Tidligere spilljournalist - nå spillskaper.
Foto: Privat.

Jon Cato Lorentzen er tidligere spillkritiker i blant annet Aftenposten og er nå daglig leder i spillstudioet Krillbite, samt en av personene bak spillpodcasten Lolbua.

Denne kronikken ble også sendt ut til støttespillere av Lolbua

KRONIKK (PressFire.no): Krister Berntsen er en kar på Svalbard som er glødende opptatt av norsk spillbransje. Han er involvert i spillmakerlaug og samler inn og sammenstiller offentlige data om norske spillbedrifter frivillig. Forrige uke klarte han å dra meg inn i en debatt på Twitter om norsk presse vs norske spillutviklere.

Jeg meldte meg ut av Twitter for et år siden. Twitter ble for meg en deprimerende kakafoni av støy, meninger, agendaer og mobbmentalitet. Jeg har ikke noe i mot gode diskusjoner, men den offentlige debatten på Twitter skaper som regel ingenting annet enn skyttergroper og drittslenging.

Uansett ble jeg tipset om at min Twitter-konto var tagget i en lengre diskusjon om norske spillutviklere vs norsk spillpresse, så jeg sjekket tråden. Ble smått deprimert. La inn et kjapt svar på tiltale, og løp ut av tråden igjen.

Debatten handlet i utgangspunktet om Pressfires manglende nyhetsdekning av Ravn Studio sitt spleiselag for Flåklypa Grand Prix-spillet de nå utvikler. DNB har en tjeneste som heter Startskudd som er en slags norsk Kickstarter-variant der utviklerne håper å samle inn 2,2 millioner kroner til produksjonen av spillet. Grunnen til at jeg ble involvert var at diskusjonen utviklet til å handle om presse vs spillutviklere generelt og hvor strenge man burde være med tanke på deling av informasjon på eventer der presse har tilgang. Og plutselig var det spekulert i at Jon Cato Lorentzen kunne bli utestengt fra spillarrangementer fordi jeg ikke bare er utvikler men også har en slags presserolle i form av at jeg lager en podkast.

Det er en ganske standard Twitterfjær som blir til fem Twitterhøns-historie. Jeg korrigerte kjapt uttalelsene (nei, jeg kommer ikke til å bli utestengt fra noen arrangementer så lenge jeg bruker sunn fornuft om hva jeg bør og ikke bør dele på podcasten min), men bak misforståelsene og de paranoide antakelsene skjuler det seg en legitim debatt.

Bør pressen heie på spillutviklerne?

Er pressen og spillskaperne på samme lag?

Som en som har vært på begge sider - først som journalist, kritiker og kommentator i pressen og så spillutvikler - har jeg en del klare meninger om dette. Det korte svaret er at jeg synes ikke spillpressen bør være en heiagjeng for norske spill, og de bør heller ikke være på lag med norske spillutviklere.

Blant spillutviklere ser jeg ofte entusiasme, respekt og oppgitthet ovenfor spillpressen. Det handler om å få dem til å dekke spillene sine, få artiklene og videoene og eksponeringen, og frustrasjonen når ingen svarer på mail eller vil anmelde spillet du har laget. Siden jeg har vært på andre siden i så mange år har jeg ikke den samme avstanden til og entusiasmen ovenfor spillpressen som de fleste andre utviklere har. Og heller ikke den ærbødigheten som gjerne kommer med en slik avstand.

Det handler litt om at spillpressen ikke har den rollen de en gang hadde. Før var det essensielt å få spillpressen til å dekke spillet ditt for at gamere skulle bli kjent med det. Nå har man mange andre kanaler man kan bruke til å oppnå det samme. Er en nyhetssak om spillet ditt på Eurogamer som forsvinner fra forsiden etter et døgn mer verdifullt enn en YouTube-video fra en influencer med 4 millioner views? Hva er verdien på en Tweet om spillet ditt fra Notch kontra en anmeldelse av spillet ditt i Gamereactor?

Å få ut budskapet om spill man lager har aldri vært enklere fordi det har aldri vært flere kanaler å nå frem i, og flere muligheter til å nå de du ønsker å nå direkte. Derfor deler jeg ikke lenger hysteriet om at man må opp og frem i spillmediene for å gjøre det bra.

Det jeg derimot har beholdt er respekten for spillmediene. Respekten for de vanskelige avgjørelsene de må ta hele tiden. Respekten for at de ønsker å være en uavhengig stemme og takle spill som kulturopplevelser. Og respekt for innholdet de skaper basert på redaksjonelle retningslinjer og journalistiske prinsipper.

Nettopp derfor mener jeg spillpressen er best når de er på utsiden av spillbransjen. Ikke som en heiagjeng, men som en kritisk observatør. Som en kulturkanal som kuratorerer sitt eget innhold med en transparant profil de selv har valgt. Som et organ som gjør sitt beste for å informere, analysere og kritisere, ikke reklamere og drive propaganda.

Informasjonsformidling om spill har blitt en jungel av influencers, produsenteide sosiale mediekontoer, bloggere, streamere, podcastere - en smørje av underholdning, kommersielt innhold og forsøk på seriøs kulturformidling. Jeg foretrekker at spillpressen stiller seg utenfor denne smørja og er noe mer enn bare nok en entusiast som skal spre informasjon og glede rundt spillmediet.

Jeg trenger ikke flere stemmer som forteller meg hva som skjer i spillbransjen og hvilke spill som suger eller er bra. Spillpressen bør være den stemmen som forteller oss hvorfor ting skjer i bransjen og hvorfor spill er bra eller dårlige. Jeg vil bli klokere av å lese spillpresse, jeg vil lære noe og jeg vil gjerne bli motsagt.

Så la gjerne Randbulle eller Kattekryp lage en entusiastisk video om Flåklypa sin Startskudd-kampanje, så kan Pressfire heller lage dybdesaken der de finner ut hvorfor investorene ikke står i kø for å spytte penger inn i et nytt spill basert på den største norske filmsuksessen noen gang og hva som har ført til at Ravn Studio må folkefinansiere spillet. Det er den saken jeg vil ha fra spillmediene, det er den rollen jeg vil at de skal spille.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer