Arcade-generasjonen ser
nok ikke helt de poengene jeg skriver om,
kanskje rett og slett
fordi vi bare putta på to kroner
og aldri så noen kickback?

Odd Christian Hagen er politiker i Rødt (bl.a. utvalg for kultur, Gjøvik). I tillegg er han norsk kulturprodusent, regissør og tekstforfatter. Hagen har en master i kultur og estetikk fra Universitetet i Oslo og er utdannet i manusutvikling ved Dansk Filminstitutt.

 

(Kommentar): PressFire har i forkant av Stortingsvalget utfordret politikere på å svare hvor de står i forhold til spillindustrien. Vi i partiet Rødt er ikke inne, men lå på målinga i dag an til to plasser. Jeg har blitt invitert til å komme med en kronikk, og det gjør jeg så gjerne.

Jeg har sjøl vært med på å dra i gang spillprogrammeringsutdanning og forelest i digital medieproduksjon (NTNU og HiOF) og forelest i story development og spillkarakterutvikling, og spiller litt sjøl, jeg er regiutdanna og har jobba mye med show-biz - så jeg er kanskje litt farget av det. Jeg skal i denne kronikken forsøke å ta for meg hva jeg vet Rødt mener, hva jeg mener vi bør gjøre og hva vi vet gjøres. For ordens skyld svarer jeg på de samme spørsmålene som de andre partiene fikk, så får det også heller bli litt personlig. 

 

Spillutvikling er næringsutvikling, arbeidsplasser - og et offentlig ansvar

Kultur er et offentlig ansvar. Rødt ønsker et rikt og mangfoldig kulturliv. Nesten halvparten av alle nordmenn over 15 år spiller PC- eller TV-spill, det er faktisk en av de største fritidsaktivitetene vi har i landet, sjøl om ca. fem prosent oppgir at de spiller på jobb. Jeg skal komme nærmere inn på forskjellige deler av spillkultur/næring i de enkelte avsnittene

Spill er kultur! Det er viktig å ikke se på bare «det som er på skjermen», bak et skikkelig spill ligger det masse kreativt arbeid i tekst, analog design, karakterutvikling, større landskap/scenario, humor, totalkonsepter og dramaturgi. «Among the Sleep» burde forklare det meste her. Rødt er et parti som tør å se helheten.

Gamer-kulturen, med tilliggende kulturer som cosplay, LAIV og merch, inkludert demoprogrammering og ikke minst LAN og demo-konkurranser etc. utgjør en stor og viktig del av den uoffisielle ungdomskulturen ved siden av mer tradisjonell kultur og idrett. Rødt er for mangfold, og vil bedre kommuneøkonomien slik at mini-LAN og mindre popartfestivaler (som POPKULT på Gjøvik fx. og Programmeringsdagene for barn ved NTNU) kan rekruttere flere - og gi plass til de som har dette som sin fantastiske hobby.

Dagens spillmiljø har et bredt spekter, og da snakker vi alt fra produsentsiden med FunComs klassikere til lek/tegnespill fra EarthTree og «Øysteins verden» (som jeg var med på å starte!). FunCom har da også godt over halvparten av all spilløkonomien, men da vet jeg ikke om man tar med alt. For eksempel, som jeg vil komme inn på, har man da talt med alle som jobber i spillsjapper, eller er professor med gaming som spesialfelt?

Eksempelvis er det utrolig spennende at Paris-OL vurderer e-sport og kanskje er Ninjas in Pyjamas våre neste OL-medaljetakere. Jeg vet ikke hvordan man skal velge om det blir «Counter-Strike» eller «League of Legends» som blir «idrettsgrenen», men kan man løpe både 400 meter med og uten hekk burde det være å få plass til «Overwatch» eller «Dota 2» også.

Jeg trur man må se på hele «livsveien» fra utdanningsprogram og programmerer, designere til hackermiljø (ja, jeg sa det) og sluttbrukere, retail og events. Rødt er for offentlig finansiert høyere utdanning, og vi har ikke alle svarene, men det kunne kanskje gå an å se på om man skulle samle noen «Centers of expertice» istedenfor å ha ørten spillutdanninger. Det flommer over av mediestudier med litt gameprogrammering her, og omvendt, programmeringsstudier med litt media der. Sannheten er vel at de fleste som programmerer ofte kan mer enn foreleserne mange steder, og det er ikke bra.

Dataspill har en undervurdert rolle i den norske kulturen. Vi må litt vekk fra stereotypien og mytene om gameren på det mørke gutterommet, og vi som er født på syttitallet (derav den litt lame tittelen med henvisning til «Command & Conquer» som jo var en revolusjon) må huske på at alle vi fedrene som kjøper «CoD» til guttungen og faktisk har det moro med konsollspill også er en del av denne kulturen. Vår generasjon vokste opp med «PONG», for svingende og nå kan vi «være Ronaldo». Jeg er på pokémon-jakt med unga og bruker iPad-spill som tidsfordriv på lange reiser med tog. Så jeg tror dataspill, i alle former er noe vi forholder oss til hele tia, kanskje uten å tenke på det. Dette er litt som «internett» som ingen hadde trua på da jeg var russ (jepp) og vi i dag ikke kan fungere uten.

Norskutviklede spill bør og kan være i verdenstoppen når det gjelder Video Game Awards årlig eller BAFTA der «Size DOES Matter» og Team DOS vant. Når «Everything» faktisk er til vurdering for en Oscar - og vi ikke har fått en eneste en for spillefilm - kunne vi kanskje vri spenna mer over i spilluniverset, og satse der? Vi har antageligvis langt flere brukere av spill helt eller dels designet i Norge enn norsk film har betalende besøkende i utlandet, som tross alt har et ekstremt lite publikum.

Det er også et helseaspekt her. Spill nevnes litt lite som noe som kan brukes for å få folk i aktivitet. Ok, det kan det også, men innen læring og undervisning for folk med spesielle behov har det enda mer for seg. Eksempelvis ser vi at enkle «bildelottospill» har positiv effekt på demenspasienter. Mye spillteknologi brukes også i opptrening av muskelsyke eller andre med traumeskader.

En bærekraftig norsk spillbransje fordrer flere ting: først og fremst å få i gang skikkelige støtteordninger, og å opplyse om de vi alt har. Dernest må vi skjønne at «spillbransjen» ikke bare er en spillbransje. Vi må utdanne - som innen all kulturnæring - folk som kan og forstår hele 360-graders-perspektivet i det å utvikle et produkt fra idé til lansering og resalg.

Og så må det inn mer spenn - når «Shiftlings» & co sammen med ni andre måtte dele på 5,5 mill fra NFI er det liksom ikke det noe som drar krommen av badekrana. Så kan vi i Rødt si «ja til alt», men vi tror at med noe mer skatt fra de virkelig styggrike så blir det mer til slik utvikling. Det er liksom prisen for popen. Rødt er for en sterk offentlig sektor med midler til å utvikle alle typer kultur og næringer - over hele landet.

Oversett i Norge, suksess i Sverige er vel noe som kan sies om flere produktorienterte bransjer, men det er ikke hele sannheten. Norge har manglet noe av den forståelsen jeg håper å ha vist over. Spill er som sagt mer enn spill. Her er det mye å hente fra «kreative næringer»-bølgen fra ti år tilbake, da folk hadde Richard Floridas «Rise of the creative class» på nattbordet.

Ta noe så enkelt som at det nesten ikke finnes advokater i Norge med spesialisering i opphavsrett for ikke-materielle verdier. Hvordan tar du copyright på - om vi skal gå helt retro - Samus Aran, eller Nathan Drake i nyere tid. Hvem skapte hva? Har skuespilleren som legger stemmer på rollene en rett på den norske karakteren i et spill? Hva med musikken, jingles, lyder, effekter. Hvem skaper et spill, egentlig? Da «Half-Life» og «Resident Evil» kom var det nettopp lydlandskapet som kanskje var mest revolusjonerende.

Svenskene har alltid vært noen steg foran på faktisk innovasjon, de har hatt mindre vanntette skott i utdanningsprogram (man kan velge mer mellom flere felt, se for eksempel Høgskolan i Mälardalen). Jeg sier ikke at Rødt har hele svaret her, men vi er oppmerksomme på det. Et teater-land som Norge burde lagt mer vekt på den kreative delen av utdanninga inn under scenekunst.

Jeg er utdanna regissør, og jeg er ikke overrasket over at «Battlefield 1» fikk den æren den fortjente under Game Awards 2016. Jeg skal villig innrømme det var årets bursdagsgave til ungdommen her i huset, og sjøl om det er litt sitsomt å se lange «filmstrekk» og den samma dødskrampa med nytt navn hundre ganger så er det noe av det som gir akkurat dette spillet sjel: regi.

For å kapitalisere på den store eksportverdien spill har må vi ha mer oppmerksomhet politisk og samarbeide med offentlige finansieringer! Forståelse for det jeg snakker om her. Jeg har vært med på noen musikklanseringer og jobbet med prosjekter opp mot blant anna Nashville-artister. Jeg tror det som i all anna underholdningsindustri handler om å ha stålkontroll på alle ledd, eie eget arbeid, sikre en vanntett distribusjon og rett og slett vite hva man driver med.

Jeg tror også at lojaliteten blant gamers til å faktisk kjøpe spill, og ergo jobbe med midler mot kopiering (ja, døllt, men sant), vil sikre mer butikk.

Rødt vil få spillkulturen opp og fram og da må vi backe både nyoppstartede, og den allerede etablerte norske spillindustrien. Her er noen av våre vedtatte prinsipper: Øremerka midler til økt satsing på nye og uavhengige kulturuttrykk, som spill. Vi må vri investeringer og subsidier fra oljebransjen og over til nye og innovative områder. Det høres rart ut, men det «grønne skiftet» må også bety å satse på nye næringer. Som sagt må vi se på utdanningsprogrammene. Og så er det alltid en idé å kikke på Finland når det gjelder høyteknologi. Der omsatte spillbransjen for 17 milliarder i 2015, i Norge 300 millioner (i 2016 var tallene henholdsvis 23,7 mrd. og 358 millioner, red. anm.). Det er mine svar, og jeg mener det er backing for dette i Rødts program.

Game on.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer