LONDON (PressFire.no): Mary sitter på senga i brakka med ryggen til, gråtende i nattkjolen sin. Rundt henne står vi kikkere, anonyme bak hvite masker, avventende.

Hun reiser seg og vender det triste blikket sitt mot oss, og plutselig har vi blikkontakt, jeg og henne, hun kommer rett mot meg og jeg kjenner meg ikke anonym lenger, kjenner pulsen slå fortere.

Jeg har nettopp ankommet et fremmed sted og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg kjenner ikke spillereglene her, så jeg ender med å stå stille mens hun skjelvende omfavner meg, tør ikke forsøke trøste henne med et klapp på skuldra selv når hun bøyer hodet frem for å hviske meg i øret:

- I'm so sorry.

 

Tre inn i fiksjonen

Hun slipper meg, holder blikket mens hun forsvinner ut vinduet, bort fra brakkene. De andre følger etter henne, jeg står igjen og lurer på hva som har skjedd som har gjort henne så trist.

Lørdagskvelden har fått en intens start. Jeg befinner meg i et gammelt murbygg ved Paddington-stasjonen i London, hvor teaterkompaniet Punchdrunk har ominnredet fire digre etasjer til å bli filmstudio, trailer-park, legekontor, brakkeby, skog, strand og mye mer.

Et eget lite univers, hvor stykket «The Drowned Man» finner sted.

«The Drowned Man» er, i mangel av et bedre uttrykk, interaktivt teater. Der et vanlig teaterstykke ber publikum sitte pent og passivt i setene sine mens handlingen utspiller seg på scenen, er det her meningen at man skal tre inn i fiksjonen og oppdage historien på egen hånd - Punchdrunk-stykket tilbyr rett og slett den typen arkeologisk utgraving av fortellingen vi er mer vant til fra spill.

Samtidig får man også øyeblikkene hvor man måper over hvor pent alt er. Som Richard Godwin i London Evening Standard skriver:

«Om du noengang har svingt av veien midt i «Grand Theft Auto» for å beundre solnedgangen, vil du skjønne Punchdrunk.»

 

Bryt ut av intimgrensene

Jeg og kona mi har dratt til London etter å ha lest ørten artikler om Punchdrunk (jeg skrev selv om New York-oppsetningen deres, «Sleep No More», her på PressFire for et par år siden).

Vi har fått hver vår plastmaske og beskjed om å ikke snakke eller bruke mobiltelefon. Rollen vår er lydløse spøkelser, et klokt grep for å opprettholde innlevelsen, selv om maska gjorde meg rimelig svett i fjeset etter hvert.

Rammen for stykket fikk vi utlevert på en lapp i køen utenfor. Det hele er basert på «Woyzeck», et tysk teaterstykke fra 1800-tallet omplassert til Hollywood på 60-tallet, og vi følger historien til to par. 

Wendy og Marshall befinner seg på innsiden av det mystiske filmstudioet Temple Studios, William og Mary bor i en western-aktig brakkeby utenfor studioet. Historiene deres speiler hverandre ved at både Wendy og William blir mentalt ustabile når partnerne er utro, noe som ender i et drap på et øde sted.

Dette spilles ut av en trupp på 20-30 skuespillere gjennom dans, slåssescener og dialog som til tider er så lavmælt at man nærmest må lene seg inntil skuespillerne for å høre hva som blir sagt.

Og det er lov. Jo kjappere man kommer over intimgrensene sine her, jo bedre. Hver og én av skuespillerne har sin egen handling som går i loop, og som man kan velge å følge eller hoppe av når som helst.

Det er også fullt mulig å droppe fortellingen helt og bare utforske. Bygningen er fylt med hemmelige rom, dagbøker og båndopptak og fotografier, fragmenter av fortellingen, som venter på å bli funnet og lest. Nysgjerrighet er stikkordet.

 

«Bioshock».

Innflytelse fra spill

- Jeg synes det finnes en reell parallell mellom spilling og interaktivt teater, sier Josh Lewis.

Han er medlem av en Facebook-gruppe for «The Drowned Man» med over 1300 medlemmer - et nettsamfunn hvor tidligere og fremtidige publikummere utveksler erfaringer og tips til neste besøk. Her er folk som nærmer seg ti besøk uten å ha sett alt stykket har å by på.

For å hjelpe hverandre tegner de kart og lager oversikter over loopene til hver enkelt skuespiller - rett og slett en walkthrough.

- Tre venner av meg som spiller mye, men som ikke bryr seg om teater, kan ikke få nok av «The Drowned Man». Jeg tror det handler om innlevelsen i en verden med en forsterket tematisk stil. Dette er helt enkelt Rapture fra «Bioshock» gjort virkelig.

«Gone Home».

Visuelt er det ikke vanskelig å skjønne «Bioshock»-sammenligningen, så lik som Punchdrunks mystiske 60-tallsestetikk tross alt er.

Skal man sammenligne selve opplevelsen med ett spill er det nok likevel indiehiten «Gone Home», hvor man vandrer gjennom et tomt hus og nøster opp hva som har skjedd med beboerne, som er den klareste parallellen.

Kanskje ikke så rart, siden dette spillets skapere er «Bioshock»-veteraner som har hentet inspirasjon fra nettopp Punchdrunk.

 

«The Last Express».

Portalen inn i fantasien

Ifølge Tristan Jakob-Hoff, et annet medlem av Facebook-gruppa, har stykket også spillrøtter lenger tilbake i tid.

- Spillet det minner meg mest om er den oversette klassikeren «The Last Express» fra 1997, og finner sted i sanntid. Du vandrer gjennom Orientekspressen på starten av første verdenskrig og oppdager en fortelling som du nesten ikke kan påvirke gjennom handlingene dine.

Mekanisk sett har man altså minimal påvirkningskraft over det som foregår, og det eksisterer ikke noe annet oppdrag enn å få mest mulig ut av de to-tre timene det hele varer.

Portalen inn i fantasien er en gammel heis som slipper oss av i hovedgata som befinner seg utenfor filmstudioet. Gjennom et tåkete slør av støv skinner scenelysene på butikker og brakker på hver sin side av veien, krydret med en paviljong og en fontene.

Jeg skiller raskt lag med kona, planen vår er å oppleve hver våre ting og fortelle hverandre om det etterpå.

De første minuttene her inne gir meg samme følelse som den behagelige lille tidslomma på starten av en FPS hvor man får rusle rundt og beundre spillmiljøet før kulene begynner å fly. 

Klassisk filmmusikk spiller over høyttalerne, og der kommer William og Mary dansende som to spøkelser fra ingensteds. Hvite masker stimler sammen rundt vinduet til en annen brakke for å se en annen skuespillerinne i undertøyet.

Senere, etter møtet med Mary, tilbringer jeg litt mer tid i brakkeleiligheten hennes. Jeg leter gjennom en gammel bibel og finner et postkort. Det er litt mørkt, så jeg bærer det bort til en lampe og leser hvordan moren til Mary er skeptisk til forholdet hennes med William.

 

Én-til-én-opplevelse

Jeg drar ut for å utforske mer, går inn i en kinosal og ser en skuespiller vinne pris, han takker oss alle i hånda før han forsvinner ut.

I en trailerpark tar en kvinne en av tilskuerne i hånda og drar ham inn i campingvogna, hun lukker døra etter seg og stenger oss ute. En av stykkets én-til-én-opplevelser som bare noen få tilskuere får oppleve.

Vi flokker rundt vogna, forsøker å se inn gjennom de møkkete vinduene, men det går ikke, han er alene om opplevelsen. For veteranene som kommer hit igjen og igjen er det ofte et mål å få med seg så mange som mulig av disse private audiensene. Som publikummer kan man ifølge Josh selv også skape noen øyeblikk.

- Det er en slåsskamp i en butikk, med postkort som flyr veggimellom. Jenta som jobber der begynner stillferdig å plukke dem opp igjen. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg følte utrolig synd på henne og hjalp til med å plukke dem opp. Hun stoppa, låste øyne med meg og sa bare: «Takk».Det er et av de beste minnene mine. Via adrenalin og en følelsesmessig tilknytning hadde jeg sluttet å være tilskuer og blitt deltaker, forteller han.

 

Mer enn du klarer å se

Senere. I den samme trailerparken får jeg øye på Mary igjen. Hun er ute og går sammen med William på date, men han forlater henne et øyeblikk. En rødkledt cowboy ser sitt snitt til å lokke henne med seg til et filmsett, hvor de danser gjennom et pikerom og han gir henne et armbånd i gave. En regissørstemme jager dem av scenen, men cowboyen returnerer, nå som skuespiller i et halsbrekkende musikalnummer.

Slik går de to første timene slag i slag, bruddstykke etter bruddstykke av ulike historier. Jeg finner en sandstrand med et lysende neonskilt, et filmstudio hvor jeg leser brev fra håpefulle skuespillere, en skog hvor jeg får jeg den samme fornemmelsen av å nesten befinne meg et sted som jeg fikk første gang jeg utforsket en 3D-verden med Oculus Rift.

- En kan nesten si at «The Drowned Man» er hva 3D/4D-spilling streber etter å bli, selv om jeg ikke tror noe kan komme i nærheten av det, sier Tim Røisli i Facebook-gruppa.

Samtidig fremhever han hvordan stykket har, i mangel av et bedre ord, gjenspillbarhet.

- Om et spill er vellaget og mange detaljer går inn i det så kan du faktisk spille gjennom det flere ganger og fortsatt oppdage helt nye ting andre og tredje gang. Det er det fine med «The Drowned Man» også. Nye rom du ikke fikk studert nok, dialog eller bevegelser du gipp glipp av, eller rollefigurer du ikke engang så på første besøk.

 

Svett under maska

Han har rett, det er stort og imponerende. Etter hvert kommer frustrasjonen likevel snikende. Jeg føler meg som et stykke drivved, svett under maska, smått desorientert i de mørke lokalene og av mangelen på kontekst for det jeg oppdager i utforskningen min.

Det er samme type trøbbel som man kan støte på i åpne spillverdener hvor utallige små historietråder kan avdekkes parallelt og distraksjonene blir for mange.

Og tida renner fra meg. Før jeg dro på stykket har jeg hørt om hemmelige rom, speilsaler, publikum som sendes på oppdrag av skuespillere, men jeg finner ikke noe av det og det får meg til å føle at jeg har mislykkes. Jeg surrer rundt og ramler innom kinoen, ser Frankie i ferd med å levere den samme takketalen igjen, forlater ham og føler det som om jeg har gått i ring.

På trappene mellom etasjer står folk med mobiler selv om det ikke er lov, jeg merker at bruddet med innlevelsen irriterer meg mer enn det strengt tatt burde. Klokka er over 11. Midnatt er stengetid. En time igjen. Jeg må få den til å telle.

 

Den store finalen

Tilbake i brakkebyen ser jeg Mary og William danse rundt på en veranda. Mary har på seg armbåndet hun fikk av cowboyen, jeg gjenkjenner det og skjønner hvor vi er i fortellingen. Når William oppdager armbåndet og blir fra seg, bestemmer jeg meg for å følge loopen hans resten av kvelden. Nok fragmenter, fortell meg en historie nå.

William besøker en lyssky doktor som gir ham dop, han går på fylla med kompisen Andy, ser Mary være utro, kommer i slåsskamp med cowboyen og ender endelig på stranda med Mary i en siste grusom seanse.

Alle kveldens puljer av tilskuere er sluppet inn, vi er en diger flokk som følger ham nå, men jeg har lært litt på veien, sørger for å komme meg foran de andre forfølgerne, så jeg nesten puster William i nakken mens han og jeg løper mot det endelige målet, den store finalen som avslutter de tre timene.

 

Etterpå, ruslende mot hotellet vårt, forteller kona mi meg om Andy. Der jeg har fulgt William, har hun fotfulgt ham og fått en helt annen historie, sett ham danse og kline og ha seg med både det ene og det andre. Da hun romsterte rundt i lommene på frakker og leste brev, følte hun seg som når hun spiller «Fallout».

Hverken hun eller jeg har gjort så mye som et lite innhogg i den andre hovedfortellingen om Wendy og Marshall, Temple Studios og den mystiske filminnspillingen der.

Forøvrig: Om du vil lese mer om Punchdrunk anbefales Inger Merete Hobbelstads artikkel om besøkene sine både på oppsetningene i New York og London.

FOTO: Birgit & Ralf/Punchdrunk.


Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer