Marius Holstad jobber som spillutvikler og har blant annet jobbet med kunstig intelligens og menneskelig oppførsel.

(PressFire.no): På en av E3-presentasjonene i 2015 fikk vi se noe som ingen trodde vi noen gang skulle få se.

En liten gutt springer igjennom en lang korridor inni noen ruiner av en fortapt sivilisasjon. Når han kommer seg utenfor så stoppes han av en ødelagt bro.

Gutten roper ut: — Trico!

Det gir gjenklang i ruinene. Og det tar ikke lang tid før Trico, den store menneskespisende ørneskapningen, kommer brasende ut av korridoren og river ned en stor steinsøyle i farten.

Etter gutten har gitt Trico en klapp og litt kos på snutenebbet, så instruerer han dyret med kroppsspråk til å hoppe over på den andre siden av den ødelagte broen. Trico hopper med den store kroppen sin, og broen gir litt etter for den tunge vekten. Beistet snur seg engstelig tilbake og ser på gutten. Gutten prøver å nå Trico ved å balansere ut på en bjelke som fortsatt er hel.

Plutselig hopper gutten og tiden begynner å gå i sakte film. Trico gjør seg klar. Det er nervepirrende før Trico mirakuløst fanger gutten i luften med snutenebbet.

Det øyeblikket. Akkurat der. Bare tre minutter in i demonstrasjonen.

Den dagen fikk vi se noe vi ikke hadde fått sett før. Det øyeblikket representerer hva som er så spesielt og nyskapende med Trico i «The Last Guardian».

Hva skjedde i det øyeblikket egentlig? Hva er det som er så spesielt med det?

For å forstå, så må vi finne en måte å snakke om det øyeblikket på. Og den beste måten å belyse noe som er gjemt i mørket, er ved å stille spørsmål.

Det vi er interessert i, er hvordan det øyeblikket fikk oss til å føle noe. Hvor kommer den følelsesmessige kraften i øyeblikket fra?

Hvis vi tenker litt på det, så begynner vi å forstå at verden inneholder roller. Og det er gjennom hva disse rollefigurene gjør og deres tankegang bak det som får oss til å føle noe. Vi alle har forskjellige bilder og konsepter om ulike følelser og hva de betyr. Hvis vi gjenkjenner en rollefigur sin måte å være på, så får det oss til å føle det samme. Eller i hvert fall hva vi tror figuren føler.

I virkeligheten er det egentlig ganske enkelt. Vi har forskjellige forestillinger, eller antagelser, om alle ting i verden. Vi regner med at Tricos oppsperrede øyne på den andre siden av en rasende bro betyr at Trico er redd og engstelig.

Men det er alle våre antagelser om hva som skjer som gjør at vi føler det slik. Hadde Trico sperret opp øynene mot en tønne med noe mat i hadde vi kommet frem til en helt annen konklusjon om hva Trico føler. Så «følelsesmessig kraft» i denne sammenhengen betyr alle de underliggende antagelsene som blir kommunisert i et øyeblikk, og hvordan disse antagelsene får oss til å føle noe.

Det som er så utrolig bra utført i «The Last Guardian» er hvordan disse underliggende antagelsene er designet i hvert eneste øyeblikk — Trico føles som et ekte dyr med sine egne tanker og følelser.

Dette er oppnådd delvis på grunn av hvordan Trico oppfører seg, hvor mange små detaljer er orkestrert på en bestemt måte som gjør at vi oppfatter hva som skjer i et øyeblikk.

Men hvordan klarte utviklerene dette?

Ved å være superfokusert på viktige, men subtile detaljer. Det utrolige er at vi som publikum ikke trenger å være klar over disse detaljene for å forstå hva som blir kommunisert.

Et spill som er bra designet trenger ideelt sett ikke å bli forklart til et publikum. De bare naturlig føler det.

Vi trenger imidlertid noen knagger å henge diskusjonen vår på. Uten noen struktur for å dele opp informasjonen vi snakker om på i konsepter, så blir det veldig vanskelig å nå noen form for forståelse.

Heldigvis for oss, så fins det en veldig smart mann som heter Robert Sapolsky. Han er en neurobiologist og primatologist. Han studerer hjernen, men hver sommer så drar han til Kenya for å studere bavianer. Han tar oppdagelsene sine og setter dem sammen. Det er utrolig hvordan han kan se det store bildet og skrive om det med slik klarhet.

I boken «Behave: The Biology of Humans at Our Best and Worst» bruker han en rekke spørsmål for å belyse alle prosessene bak menneskets oppførsel.

La oss bruke disse spørsmålene for å belyse Tricos oppførsel og for å forstå hvordan disse prosessene fungerer i virkeligheten.

 

Oppførselen

La oss gå tilbake til det øyeblikket i demoen. Trico valgte å fange gutten. Hva var det som skjedde egentlig som fikk Trico til å oppføre seg slik? Trico må ha forstått at gutten var på tur til å hoppe, og at hvis Trico ikke fanget gutten så ville han falle ned til en sikker død. Og den mest forunderlige tingen av alle; at Trico faktisk bryr seg om gutten! Dette er ganske utrolig med tanke på at det ikke fins mange dyr der ute som har evnen til å bry seg om noen utenfor sin egen art.

Poenget her er hvor unik Tricos oppførsel egentlig er. Det er så mange underliggende antagelser i den oppførselen. Og det er disse antagelsene som gir oppførselen sin følelsesmessige kraft.

 

Et sekund før

Det hele handler i bunn og grunn om ett biologisk spørsmål; hva var grunnen til denne oppførselen? Men dette er ikke bare et spørsmål, det er en hel rekke spørsmål. For det første, hva var det som skjedde sekunder før som fikk Trico til å fange gutten?

Dette bringer oss til Trico’s hjerne. For eksempel, det fins en del av hjernen som er senter for frykt, aggresjon og opphisselse. Den er sentrert i amygdalaen og har ansvaret for å oppdage når noe er usikkert eller risikabelt.

Hvis noen opplever mye sinne eller redsel så vokser denne delen og amygdalaen, nesten på samme måte som muskelvev. Hva vet vi om Tricos frykt og sinne? Trico var veldig redd før gutten hoppet. Hvorfor?

 

Sekunder til minutter før

For å forstå det, så vi må lengre tilbake i tid. Hva skjedde i omgivelsene sekunder til minutter før som sendte signaler til Tricos amygdala?

Trico ser, hører, lukter og føler. Trico så på gutten når han gjorde tegn for å hoppe, og Trico forsto. Kanskje disse ørneskapningene (også kalt trico-er) bruker øynene for å oppdage og redde små trico-er som holder på å falle ut av reiret?

Uansett, Trico reagerer på hva som skjer i verdenen. Å se gutten falle, å høre hans rop, å lukte hans frykt, hva enn slags signaler Tricos hjerne mottok som gjorde at Trico forsto hva som skjedde.

 

Timer til dager før

Men vi må lengre tilbake i tid, hva skjedde timer til dager før som fikk Trico til å fange gutten? Her handler det om hva som har hatt en effekt på Tricos evne til å oppleve verden, nemlig hormoner.

Hormoner har en påvirkning på sansene våre. Hvordan opplever Trico verden? Trico virker omsorgsfull, beskyttende og å ha tatt in gutten som en av sine egne.

Dette er sannsynligvis takket være et hormon som heter oksytocin. Når det blir sluppet ut i hjernen så øker det tillit og sosiale bånd. Det gjør oss samarbeidsvillige og sjenerøse.

Det gjør oss også mistenkelige ovenfor fremmede eller folk som ikke er en del av oss. Vi deler altså folk ubevist inn i to grupper; «oss» og «dem.» Så Trico må på et eller annet tidspunkt ha inkludert gutten i «oss» gruppen.

 

Uker til måneder før

Så vi må lengre tilbake i tid, hva skjedde uker til måneder før som fikk Trico til å redde gutten? Hjernen kan forandre seg på bare uker og måneder som respons til det den opplever.

Selv om Trico er et vilt dyr og kanskje var redd eller aggressiv mot gutten i begynnelsen, så kan hjernen lære. Trico kan ha lært seg å stole på gutten. Hjerner forandrer seg. Så Tricos hjerne må ha endret seg til å inkludere gutten i «Oss» gruppen.

 

Tilbake til reiret

Men vi må lengre tilbake i tid, tilbake til reiret og hva skjedde med baby-Trico som fikk Trico til å fange gutten? Her er det snakk om hvilke omgivelser Trico vokste opp i.

I videoen fra scenen på E3 så vi bare Trico i ruinene, og dette er sannsynligvis Tricos habitat. Så vi kan anta at Trico vokste opp i disse ruinene. Men hva forteller dette oss om hvordan Tricos hjerne forandret seg?

Ikke mye, vi må vite hvordan det var å vokse opp i ruinene. Som et eksempel ville lite tilgang på mat i ruinene ha skapt stor konkurranse for det lille som er der.

Så Trico kunne ha blitt traumatisert av andre dyr i kampen om mat. Vi vet allerede at trauma forstørrer amygdalaen, så kanskje Trico ha blitt redd for andre trico-er?

Det er viktig å understreke at dette bare er et eksempel. Vi vet ikke hvordan Trico vokste opp.

Vi er interessert i hvordan mennesker tenker om og forstår Trico.

 

Før fødsel… eller klekking?

Ja, du gjettet riktig. Vi må enda lengre tilbake i tid, hva skjedde før Trico kom til denne verdenen som fikk Trico til å fange gutten?

Dette bringer oss til oppskriften for utvikling av hjernen; gener!

De bestemmer strukturen på alt. Et gen vil produsere et trekk, men bare i de rette omgivelsene. Og her betyr omgivelser alt fra hva du spiser, til hva som skjedde under oppveksten. Til og med hvilke hormoner du ble utsatt for før fødselen.

Som et eksempel på hvordan gener funker, la oss si at mamma-Trico akkurat fikk en baby-Trico. Lukten av baby-Trico finner veien opp mamma-Trico sin nese og sender et signal til et gen som starter produksjonen av mer oksytocin.

I dette eksempelet så var det en factor direkte fra omgivelsene som aktiverte et gen. Så mange faktorer fra omgivelsene vil ha spesifisert hvilke trekk som utviklet seg i Tricos hjerne, som gjorde det mulig for Trico å fange gutten. Men alle disse genene ville ha blitt arvet fra Tricos foreldre og sine forfedre igjen.

 

Århundre til årtusener før og evolusjonen av oppførsel

Så vi må lengre tilbake i tid, hva skjedde tusenvis av år siden som la grunnlaget for at Trico valgte å fange gutten? Her er det snakk om utvalget av gener og evolusjon. Hvilket gen ble ført videre? Og hvordan ble det ført videre?

La oss ta en nærmere titt på evnen til samarbeide. Trico samarbeider med gutten. Hvordan starter en art å samarbeide i utgangspunktet? Et ofte akseptert svar på dette spørsmålet er at en gruppe individer blir isolert fra massen. Og over tusenvis av år så utvikler de et høyere en vanlig slektskap. Og som du vet så hjelper familier sine nære slektninger å overleve, og *BAM*, denne oppførselen sprer seg i hele gruppen.

Når gruppen kommer tilbake fra isolasjonen så klarer de å utkonkurrerer de andre.

Et annet mulig svar er at trico-er kanskje har blitt temmet av hva enn som bodde i ruinene. Hvem vet?

Men vi kan forestille oss at alt dette har skjedd over tusenvis av år for å ha gjort det mulig for Trico å samarbeide med gutten, og fange han i luften når han hopper.

Nå må vi heldigvis ikke noe lengere tilbake i tid. Jeg vet ikke hvor vi ville ha endt opp da. Tror vi sier stop der.

Men med disse spørsmålene så kommer vi oss litt nærmere hvordan verden virkelig fungerer. Vi bruker vår egen verden som basis når vi opplever nye ting.

Nå forstår du hvorfor Trico i «The Last Guardian» virker så levende. Det er alle de underliggende antagelsene du ubevisst tar til deg. Det er det som gjør at spillet er så bra designet.

Spillet er god på å kommunisere disse detaljene. Og resultatet er at vi sitter igjen med et veldig sterkt og emosjonelt inntrykk av å spille det. Og det som er så spesielt med dataspill, er jo at vi kan kommunisere med dette dyret ved å bruke en spillkontroll. Det er ganske unikt.

Å lære seg å spille slike spill, er å lære seg å se verdenen slik som den virkelig er.

 

Dette er en oversettelse og omskriving av en episode fra podcasten «On Human Design.» Teksten er skrevet av den opprinnelige forfatteren. Hvis du er interessert i dette temaet, så går podcasten mye mer i dybden og er verdt å sjekke ut. 

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer