemming, kutter kompisen i to med et sverd og slår øyeeplene ut av hodet på en stakkarslig tredjemann.

Det er her spillet får mye av sjarmen sin fra også, hvis jeg får kalle det det – de spontane øyeblikkene hvor alle variabler står i din favør og du klarer å ta ned en hel etasje med dresskledde gangstere uten å bli oppdaget.

Det er sjeldent det faktisk skjer, men det er like tilfredsstillende hver gang. Og mye av motivasjonen for hvorfor du spiller i utgangspunktet.

Eventuelt de mer uheldige scenariene, hvor du ved uhell annonserer nærværet ditt, men likevel klarer å løse opp i floken som stormer mot deg, gjennom en serie med tilfeldigheter og en blodig hammer eller murstein. Ut fra hvor enkelt spillet er, får du utrolig kompliserte scener hvis du klarer å spille impulsivt og nådeløst.

På sitt beste utspiller nivåene seg som groteske, velsmurte Rube Goldberg-maskiner.

På sitt verste, serier med prøving og feiling som fort ender med et titalls omstarter på et titalls sekunder. Du må være hardhudet på alle mulige måter for å komme deg gjennom det, og ikke minst ha en høy terskel for frustrasjon.

Jeg blir både svimmel og kvalm av «Hotline Miami», men det stopper meg likevel ikke fra å spille det. Det kan ikke være helt sunt.

Oppsummering
Positivt
Migrene og kvalme, hodet mitt spinner, jeg trenger en dusj.
Negativt
Usunt for sjela, jeg må få livet mitt på rett kjøl, må vaske leiligheten snart.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3