Retro City Rampage

Slik var «GTA» for 25 år siden!

(PressFire.no): Hvordan ville «GTA» sett ut for 25 år siden?

Det var nok litt av tankegangen Brian Provinciano satte seg ned, helt alene, for å lage «Retro City Rampage» for et knippe år siden. Merkverdig nok har han greid kunststykket å lage et fullverdig spill som ikke bare er fantastisk, men som overgår de gamle (2D) «GTA»-spillene på mange måter.

Faktisk vil jeg påstå at «Retro City Rampage» er oppe og sniffer på «Cave Story» på min liste over indiespill utviklet av bare én dude.

I rollen som THE PLAYER flyr du i et vanvittig tempo gjennom de merkeligste opplevelser helt fra starten av. Historien er ikke av Oscar-kvalitet, men som et tøvete bindeledd mellom titalls helt insane crazy oppdrag er den morsom nok.

Du er blitt sendt tilbake i tid, må vite, og trenger å få tak i diverse ting (blant annet armen til en trehodet ape) som skal få DeLorean-tidsmaskinen din til å fungere igjen. Selvfølgelig!

Nostalgitrusen røskes til du blir blå i skrittet

Gjennom spillet farer du, i stjålet bil selvfølgelig, i en by som innholdsmessig er en diger hyllest til de som spilte spill på åtti- og nittitallet.

Hva med et helt oppdrag basert på «Paperboy»? «Zelda»? «Pitfall»? «Super Mario»? «A-Team»? «Fresh Prince in Bel Air»? «Ghostbusters?» Det er hundrevis, om ikke tusenvis, av referanser til gamle spill, TV-serier og filmer strødd rundt hele spillet.

Det var mer enn bare litt småhumring da jeg i et oppdrag måtte rundt og samle inn «beskyttelsespenger» fra han med butikken i «Skate or Die» - for så å banke han opp med en kassegitar.

At spillet også referer til forholdsvis ukjente luringer som «Hogan’s Alley», «Urban Champions» og stikker noen pekefingre i siden på superspesifikke titler som Atari-versjonen av «Ghostbusters»  er for meg midt i blinken, selv om det kanskje går hus forbi hos mange.

Bare innen den første halvtimen går hjernen din nesten i surr over hvor fantastisk mye som ligger i dette spillet – og det er før du finner områder som en arkadehall du kan kjøre i gang gamle versjoner av nye spill i («Super Meat Boy» i Virtual Boy-stil, for eksempel) eller et kasino du kan vinne mye cash i!

Flott på alle måter

At det er en retrohyllest er ikke bare synlig i en innholdsrik by, men selv i menyene, der du kan stille inn fargevalg, riktig «emulering» og hvordan bildet skal se ut.

Altså kan du få det hele til å se ut som et autentisk Commodore 64-spill, et vaskeekte Game Boy-spill eller noe midt i mellom. Du kan også kle forskjellige rammer rundt spillet, alle sterkt inspirert av 80-tallets glade dager.

Spillet ser uansett herlig ut, og musikken er like fantastisk.

For akkurat spillmusikk hadde ikke Provinciano nok peiling på, så han har fått med Freaky DNA (Leonard Paul), Norrin Radd (Matt Creamer) og legendariske Virt (Jake Kaufman) for å komponere noen skikkelige røvere.

Sistnevnte har alltid vært en favoritt for undertegnede, så etter ørene mine var fylt med awesome kom det ikke som noe stort sjokk da jeg så at han var involvert.

Morsomt å spille også

Rent spillmessig er det heldigvis også gøyalt. Et noe unødvendig coversystem (i et 8-bit-spill?!) kan glatt oversees, og om du vil kan du bare bøsse rundt i alt fra Scooby Doo-bilen til Knight Rider-kjerra – eller bare en handlevogn eller skateboard.

Gjennom spillet samler du for eksempel et lass forskjellige utseender til THE PLAYER du kan bruke («0010-Pac»-tatoveringen fikk noen billige snøft ut av meg), eller du kan ha på deg et Batman Biffman-kostyme og redde byen fra skurker om så måtte ønskes.

Rundt om i byen er det også lagt egne punkter hvor du kan gå til verks med alt fra dampveivalser til rakettkastere uten at politiet vil ta deg – noe som oppfordrer til lek. Sånt liker vi!

Noe som kanskje hadde tålt en finpuss er selve kartet. En diger pil vil som regel peke (med en egen teller som viser hvor mange piksler unna du er) mot dit du skal, men det er ikke alltid like lett å finne frem.

Selve kontrolloppsettet med et tastatur er også litt knotete til å begynne med, der spillet prøver så godt det kan å etterape en skikkelig kontroller. At du ikke kan velge hvilke knaster som gjør hva er rett og slett en bommert som er bortimot utilgivelig dersom du spiller på en laptop (PAGE UP til å skifte våpen?!).

Det går seg til etter hvert, og det føles ikke halvdårlig ut etter noen ti-minutter.

For mye politi

Det største problemet mitt er ikke nødvendigvis ting som at spillet er utrolig vanskelig, men heller at små irritasjonsmomenter til tider hindrer litt av moroa.

Politiet er litt for tilstedeværende, for eksempel, selv om det aldri er spesielt vanskelig å riste dem av seg. Det er også litt vanskelig å ikke konstant kjøre over fotgjengere i tide og utide.

Jeg ser også for meg at noe av moroa forsvinner dersom du ikke har en del fartstid som hardbarka gamer eller ikke er like inn i internett-memes og -sjargong.

Men dersom du er redd du ikke tar alle referansene spillet trykker på deg kan du trygt slå til i den visshet om at det ligger et fordømt morsomt og godt spill i bunn også. Et spill som klør på nesten alle de riktige plassene hos meg, i hvert fall!

Spillet er ute til PC gjennom Steam og GOG.com, men kommer også til PS3, Vita, Wii og Xbox 360. Akkurat når vet vi ikke helt, men dersom du kjøper enten PS3-versjonen eller Vita-versjonen får du den andre med på kjøpet (og kan utveklse save-filer mellom dem). Nifty!

Oppsummering
Positivt
«GTA» i miniformat, uendelig med referanser og nikk til fordums tid, veldig artig og innholdsrikt.
Negativt
Politiet blir for innpåsliten, kan være litt frustrerende til tider.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3