Gates hadde lyst på spill.

(PressFire.no): Året var 1999, og Microsoft hadde bestemt seg for å satse på en spillkonsoll.

Suksessen med grafikk-API-et DirectX og Windows (både 95 og 98) som spillplattformer gjorde at flere i selskapet mente det nå var dags for å prøve å lage en egen boks.

Det passet fint: Bill Gates hadde lenge sett på Sony som en potensiell trussel for Microsoft – om de greide å kapre brukere med en egen spillplattform kunne de ta over stua.

De hadde forsåvidt prøvd seg på spill litt tidligere også, men avtalen med Sega om å ha Windows på Dreamcast ble en liten katastrofe, og så godt som ingen spill benyttet seg av arbeidet Microsoft hadde gjort.

Et møte med Sony hadde gjort Gates enda sikrere i sin sak.

Han hadde prøvd å få de til å bruke en variant av Windows som operativsystem på PlayStation 2, men hadde fått blankt nei – de bestemte seg heller for en Linux-kjerne, til stor jubel blant utviklere.

Men Microsoft hadde en del triks i ermet, for ikke å snakke om dollarsedler tytende ut av alle kroppsåpninger.

De hadde for eksempel svært gode relasjoner med hardware-produsenter som Intel, AMD og Nvidia, og disse visste godt hva en suksess betydde i Microsoft-målestokk.

 

Microsoft-sjef Steve Ballmer
var opptatt av mersalg.

Spillsalg til besvær

Utviklingen av selve boksen tok tid, men til slutt var konturene av et knallprodukt på bordet, og klarsignalet var gitt.

Det var god stemning i Xbox-leiren, som hadde knalltro på at de kunne lage et bedre produkt enn PlayStation 2. Det lå an til en bra lansering, mente de – kanskje spesielt i hjemlandet – men én ting gjorde salgsapparatet til Microsoft urolig: De måtte selge ganske mange spill.

I det digre Excel-arket som hadde overbevist Gates og Steve Ballmer lå det en rekke kalkuleringer om hvor mange spill som måtte selges per konsoll.

Det magiske tallet var ni spill. Da ville Xbox gå i null innen 2005.

Microsoft og Gates var riktignok villige til å gå på en liten smell for å komme seg inn på markedet (noe som ble påpekt nærmest var rutine for alle nye Microsoft-produkter), men det var ikke vilje til å tape milliarder av dollar uten å få noe igjen.

Kalkylen var enkel: Så lenge spillsalget gikk bra, ville Microsoft tåle å tape penger på selve konsollsalget i starten, før produksjonskostnadene gikk ned.

Sony hadde jo greid å nå nesten ti spill per kunde med sin første PlayStation, så hvorfor skulle ikke Microsoft få det til?

En rekke tredjepartsutviklere hadde bestemt seg for å lage spill på Xbox, men Microsoft visste at de kom til å tjene langt mer på egne spill – problemet var at de ikke hadde så fryktelig mange interne studioer.

Bill Gates hadde i flere møter også spurt om viktigheten med å ha en maskot. Nintendo hadde «Super Mario», Sony hadde «Crash Bandicoot». Hva hadde Microsoft?

Burde ikke de også ha en «Mario»?

 

Ikke EA

Dette var et spørsmål Rick Thompson, Xbox-evangelist og en av sjefene for utviklingen av konsollen, fikk litt ekstra tid til å takle da Gates mot slutten av 1999 bestemte at konsollen skulle lanseres i 2001 – ikke i 2000.

Utsettelsen var for å kunne produsere en langt kraftigere konsoll enn PlayStation 2 med rykende ferske komponenter fra Intel og Nvidia, og det ga Thompson tid til å rette blikket mot spillene som skulle komme.

Hva om de kjøpte et større spillselskap? Microsoft var villige til å bla opp, og bla opp store penger.

De vurderte i en stund å legge inn bud på Electronic Arts. Prislappen på syv milliarder dollar var godt innafor det Microsoft hadde råd til (de hadde på dette tidspunktet omtrent 30 milliarder dollar i likvide midler å brenne av), men et kjøp ville ødelagt mye av verdien i EA.

For mesteparten av pengene EA genererte kom nemlig fra salg av nettopp PlayStation-spill. Om Microsoft kjøpte, måtte EA på mange måter starte helt fra bånn igjen – og markedsverdien de i så fall punget ut for var nesten null verd.

Derfor vendte de heller blikket mot Japan og Square.

 

Square hadde hatt stor suksess med FF-serien.

Firkantet

«Final Fantasy»-produsenten var særdeles attraktiv. «Final Fantasy VII» hadde satt salgsrekorder på PlayStation, og tidligere prosjekter på Super Nintendo hadde alle vært utrolig populære.

Ikke bare ville det gi mange gode eksklusive spill, det ville også sementere godt Xbox-salg i Japan, et svært viktig spillmarked.

Selveste Steve Ballmer, Bill Gates’ høyre hånd og Microsoft-nestsjef, tok turen over til Tokyo for å forhandle et oppkjøp.

- Vi var villige til å overbetale for dem, sa Microsofts Bob McBreen.

Forhandlingene gikk så langt at et tilbud lå klart på bordet. Ballmer reiste over for å signere, og deltok til og med på en liten fest dagen før det siste møtet. Det var god stemning – dette var et kjempekupp for Microsoft.

Men på møterommet dagen etter kremtet Square-sjef Hisashi Suzuki og sa at økonomisjefen deres hadde noe å si før de kunne signere.

- Etter å ha sett på avtalen, så har vi innsett at det er noen feil i tallene. Vi har lyst på mer penger, kunne han fortelle.

Microsoft-folkene nærmest imploderte.

- Hva er det vi har oversett da vi gikk gjennom alle verdiene i selskapet, spurte den lamslåtte produktutviklingssjefen til Microsoft, Bob McBreen. Han hadde utarbeidet avtalen og trodde han hadde fått med seg alt.

- Dere overså at vi er verd mer. Vi har lyst på mer penger.

Ehhh, åja…

Square-sjefene ville plutselig bare selge 40 prosent av selskapet, og det til en prislapp som oversteg hele den samlede verdien av selskapet – som var på rundt 2,5 milliarder dollar.

- Det var en latterlig pris, sa Rick Thompson i etterkant. Kjøpet havarerte, noe Square sannsynligvis angret på kort tid etter.

I boka «Opening the Xbox» av Dean Takahashi påpekes det at selskapet bare to år etter gikk på en så stor smell etter lanseringen av spillefilmen «Final Fantasy: The Spirits Within» at de måtte hjelpes ut av den økonomiske knipa av Sony – som kjøpte nesten 19 prosent av selskapet for rundt 120 millioner dollar, en skandaløst lav pris.

Suziki ble kastet på huet og ræva ut av selskapet.

Oops.

 

Rett ved siden av, faktisk.
Mannen over gata

Men Microsoft ga seg ikke der. Japan var fortsatt i fokus, men denne gangen via mer hjemlige trakter.

Microsofts hovedkontor ligger i Redmond, Washington, og som skjebnen ville ha det til var det litt av en nabo Windows-produsenten hadde – og fortsatt har den dag i dag.

Bare hundre meter fra kontoret til Rick Thompson i Microsoft Building 87 (den samme bygningen brukes fortsatt til Xbox-utvikling, og produserte nylig Xbox One X) ligger nemlig Nintendo of America-kontorene.

Nintendo-ansatte tok regelmessig turen over for å spise lunsj med sine venner i Microsoft, og stemningen de to selskapene mellom var god.

Nintendo var i full sving med utviklingen av Dolphin på dette tidspunktet, konsollen som etter hvert skulle bli GameCube – i tillegg til en oppfølger til Game Boy, med det foreløpige kodenavnet Advanced Game Boy.

Men ville det stolte japanske selskapet la seg selge?

Microsoft-sjefene visste at det var en long shot. Nintendo var sannsynligvis det største rene spillselskapet på den tiden, med en bunnsolid økonomi og den høyeste markedsverdien av de alle – med noen av industriens største utviklere bak seg.

Selskapet hadde riktignok gått på en liten nedtur med Nintendo 64, men et eksepsjonelt salg av deres Game Boy-konsoller tettet alle hull og vel så det. «Pokémon» hadde også blitt lansert året før, og dro inn uante mengder cash.

 

Dolphin var på vei.

Dyrkjøpt suksess

Det ville koste 25 milliarder dollar å kjøpe selskapet, anslo økonomiekspertene. Det var mye penger, selv for Microsoft på den tiden – nesten alt de hadde. I dagens valutaverdi tilsvarer det over 304 milliarder kroner.

Men fjæra i hatten ved å ha «Mario», «Zelda», «Donkey Kong» og alle de utallige andre seriene til japanerne var for stor til å ignoreres.

Og Microsoft hadde både råd og lyst.

- Microsoft DNA-et er veldig «la oss lage det selv, drit i resten, vi trenger ikke noe hjelp», men jeg hadde sett mye på dette, og jeg tenkte at de eneste som er skikkelig god på økonomien i denne businessen er Nintendo, sa Rick Thompson.

- Jeg elsket Nintendos forretningsmodell, fordi de hadde Shigeru Miyamoto («Mario»-skaperen), og de holdt utviklingen av spill in-house, og de var knallharde mot tredjeparter. Om et nytt «Zelda»-spill kom ut, måtte alle andre vike. De hadde en dyp forståelse for bransjen, og deres egne spill var bemerkelsesverdige.

Xbox-designerne visste at Nintendo stakk godt over femti prosent av omsetningen på sine egne spill rett i lomma, mens deres egne planer var å tjene bare sytten prosent per spill solgt. Målet deres med ni spillsalg per konsoll var langt lettere å nå med japanerne på laget.

Thompson løftet røret og ringte til Nintendo of America-sjef Minoru Arakawa. Naboen over gata. Svigersønn til Nintendo-toppsjef Hiroshi Yamauchi.

- Er Nintendo villige til å la seg selge til Microsoft?, spurte han.

Arakawa ble himmelfallen. Han trodde ikke sine egne ører.

- Jeg ble overrasket. Vi trengte ikke pengene. Jeg trodde det var en vits, sier han i boka «Opening the Xbox».

Men pengebeløpet Microsoft slo i bordet med var så svimlende høyt at avgjørelsen var et par hakk over hans stilling. Dette måtte opp til høvdingnivå i Japan. Og der fikk det merkverdig nok et slags fotfeste.

Nintendo inviterte Microsoft til møte på hjemmebane, og Thompson dro over til Kyoto for å komme inn i det aller helligste.

 

Nintendo of America-sjef
Minoru Arakawa.

X-Cube?

Ikke alle i Microsoft var gira på å skulle kjøpe seg til suksess.

Microsofts spillsjef Edward Fries ønsket heller å bygge spillstudioer dynamisk og internt, men selv ikke han hadde noe i mot å jobbe med Nintendo. De hadde god styring på den yngre målgruppen, mente han – dermed kunne han fokusere på de «eldre» spillerne.

Flere i Nintendos styre var interesserte i budet fra Microsoft, og det ble avholdt hele syv møter de to partene imellom, både i Japan og USA. Forhandlingene foregikk på slutten av 1999 og starten av 2000.

De to partene utvekslet signaturer på lange kontrakter som forbød de å snakke om hverandres hemmeligheter til utenforstående. Så presenterte Microsoft Xbox-planene, før Nintendo presenterte GameCube-planene sine.

I en merkelig tvist var det de to kommende rivalene som først fikk vite om planene til hverandre – lenge før tredjepartsutviklere eller media.

- Det var ingen overraskelser for Nintendo da vi avslørte Xbox for alle andre, sa Bob McBreen, han som også hadde forhandlet med Square.

- Vi viste de alt av hardware-designet til Xbox for å se om det var noe håp for et samarbeid. Deres beste ingeniører brukte tre og en halv dager låst inne i et konferanserom på å gå gjennom alle de tekniske implementeringene i Xbox-designet.

Det ble etter hvert gjort rimelig klart at Microsoft kunne se langt etter å rett frem kjøpe Nintendo.

- Han som dreiv sjappa, Yamauchi, var over åtti år og sønnesønnen til grunnleggeren. Vi fikk ikke kjøpe selskapet om så himmel eller helvete ramlet sammen, mimrer Thompson tilbake i boka «Game of X».

Nintendo hadde også nesten 90 milliarder kroner stående på kontoen til en regnværsdag – de hadde det helt fint, med andre ord.

 

Nintendo fortsatt gira

Etter at de første møtene ikke førte fram trodde Microsoft-sjefene at det hele var over, men overraskende nok var Yamauchi fortsatt interessert i å se om en annen avtale kunne føre fram.

- Jeg husker jeg var ute på en uteplass i Redmond en fredagskveld da Nintendo of America-kontakten min ringte og sa at Yamauchi ville starte opp samtalene igjen, forteller McBreen.

På’n igjen, altså.

Blant annet kikket selskapene på muligheten til å lage en spillboks sammen, der et av forslagene var at Nintendo sto for maskinvaren, mens Microsoft lagte operativsystem og nettverksfunksjoner.

Microsoft hadde enda ikke bestemt seg 100% for hvilken maskinvareprodusent de skulle bruke til Xbox, så det hadde vært mulig å bare la Nintendo styre hardware-showet. GameCube hadde også imponert en rekke utviklere i måten den var designet på.

- Vi snakked med Genyo Takeda hos Nintendo. Han kom til Redmond et par ganger, og vi snakket om å forsøke å lage en konsoll sammen. Vi kom ganske langt, men vi kom liksom aldri helt i mål, fordi både Nintendo og Microsoft ønsket å være sjef for prosjektet, sa Thompson.

Et annet forslag var at Nintendo kunne droppe GameCube helt, og heller fokusere på å produsere spill for Xbox. Nintendo skulle få gi ut et visst antall spill per år, uten å betale produksjonsavgifter og prosenter til Microsoft.

- Vi pitchet til dem at de ikke var best på hardware, men at de var fantastiske med spillfigurer, forklarte Thompson.

Det likte ikke toppsjef Hiroshi Yamauchi tanken på – samme hvor fordelaktig en avtale hadde vært for Nintendo, ville en ren overgang til å lage spill for Xbox bety at de «tapte».

De hadde tonnevis med erfaring innenfor underholdning, også skulle de rulle over på rygg for en nykomling fra USA? Dette var familieselskapet som bestefar Fusajiro Yamauchi hadde grunnlagt i 1889!

 

Rick Thompson var så ofte i Japan
at Nikkei skreiv en sak om det.

Ingen deal

Og det gjorde at partene til syvende og sist ikke ble enige. Nintendos bunnsolide økonomi betydde rett og slett at de ikke trengte pengene.

- Vår evne til å forbli uavhengig var uten tvil på grunn av vår finansielle situasjon, sa Nintendo of America-visepresident Peter Main. Han hadde vært med på flere av møtene, men innså at partene ikke hadde samme syn på spillbransjen.

Mye av uenigheten mellom de to selskapene lå i hvordan de så på sin posisjon i markedet. Microsoft så på Xbox som en mulighet til å komme inn i stua til forbrukerne, for så å ha brukerne i sitt økosystem på tvers av plattformer.

Nintendo ønsket derimot ganske enkelt å lage bra spill, og mente de tjente godt nok på å bare fokusere på det.

- Microsoft og Sony hadde en lik strategi der, men vi mener at spillindustrien er et eget marked i seg selv, sa Main den gangen.

- Vi har ikke et behov for å spre våre merkenavn over flere medier, og vi mener at vårt ensrettede fokus på spill har vært riktig for oss.

De to partene skiltes likevel med klapp på skuldra og lykkeønskninger til hverandre. Hele forhandlingssituasjonen hadde vært profesjonell og fin.

Under GDC-messa i San Fransisco fire måneder etter avslørte Microsoft sin Xbox for spillutviklerne i USA, med Nintendo-representanter i salen. Senere på kvelden festet de to selskapene sammen i en toppleilighet i byens finere bydeler (Xbox-teamet døde nesten i en heisulykke).

 

The Rock presenterte til slutt Xbox.
Drømmen brast

Thompson var likevel skuffet. Han var stadig bekymret for om Microsoft ville kunne greie å tjene penger på Xbox-salget.

For han virket det som om dette kom til å bli et pengesluk – og så overbevist om at Xbox ville gå dårlig var han at han sluttet i Microsoft bare et år før Xbox kom på markedet.

- Spør du meg så burde vi ha kjøpt Nintendo i stedet for å starte det hele fra bunnen av internt.

Bill Gates var også skuffet. Noen år senere, under et investormøte i 2004, ble det klart at han fortsatt drømte om å kjøpe Nintendo. Skulle Yamauchi ringe, ville han ryddet kalenderen tvert.

- Når Hiroshi Yamauchi ringer, får han meg på telefonen øyeblikkelig, sa Gates ifølge det tyske datamagasinet WirtschaftsWoche.

Kommentaren ble rapportert i medier som Reuters og Bloomberg som at Microsoft var interessert i et oppkjøp, noe som fikk aksjeverdien hos Nintendo til å hoppe med nesten fire prosent på én dag.

Begge selskapene gikk ut og dementerte oppkjøpsryktene, men Microsoft nektet aldri for at kommentarene ble gjort.

 

Fikk en hit likevel

I det store og hele var det kjipt å få nei, men ikke så fryktelig farlig for planene til Microsofts Xbox-lansering.

Selskapet vurderte i etterkant å kjøpe både Sega og Midway uten at det gikk noen vei (Sega ønsket at Xbox skulle være en slags Dreamcast 2), men det var ikke før i midten av 2000 at de faktisk bladde opp for et studio.

Da kjøpte de en forholdsvis liten spillutvikler kalt Bungie (som senere ble løsrevet igjen).

Selskapet hadde et par okay spill i sekken allerede, men deres kommende PC/Macintosh-spill «Halo» hadde fanget oppmerksomheten til Microsofts spillsjef, Edward Fries – som sporenstreks kjøpte studioet før de kunne gi ut spillet og «bli så store at de ble for dyre».

Og det var jo slettes ikke dumt. «Halo» ble frontspillet for Xbox-lanseringen, solgte i bøtter og spann, og er fortsatt blant de største spillseriene Microsoft eier, snart atten år etter.

Master Chief ble «Microsofts Mario», akkurat slik Bill Gates hadde ønsket seg.

Men i løpet av en rekke snedige møter rundt tusenårsskiftet var det sannelig ikke umulig at Mario selv hadde tatt den rollen.

 

(Kilder: Boka«Opening the Xbox: av Dean Takahashi; boka «Game of X» av Robert Sheckley; det tyske magasinet WirtschaftsWoche; Reuters; Bloomberg; div. Wiki-sider)

 

Flere slike historier?

Sjekk ut vår samleside for «Den gangen da…»-sakene her.

Vi blir forresten veldig glad om du vil vurdere å støtte PressFire her, da får vi flere muligheter til å skrive ting som dette. De som støtter oss får litt gratis stuff en gang i blant :)


Den gangen da... Atari lagde «Pong» ved et uhell, lurte spill-pionér Magnavox trill rundt, og kickstartet hele spillindustrien fordi de glemte å ta patent på spillet


Den gangen da... 2000 spillutviklere på Microsofts sinnssvake togaparty nesten ble spist av løver


Den gangen da... Nintendo brøt loven og ble dømt av hele 39 amerikanske stater til å selge mer spill


Den gangen da... det gikk 88 år fra Nintendo ble grunnlagt i 1889 til de lagde sitt første dataspill - her er historien.


Den gangen da... Atari Lynx-skaperne pitchet prototypen så intenst for Nintendo-sjef Hiroshi Yamauchi at de ble kastet ut av hovedkvarteret


Den gangen da... «Twister» var alt for seksuelt for butikkene i 1966, men ble en farsott etter at to vakre mennesker tvinnet seg sammen på tv


Den gangen da… en fyr kjøpte «Doom»-lisensen til 3DO for millioner, men trodde han kunne lage spillet med videokamera og photoshop


Den gangen da... Spillutvikler Kenji Eno ble sviktet av Sony, men hevnet seg ved å brenne alle broer på spektakulært vis under PlayStation Expo

Sjekk ut vår samleside for «Den gangen da…»-sakene her.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer