(PressFire.no): Nintendo kan dette med å kile spillerne sine i nostalgibarten. Hva skjer dersom du tar «Super Mario Bros. 3», klasker inn litt «Super Mario World» og pakker det inn i samme innpakning som «Super Mario Galaxy»?

Du får noe som er tilnærmet likt dette spillet, minus hele den verdensromgreia. Ikke dårlige greier, altså!

For her er det virkelig back to the roots. Nesten alle aspekter fra «Mario 3» er dyttet inn i 3D, fra fiender til Mario-drakter, musikk og gameplay-elementer. Det flotte er at det fungerer utmerket også med en ekstra dimensjon!

Spillet skriker «HA DET GØY!» mot deg nesten med én gang. Ingen klossete historie annet enn at prinsessa nok en gang har blitt kidnappet, ingen trege læretekster. Hopp inn, hopp opp og ha det skøy! Herlig!

Faktisk er dette det første «Mario»-spillet med vaskebjørndrakten (egentlig en mårhund, men skitt au) siden treeren, og de har muligens gått litt over styr med å gjeninnføre denne.

Alt og alle har hale og flyvemuligheter nå. Sopper, kasser, jernkjeveballer, raketter og Bowser. Alle svinger seg rundt og slår med den nye halen eller svever gjennom lufta. «Mario Kart 7» som kommer til samme plattform i desember har også denne drakten overalt, selv på bilene! Snakk om et overdrevent comeback, selv om det jo ikke teller hverken negativt eller positivt på spillet som helhet.

En annen ting er at det føles litt som å jukse når du har denne «Racoon»-drakten, for du flyter bare over hindre. Blir litt som «P-vingen» om du husker den!

Samtidig kan du gjennom de forskjellige power ups-ene gjøre deg om til en av de bumerangkastende Koopa Troopa-ene, forandre deg til en statue som tåler alt og faktisk bli liten for første gang i et 3D-spill i serien – om du tar skade.

 

Litt dårlig kontroll, i et «Mario»-spill?!

Det største hinderet dette spillet møter er rett og slett analogstikken på 3DS-en. Den er ypperlig til de fleste spill, men nå som det trengs finfølelse og presisjon til hvert hopp den lubne pelskledde rørleggeren skal ta kommer den litt til kort.

Det er mulig jeg er av den tommelsvette typen, men fingeren min sklir av spaken til stadighet, og blandet med at Mario er litt treg i akselerasjonen blir det noen bomhopp om en har «Super Mario Galaxy»-spillene friskt i minne. Der var Mario litt kvikkere og bedre til å hoppe.

Dette er faktisk det første «Mario»-spillet jeg har spilt der jeg ikke føler at jeg har 100 prosent kontroll over rørleggeren.

Dette skjer heldigvis ikke hele tiden, men ofte nok til at det må tas med. «Mario»-serien går for å være en av de spillene med best kontroll, og da blir det lagt spesielt merke til når det ikke er helt optimalt.

 

Litt for lett?

Etter å ha spilt noen timer og begynt å nærme meg slutten av spillet var jeg ganske sikker på at dette også er et av de korteste og letteste «Mario»-spillene på en god stund.

For du får strødd mynter og ekstraliv etter deg over en lav hoppesko. Etter den første verdenen hadde jeg 23 ekstraliv, etter den tredje 50 og når jeg nærmet meg slottet til Bowser hadde jeg 84 ekstraliv!

Mye av spenningen rundt å hoppe over dype djuv forsvinner når det ikke er noen fare for å tape, og samlingen av de røde myntene for å få ekstraliv blir også litt unødvendig da.

Joda, så ramlet Mario til sin død et par ganger, men enkelte av banene føles litt for lite utfordrende, samme hvor pene og flotte de er. Her er nok den første gjennomgangen av spillet tenkt å gagne de mer uerfarne av oss.

For så vidt en okay ting i seg selv, så lenge det er en utfordring å finne for de som leter etter det.

Det jeg liker lite er at Nintendo plutselig har gått vekk i fra «Super Guide»-systemet sitt. Dette gjorde at spilleren kunne velge å se på datamaskinen spille seg gjennom vanskelige områder for å plukke opp noen tips om en sto fast, og også at utvikleren kunne gjøre det hele litt vanskeligere uten å ta sjansen på at noen ikke ville komme seg videre.

Både «New Super Mario Bros. Wii», «Super Mario Galaxy 2» og «The Legend of Zelda Skyward Sword» har denne funksjonen, som fungerer ypperlig. Hvorfor ikke bare ha det med her?

 

Er spillet over allere---nope!

En tre-fire timer for å runde hele greia er for dårlig, tenkte jeg også – og grusa Bowser i kanskje den beste sistekampen mot ham siden «Super Mario 64» for 15 år siden. Så feil tok jeg altså.

Som i «Super Mario Galaxy 2» åpner det seg et vell av nye baner etter du har kommet deg gjennom «hovedspillet». Det er riktignok mange av de gamle banene om igjen, men nå er det nye ting å gjøre og vanskelighetsgraden er jekket opp til bit-tunga-nivå. Noen nye drakter er med også, sammen med giftsopper og skygge-Mario-er som følger etter deg.

Og vips så ble skepsisen min til lengde og vanskelighetsgrad blåst vekk.

Det er litt kjipt av de som er flinke i «Mario»-spill må blåse gjennom ganske mange alt for lette baner, men en fin rosin i hatten er det okke som. Det føles jo ut som om spillet ikke slutter, og for å låse opp ekstrabaner må du samle tre store gullmynter på hver bane, som gir enda en flott utfordring.

Etter hvert får du også reddet Luigi og brukt ham. Dette er awesome, for alle vet jo at Luigi er langt tøffere enn Mario!

 

Like pent som «Mario Galaxy»

«Super Mario 3D Land» er kanskje det peneste på konsollen, og det som bruker 3D mest fiffig. Områdene du spretter rundt i er alle unike og veldig pene å se på, og musikken sitter klistret i hjernerynkene i evigheter etterpå.

3D-en brukes effektivt noen plasser, hvor blokker former vegger du egentlig ikke kan komme deg forbi om du har slått av 3D-funksjonene. Med 3D på viser det seg derimot at det er en optisk illusjon, og at enkelte av disse blokkene svever foran eller bak resten.

Det er ikke sånn at det er vanskelig å gjette seg til hvordan du skal komme deg videre, men det er første gangen jeg har sett 3D-aspektet bli brukt til noe spillbart. Fiffig!

Du kan ikke bare velge om du vil spille i 2D eller 3D i «Super Mario 3D Land», men også om du vil at ting skal poppe ut av skjermen eller om skjermen skal fungere som et slags vindu inn i sopperiket.

 

Litt kontrolltrøbbel til tross, dette er plattformspill i sin pureste og fineste form. Det oser av et barnlig hiv til det som gjør spill artig til å begynne med, og pastellfargene og den flotte musikken inviterer både voksne og barn til et skikkelig «Super Mario»-eventyr – nesten på linje med hjemmekonsollutgavene!

Anbefales!

PS: Teamet bak spillet har forståelig nok fått med seg at «The Legend of Zelda» fyller 25 år i år. En bane er inspirert av det første spillet i den serien, med kameraet låst til å se ovenfra og ned. Lydeffekter fra «Zelda» er til og med lagt inn!

Super Mario 3D Land» finnes bare til Nintendo 3DS, og kom ut den 18. november.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Far Cry New Dawn

Mer av det samme: The Game.

Les mer

Anmeldelse: Metro Exodus

Har aldri vært sterkere.

Les mer