(PresFire.no): Etter å ha rundet alt av «The Witcher» med utvidelser og hele sulamitten i desember 2017, føltes starten på spillåret 2018 litt sånn … meh. Derfor var jeg veldig spent da jeg ble spurt om å teste «Kingdom Come: Deliverance» i begynnelsen av februar. Ville jeg endelig finne noe som kunne stilne rollespilltørsten min?
«Kingdom Come: Deliverence», som jeg fort døpte om til «middelaldersimulatoren», levde dessverre ikke helt opp til forventningene mine. Spillet fikk derfor fire øyne på terningen, og var det første spillet jeg anmeldte for Pressfire. Dette var helt klart ikke et spill for halvutålmodige sjeler (som meg selv) som ikke liker å stå fast i noe. Liker du derimot micro management med intriger, drama og spilltid i bøtter og spann er dette spillet for deg.
I mars spilte jeg og min samboer gjennom «A Way Out», og jeg ga min første – og eneste – sekser dette året. Den svenske film- og spillskaperen Josef Fares, som også står bak tittelen «Brothers: A Tale of Two Sons», gjorde noe nesten ingen andre spilltitler har turt å ta i med ildtang de senere årene. Han sørget nemlig for (etter min mening) årets delt skjerm-opplevelse. «A Way Out» var full av humor og små overraskelser, og følelsen av å bli kastet inn i en spillefilm ala «Shawshank Redemption» var overraskende spennende. Det sies at ting blir bedre av å deles, og det stemmer definitivt om «A Way Out».
På mobilfronten gikk det mye i «Fallout Shelter» på sommeren. Det er nesten skremmende å tenke tilbake på alle timene som er lagt ned i det relativt primitive mobilspillet, som handler om å bygge et samfunn i en bunkers og overleve. Den store skuffelsen kom midlertid i høst, hvor jeg var kommet på så høyt nivå (who would have guessed?) at ingen ting skadet meg. Dette førte også til at jeg la fra meg spillet og begynte på noe helt annet jeg ikke engang vil nevne … (kremt: «WordFeud»).
Da høsten kom smygende fikk jeg en pakke i posten full av toys-to-life-figurer som hørte til spillet «Starlink: Battle for Atlas». Dette var også det spillet som imponerte meg mest på teknologifronten i år. Uten å være noen ekspert på toys-to-life-konseptet vil jeg tørre påstå at «Starlink: Battle for Atlas» gjorde noe som de andre spillene i samme sjanger ikke har greid; nemlig å utnytte seg av mulighetene i interaksjonen med figurene. Det hele opplevdes som sømløst og kreativt, og følelsen av å skape noe helt eget i spilluniverset tente faktisk en slags barnlig gnist i meg.
Måneden før jul kom spillet jeg hadde ventet lengst på, nemlig «Spyro Reignited Trilogy». Jeg fikk nesten tårer i øynene og jeg kjente hvordan nostalgihjertet banket, for det var mer enn et tiår siden sist jeg lekte meg som drage. Selv om drakten var ny var følelsen den samme i samtlige spill – helt ned til muskelminnet i fingrene mine. Nivådesignet var stort sett uforandret, faktisk til den grad at du kan se en opplæringsdel fra det originale spillet og finne diamanter, fiender og kister på akkurat samme plass som for tjue år siden. Det er ganske rått!
Det er likevel ett spill (please no hate) som ikke kan måle seg med noen av spillene jeg testet i år i antall timer nedlagt, og det er «Fortnite». Du kan si så mye dritt du bare vil om spillet, men er det noe Epic Games har fått til så er det samarbeid – som dessuten har forent en hel spillverden gjennom kryssplattform. Til og med Playstation måtte bite i det sure eplet og hive seg med tidligere i år. Jeg har stortkost meg sammen med gamle venner og fått mange nye. Jeg elsker følelsen av å samarbeide mot et felles mål, følge med på min egen progresjon og «henge» med vennene på vår felles, virtuelle lekeplass.
Jeg er spent på hva det nye spillåret vil bringe, og ser kanskje mest frem til å teste ut «Far Cry: New Dawn», «Project Awakening» og «Greedfall». Aner jeg en del godbiter på rollespill-fronten? Oh yes!