Den lille gangen da... Nintendo ga ut sin første spillkonsoll, åtte år før NES

Vi fikk kloa i en «Color TV Game 6»!


Erik Fossum

(PressFire.no): For et par uker siden deiset det ned en spesiell pakke på PressFire-kontoret. Undertegnede hadde vært på tokt på eBay, og funnet gull.

Denne er spesiell: En vaskeekte «Color TV Game 6» fra 1977.

Dette er den første spillkonsollen (og spillet) Nintendo produserte, hele åtte år før NES, den grå boksen med kassetter og Super Mario vi alle kjenner så godt kom ut.

Det er rimelig obskure greier, men det er kanskje ikke så rart – den ble bare lansert i Japan. Konsollen i seg selv er en off-white boks du plugger rett i tv-en, og særlig mye mer hokus pokus er det ikke.

Den spiller seks «forskjellige» spill, alle basert på Ataris velkjente tennisspill, «Pong».

Det er altså en såkalt «Pong-klone», dette – delvis gjort mulig fordi Atari-sjef Nolan Bushnell rett og slett glemte å ta patent (!) på kretskortet i den første «Pong»-utgaven.

Dermed kunne Nintendo, og en haug andre selskaper, bare blåkopiere spillet uten å måtte bruke mye penger på markedsundersøkelser eller spilltesting.

Det var andre tider, gitt!

Om du vil lese mer om akkurat det: Den gangen da... Atari lagde «Pong» ved et uhell, lurte spill-pionér Magnavox trill rundt, og kickstartet hele spillindustrien fordi de glemte å ta patent på spillet.

 

På dette tidspunktet var Nintendo faktisk litt skakkjørte. Finanskrisen i 1973 hadde virkelig truffet hardt i Japan, og ødela mye for Nintendo, siden de hadde investert svært store summer i en rekke haller som skulle konverteres til skytebane for deres elektroniske geværer.

Color TV Game 6 skulle derimot bli en stor suksess i Japan, med over én million solgte eksemplarer – og sementerte Nintendos retning inn i spillbransjen.

Akkurat denne utgaven som vi har er modellnummer CTG-6S. Dette er viktig, ettersom det er den første utgaven av konsollen, og følgelig den aller, aller første Nintendoen. En nyere versjon kom like etter lansering, men med både en ny look og et nytt modellnummer.

Konsollen ble designet av Masayuki Uemura, som senere skulle stå bak Famicom, NES og Super NES – og som var i selskapet helt fram til 2004.

Siden Nintendo ikke hadde den tekniske ekspertisen (eller fasilitetene) til å produsere elektronikk på denne skalaen, inngikk de et samarbeid med Mitsubishi for å masseprodusere konsollen.

Enden på visa ble en kjempesuksess i hjemlandet, mye takket være en langt lavere pris enn konkurrentene. 9800 yen (rundt 1200 kroner i dagens verdi!) var under halvparten av andre maskiner, og «Color TV Game 6» solgte som nevnt én million eksemplarer.

«Oppfølgeren», som kom på omtrent samme tid, het «Color TV Game 15» og spilte hele 15 varianter av «Pong», og solgte tilsvarende. Nintendo var inne i spillvarmen, og har blitt der siden.

 

Men nok historie, hvordan er selve boksen?

Foran har du to fastmonterte hjul, én til hver spiller, og en rekke spaker du kan dytte på.

Spakene kontrollerer reglene i spillet. Den øverste rekka endrer (fra venstre til høyre) størrelse på venstre spillers racket, størrelse på høyre spillers racket, hastighet på ballen og om begge spillere skal ha én eller to racketer.

Den nederste rekka: Av/på; Start spill (fungerer også som en reset-knapp), og til slutt en tredelt spak som skifter mellom de forskjellige spillvariantene.

Merkelig nok står det ikke «Nintendo» noen plass på selve konsollen. Hvem som har lagd den finner du bare på selve pappeska, og på boksen som kobles i tv-en din.

På baksiden har du en batteriluke og en rekke patenter ramset opp. Blant disse finner vi en rimelig ukjent, men akk så viktig spillpatent, nemlig Ralph Baers «’507»-patent, som rett og slett er patenten på spillkonsoller – eller som den så fint selv sier:

«Apparatus for generating symbols upon the screen of a television receiver to be manipulated by at least one participant».

Nintendo måtte, i likhet med alle andre som lagde «Pong»-kloner, pent nødt til å betale prosenter til Magnavox og Baer.

Vidunderet kjører på seks C-batterier (strømadapter du plugga i veggen var en luksus Nintendo ikke støttet før i senere modeller), noe som gir en håndfull timer med moro. C-batterier er dyre, kan vi melde om – det kosta oss nesten hundre kroner i batterier bare å fylle opp konsollen, som går fra svært lett til litt tung når batteriene er på plass.

Med i boksen er det også et instruksjonshefte, en kjappguide til hvordan den plugges til tv-en og et kort som gir tre måneder garanti. Mon tro om vi hadde fått svar om vi sendte inn det nå...?

Det er også med en liten boks som fungerer som bindeledd mellom konsollen og tv-en din. Konsollen i seg selv har en kabel som minner om en komposittkabel, men denne plugges inn i boksen, som igjen har et par gafler på enden som kobles til tv-en.

Dette gjør det vrient å skulle koble den opp til en nyere tv. Her må du gå til innkjøp av en signalplugg og skru fast gaflene i denne. Vi fikk likevel ikke opp et særlig bra bilde på en nyere Smart-TV, men på en gammel kassetv fikk vi både bilde og farger – om enn litt skurrete.

Signalet er forøvrig NTSC, så du må ha en tv som støtter dette.

 

Så var det spillene, da!

Den heter riktignok Color TV Game 6, men det er rimelig raust å si at den spiller seks forskjellige spill. Istedet er det tre varianter av «Pong», som kan spilles med én eller to racketer hver – eller «doubles», som Nintendo kaller det.

De tre spillene er nesten kliss like: En er helt vanlig «Pong», den andre har en haug prikker midt på spillebanen som ballen kan sprette mellom, mens den siste er ...helt vanlig «Pong» igjen, bare med mindre mål å treffe inn i.

For å være helt ærlig – det er ikke fantastisk.

Dette er omtrent så retro en konsoll kan være, så jeg kan se mellom fingrene på veldig mye nettopp av den grunn, men her er det en spesifikk ting som gjør at andre «Pong»-kloner ofte var bedre:

Det er nemlig ikke analoge kontrollere på dingsen. Istedet styres «racketen» med et hjul som i praksis bare skrur på en digital knapp.

Av eller på altså, det er ingen hastighet styrt av hvor kjapt du vrir.

Vri til venstre, og racketen flytter seg i én hastighet opp. Vri til høyre og den flytter seg i samme hastighet ned. Du har svært liten kontroll og ingen måte å kjapt gå opp og ned på, med andre ord. Det hele styres som om du skulle brukt to knapper med samme formål.

Ikke er det en barriere på toppen og bunnen heller – racketen rullerer bare. Altså forsvinner den opp og er plutselig på bunnen igjen.

I motsetning til dette hadde «Pong» en skikkelig analog skruknott hvor racketen bevegde seg i takt med hvor kjapt du vrei på den.

Såpass dårlig var det at Nintendo selv innså det bare måneder etter lansering. En oppdatert utgave, CTG-6V, kom kjapt på markedet.

Denne (som også var oransje) hadde skikkelige analoge kontrollere der du kjapt kunne flytte racketen akkurat hvor du ville, så kjapt som du kunne vri på knotten – pluss at både racket og hjulet stoppet når du traff toppen og bunnen av skjermen.

Men likevel – det var denne eldste utgaven jeg ønsket meg. Dette er den «ekte» første-Nintendoen. Nå må jeg bare skaffe meg alle de andre! Hadet!

 

 

Flere slike historier?

Sjekk ut vår samleside for «Den gangen da…»-sakene her.

Vi blir forresten veldig glad om du vil vurdere å støtte PressFire her, da får vi flere muligheter til å skrive ting som dette. De som støtter oss får litt gratis stuff en gang i blant :)

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer