Kenji Eno. Legenden.

(PressFire.no): 20. februar 2013 døde Kenji Eno, bare 42 år gammel.

Kanskje har ikke så mange her i Norge hørt om den japanske spillutvikleren, men den dagen mistet bransjen en av de mer interessante og superentusiastiske utviklerne som har vært.

Du kan lese mer om karrieren hans i Gameologicals fine hyllest.

Etter å ha blitt inspirert av CD-ROM-teknologien han så under en tur til San Fransisco og Macworld Expo i 1994, startet han spillselskapet WARP – et selskap som skulle ha et forholdsvis kort, men eksplosivt liv.

Blant den tidlige staben hos WARP fant vi utviklere som Fumito Ueda, som senere skapte «Ico» og «Shadow of the Colossus», og animatør Takeshi Nozue, som lagde «Final Fantasy VII: Advent Children» - det stod med andre ord ikke på nivået.

Kenji Eno var det vi kan kalle en «skrue». Å bare gi ut spill var aldri nok for han, og ofte ble spillene akkompagnert med ekstra stæsj som skapte oppsikt i hjemlandet.

Da minispillsamlingen «Short Warp» kom ut til 3DO, kom spillet bundlet med et kondom. Ikke at vi helt tar koblingen, men de «Wario Ware»-aktige minispillene inneholdt blant annet en muskelmann som slår seg på ballene helt til han sendes millioner av kilometer ut i verdensrommet (!) og muligheten til å banke opp en gris som prøver å ta på et par pupper.

Snåle greier.

 

Skjermbilde fra «Real Sound».
Stuntmann

Slike markedsføringsstunt ble kjennemerket til WARP og Eno. Da de ga ut «Trip’d», var manualen fylt med bilder av ting Eno tilfeldigvis hadde valgt ut.

Bilder av tog, fjell og templer. Og av selskapet hans.

- Det var bare bullshit, kunne han avsløre i etterkant. Åh.

Men det var ikke nødvendigvis for pengenes skyld han tok litt i. Etter å ha møtt en rekke blinde spillere, bestemte han seg for å lage et spill spesifikt for de uten syn. «Real Sound» kunne spilles av alle, og han fikk med seg Sega på å gi bort tusen Saturn-konsoller.

- Blinde folk får ikke hele opplevelsen (som de med syn) ved å spille, men de prøver så godt de kan. Så jeg tenkte at, ved å skru av skjermen, så kunne begge høre spillet. Etter de er ferdige med å spille, så kan du ha en samtale på likt grunnlag om det.

Spillet kom med en pose frø. Fordi sånn var det bare.

WARP gjorde seg kjent, men var fortsatt forholdsvis små på verdensskalaen. Men storhetstiden var ikke langt unna: I 1995 produserte selskapet spillet «D», som virkelig skulle sette de på kartet.

Men lanseringen var ikke enkel, og Eno måtte ty til skitne triks for å i det hele tatt få utgitt spillet.

 

«D» hadde superrealistisk CGI-grafikk.
I 1995.
Voldelig spill

Spillet var mer en interaktiv film enn et typisk spill, der (for den tiden) svært gode CGI-snutter fortalte historien om Laura Harris som prøver å stoppe sin massemorder-far.

Det var en rekke svært blodige og støtende scener i spillet, som Eno visste kom til å bli et problem.

Dette var tabu greier i hjemlandet på midten av nittitallet, og det var lite sannsynlig at sjefene i Panasonic og Acclaim (som ga ut spillet) kom til å godkjenne innholdet – som blant annet hadde kannibalistiske scener og stygge drap.

I stedet for å krysse fingrene og stå med lua i hånda, leverte like greit Eno en mer puslete utgave for godkjennelse. Mye av det støtende innholdet var blitt holdt hemmelig for utgiverne, og denne versjonen hadde nesten ingen blodige scener.

Den gled enkelt gjennom godkjenningsprosessen. Spillet kunne dermed lanseres på 3DO og Saturn – no problemo. Men dette var jo ikke versjonen Eno ønsket å gi ut.

Del to av planen ble iverksatt:

I Japan var det sett på som uanstendig å levere inn spillet til trykken seint, og den vanlige «straffen» var å personlig måtte møte opp på fabrikken for å overlevere «masteren» til spillet. Dette visste Eno godt, og forsinket innleveringen med vilje.

Dermed måtte han selv sette seg på flyet med disken som inneholdt spillet. Oppe i marsjhøyde byttet han ut den godkjente disken med en annen han hadde med seg – den inneholdt versjonen som kjørte på med vold og spising av mennesker!

Takket være forsinkelsene Eno selv hadde forårsaket, gikk spillet i trykken med én gang han leverte det fra seg. Dermed kom spillet ut i den usensurerte utgaven - og ble en kjempehit.

Det er ikke visst hva sjefene hos utgiverne syntes om stuntet, men spillet solgte over en million eksemplarer bare i Japan. Om noe så surmulte de i hvert fall hele veien til banken.

 

Sony prioriterte andre spill.
Sony dummet seg ut

At spillet ble en suksess på de «mindre» konsollene 3DO og Sega Saturn gikk ikke upåaktet hen hos Sony, som tok kontakt og ønsket å publisere spillet også på sin konsoll.

Men ting ble ikke like rosenrødt der, for da de skulle gi ut «D» til den første PlayStation-en gikk alt galt.

At Eno nå produserte spill for Sony og deres nye konsoll var en fjær i hatten for den ferske spillgiganten, og hypen var stor i spillbutikkene.

100 000 spill ble forhåndsbestilt av butikkene, et godt tall for et såpass sært spill. For lille WARP var det en stor greie, men Sony leverte rett og slett ikke varene.

Av en eller annen grunn ble fabrikkapasiteten for CD-produksjonen heller prioritert til andre spill, og bare 28 000 eksemplarer ble trykt opp til lanseringen. Eno skjelte ut Sonys markedsfolk.

- Om jeg går til Bic Camera (en japansk elektronikk-kjede), og om jeg ikke ser spillet mitt der, kommer jeg tilbake og smekker til deg, skal han ha sagt.

Bic Camera hadde ikke spillene, de. Raseri! Avsky! Jævla hengerumper!

Ifølge Eno selv marsjerte han tilbake til Sony og slo fyren han hadde truet tidligere. Lista var med andre ord lagt for hvordan fremtiden mellom Eno og Sony skulle være.

 

Eno hadde et godt øye
til Sega, som på den tiden lagde Saturn.
Hevn

På samme tid holdt WARP med «Enemy Zero» til PlayStation, en etterlengtet spirituell oppfølger til «D».

Eno var opprørt over Sonys behandling av originalspillet, og ønsket hevn.

Han satte seg ned med visepresidenten i Sega, som han hadde hørt var «en veldig interessant fyr», og sammen pønsket de opp en plan om å sparke Sony i skrittet.

Planen var at visepresidenten skulle møte opp personlig under avsløringen til «Enemy Zero» og annonsere en versjon av spillet til Sega Saturn. Så langt trodde Sony at de hadde eksklusivitet, men Eno hadde andre planer.

På et styremøte hos Sega ble foten satt ned av de andre sjefene. De kunne ikke la en av toppsjefene i selskapet møte opp hos Sony og være et rasshøl på scenen – sånt drev de ikke med.

Men Eno ga seg ikke. Han hadde allerede fått lagt inn metalltupp i skoen, og han måtte treffe skinnposen så hardt som mulig. Sony måtte få som betalt etter å ha sviktet han.

 

(Faksimile: CVG juni 1996)
Skandalen

PlayStation Expo 1996 i Tokyo. Sony slo på stortromma. PlayStation var allerede en gigantisk suksess over hele verden, og presse var invitert fra fjern og nær.

Eno var en hoveddel av fjærpryden til Sony, og han hadde spilt rollen sin med bravur; I månedene opp til expoen hadde han forkynt PlayStation som en fantastisk plattform å utvikle for, at spillet var helt konge, og at forholdet mellom de to partene var eksemplarisk.

Sony ga Eno et område på expoen som var like stort som deres eget. Magasinet Next Generation kalte spillet for høydepunktet av alle de 229 spillene som var der. Dette kom til å bli bra saker!

Men i skjul hadde ting gått ganske annerledes enn Sony hadde snøring på. PS1-utgaven av «Enemy Zero» var for lengst blitt skrinlagt, og bare en Sega-versjon var blitt jobbet skikkelig på.

Eno gikk på scenen, og lot publikum – rundt 200 pressefolk – se en flott trailer for «Enemy Zero». CGI-snuttene så fantastiske ut. De oppmøtte dro fram telefonene sine for å rapportere tilbake til blekkene de skreiv for.

Traileren avsluttet med en diger PlayStation-logo. Applaus.

Men vent litt… Logoen rørte på seg. Morfet rundt. Hva skjer? Den endret form til Sega Saturn-logoen! Folk i salen gjorde store øyne. Sony-folka fikk panikk. Eno godtet seg.

Fra talerstolen reiv han Sony et nytt rævhøl. Måten han var behandlet på var forferdelig, kunne han fortelle. Sony kunne bare drite i å få spillet på PlayStation – det var nå og for alltid en Sega-eksklusiv tittel.

Han refererte til spillet som barnet sitt, og ville at det skulle «vokse opp» på et system som ikke «hindret utviklingen»!

Ifølge rykter dro han fram en plysj-dukke av MuuMuu, Sonys «Jumping Flash»-maskot som de hadde håpet skulle bli deres egen Mario eller Sonic, og kastet den på gulvet. Eno avsluttet vissnok konferansen med å stå og hoppe på den.

 

(Faksimile, GamePro juli 1996)
Ferdig med Sony

Pressen koste seg selvfølgelig, og overskrifter som «Sony gjort til skam på PlayStation Expo» var å finne i europeiske spillblader i etterkant.

Sony var forståelig nok ikke kjempeimponert. Sjefene i selskapet holdt faktisk et møte for å finne ut hva de skulle gjøre med Eno. Villmannen. Dåren!

Men overraskende nok var ikke alle i styret like sinna. I hvert fall én av toppfolkene syntes tydeligvis at Sony fortjente litt av sinnet til utvikleren, og overtalte resten til å snu det andre kinnet til.

- Vi burde være glad for at det finnes slike folk i spillindustrien, skal den ikke-navngitte toppsjefen ha sagt, ifølge Eno selv.

Men broen var uansett brent greit ned til grunnen. Vannet under broen var brent. WARP ga aldri ut et eneste spill på Sony-konsoller igjen, og «Enemy Zero» kom ut på Sega Saturn istedet.

Selvfølgelig med en spesialutgave kun produsert i tjue eksemplarer. Som kostet 16 000 kroner, og som Eno leverte personlig til de som kjøpte det.

Han kunne jo ikke bare gi ut et spill.

 

(Kilder: GamePro, juli 1996; CVG, juni 1996; Next Generation, juni 1996; Video Games: The Ultimate Gaming Magazine, juli 1996; Diverse Wikipedia-sider; 1UPs fantastiske intervju)


Mer slikt


Den gangen da... Commodore ga ut en C64 uten tastatur, spesifikt for spilling, men glemte at du måtte trykke på tastene for å starte spillene


Den gangen da... eieren av «Civilization»-navnet måtte sjenkes full for at Sid Meier kunne gi ut spillet


Den gangen da... spillutvikler og udødelig hersker Lord British ble snikmyrdet av en halvnaken kiltgubbe under en tale holdt i «Ultima Online»


Den gangen da... Sony kjørte Sega og Atari til konkursens rand ved å mumle et ord inn i en mikrofon


Den gangen da... Atari fikk rettighetene til Nintendo i hele verden, men nektet å signere kontrakten fordi de trodde de ble lurt


Den gangen da… Valve ikke turte si at «Half-Life 2» var langt fra ferdig, og måtte møte opp på dyr lanseringsfest på Alcatraz et år for tidlig

Les enda flere «Den gangen da...»-artikler her: Samleside.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer