Jeg tror en av de grunnene til at «TrackMania» funker så bra som det gjør er at det aldri har vært noe uenighet mellom utvikleren og spilleren om hva spillene faktisk dreier seg om.

Her er en liste over hva «TrackMania 2: Canyon» ikke er:

* En enestående simulasjon av fysikk og kjørefølelse.
* Kompetitiv, intens og realistisk racing mot andre spillere.
* En diger database av forskjellige lisensierte bilmodeller og samlerobjekter.
* En følelsesladet historie full av intriger, svik og mellommenneskelige U-svinger.

Det «TrackMania 2: Canyon» derimot kan tilby, er en neglebitende, frustrerende og fantastisk fartsopplevelse mot klokka. Du må være perfeksjonist inn til beinmargen for å få noe ut av spillet. Og sett bort i fra det faktum at du styrer en bil på skjermen, har ikke «TrackMania 2» like mye til felles med andre racingspill som du først skulle tro.

 

Et herlig kaos

«TrackMania 2: Canyon» føles som en ren oppdatering av de tidligere «TrackMania»-spillene. Du får nøyaktig det du forventer i form av innhold – det vil si en drøss av baner, muligheten til å sette sammen egne nivåer og et digert samhold av spillere som utfordrer hverandres rekorder.

Grensesnittet kaster deg inn i førersetet uten mye om og men, og er såpass funksjonelt og tilgjengelig at du kan navigere deg rundt på ren refleks etter hvert. En av styrkene til spillet har alltid vært denne strømlinjeformingen, og tiden det tar fra å åpne spillet og starte en bane til du passerer målstreken gjør det til et farlig spill å ha liggende på pc-skrivebordet ditt.

Spesielt når du også tar i betraktning at spillet handler om ren repetisjon, kontinuerlig omstart og nye forsøk. En runde rundt en gitt bane varer aldri mer enn 30-40 sekunder, men til gjengjeld provoseres du konstant via globale og lokale rekorder til å perfeksjonere rundene og teknikkene dine.

Hvordan banene er strukturert varierer. Noen handler bare om å race rundt en enkel bane og komme i mål – enkelt og greit. Andre ganger handler det mer om å finne mål, der du kan ende opp med å manøvrere gjennom en intrikat bane av looper, vertikale vegger og sammennøstede veier. Siden mye av dette innholdet også er laget av brukerne, vil du finne mye rart gjennom de forskjellige serverne – både på godt og vondt.

Det å oppdage og «løse» disse banene er absolutt en av de store gledene i spillet – forutsatt at nivået er noenlunde fornuftig satt sammen (noe alt for mange av dem ikke er), og at du har en drøss med deltagere ved din side som roter like mye som det du gjør. Ingenting er som å se en bil komme flyvende forbi frontruta di fordi han trodde han hadde funnet en snarvei eller lur løsning!

I de mest ekstreme tilfellene ender disse nivåene ofte med at et par biler kommer seg helskinnet over målstreken, men resten av sirkuset (les: meg) bruker all tiden sin på å skrense rundt i sirkler, koordinere hopp og kjøre i motsatt kjøreretning.

 

Bortskjemt på innhold

Omstart kan du gjøre på brøkdelen av et sekund, uten noen form for lasting eller ventetid, mens den aktuelle tiden du må slå alltid står godt synlig på skjermen.

Resten av deltakerne på banen, det vil si medaljeplassen, din egen personlige rekord eller andre spillere, er rene avspillinger, uten noen fysisk tilstedeværelse – noe som betyr at du kun har deg selv å takke når det først går galt.

På mange måter føles «TrackMania 2: Canyon» litt som et slags refleksbasert puzzle-spill. Du kan kanskje sluntre unna med noen sladder og upresise svinger for å få i land en sølvmedalje, men vil du nå toppsjiktet må du nesten se proffene i aksjon og kopiere teknikkene deres for å komme deg over målstreken.

For meg har den grunnleggende «TrackMania»-opplevelsen mer til felles med «Super Meat Boy» og «Trials» enn konvensjonelle kjørespill, særlig på måten du repetetivt jobber deg gjennom nivåene mens du finpolerer tiden din ned til tidelssekundet.

Og det er akkurat her serien også har briljert tidligere. Du blir alltid utfordret til å bli bedre, justere teknikkene dine og sikte mot gull. Du lærer alltid et eller annet om feilene du gjør, og ofte er alt du trenger en liten pause. Er du som meg kan du streve i en hel dag uten å få til et spesifikt nivå – kun for å prøve igjen dagen etter og klare det på første forsøk.

En av de tingene jeg savner er likevel mangfoldet fra «TrackMania United», hvor forskjellige kjøretøy hadde forskjellige egenskaper og forutsetninger for å holde seg på veien. Variasjon er viktig i og med at spillet er såpass repeterende og intenst – og selv om det kanskje ikke er en helt rettferdig kritikk mot «TrackMania 2: Canyon» så tidlig etter slipp, står det absolutt som et realistisk motstykke slik jeg ser det.

 

Poenget er selvsagt at Nandeo skal legge til flere pakker etter hvert som tiden går, hvor alt til slutt samles i fellesportalen deres, ManiaPlanet. Foreløpig er «TrackMania 2: Canyon» et fantastisk fundament og en flott oppdatering rent teknologisk. Så det blir morsomt å følge med å se hvordan plattformen, brukerinnholdet og spillene utvikler seg med tid.

NB! Spillet er utgitt til pc, og kan foreløpig kun kjøpes fra Ubisofts offisielle «TrackMania»-nettside. (Koster 19,99 Euro – cirka 154 kroner).


Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer