LONDON (PressFire.no): Jeg tror ikke noen hadde klandret Ken Levine om «BioShock» forble hans magnum opus. Kronjuvelen i en lang og fantastisk karriere. Men amerikaneren er like tørst som han er hvileløs, og har mange historier å fortelle enda.

I opptakten til «BioShock»-oppfølgeren har jeg smakt på litt de samme følelsene som Valve ga meg da de annonserte en oppfølger til glimrende «Portal». Hvor skal man gå? Bør man egentlig stikke ildjernet i glørne nå, og potensielt punktere det som er igjen av mystikk?

Heldigvis er det ikke en sneversynt kysttrønder som leder designarbeidet hos verken Valve eller Irrational Games.  Etter å ha spilt de første timene av «BioShock Infinite» har lettelsen begynt å bre seg over buken igjen. Noen spillskapere er håndverkere. Andre er så mye mer.

 

Stiger fra de døde

- Rapture var en kirkegård hvor alt stort sett hadde skjedd. Columbia er det motsatte, maler den velkjente spillskaperen med bred pensel til de oppmøtte.

Levine innrømmer at verdenen – å skape en levende, troverdig by - kanskje var det de lyktes aller best med i det første spillet. Nå skal suksessen skytes opp i skyene. Arbeidet med «Infinite» har pågått i nesten fem år nå. Veldig lenge i enhver sjanger. Nærmest uhørt for et skytespill.

«BioShock» hadde hendene fulle med den dystopiske fortellingen om Andrew Ryan, den megalomane mogulen som startet et liberalistisk paradis på havbunnen. En fantastisk, men fokusert skildring. Om våre erfaringer med Columbia er representative for resten av heisaturen, går «Infinite» desto dypere.

Byen som svever høyt over Maine på den amerikanske østkysten i året 1912 er en hyllest til amerikansk fortreffelighet og sektlederen Comstock. Men det er også en trykkoker hvor politiske gnisninger, religiøs ekstremisme og rasisme er noen av de eksplosive ingrediensene.

 

Menneskelig hovedperson

Starten deler mange likheter med den i forløperen fra 2006. Flykræsjet er erstattet med en rolig rotur ut til et fyrtårn, uten at dramaturgien tar skade av det. Få har nok glemt det grøssende dunket ned til Rapture i dykkerklokke. Jeg vil påstå at turen opp til skyene er desto mer spektakulær. Irrational Games er bransjens beste på interaktiv historiefortelling.

Hovedpersonen Brooker Dewitt er ingen uskyldig kis. Før var han en detektiv for legendariske Pinkertons, datidens private superagenter. Nå roter han mest i sin personlige uro. Men verktøykassa hans er dyp nok til at en gjeng ukjente maktmennesker har sagt seg villige til å kvitte gjelda mot at han henter ungjenta Elizabeth fra det flyvende paradiset.

Forskjellene mellom ham og ruslebiffen fra «BioShock» stikker likevel mye dypere. Dewitt er snakkesalig. Han har et adskillig bedre håndlag med våpen, og kan kombinere gønnere med trylletriks slik som Subject Delta fra spill to i serien. Og han har en motivasjon du lettere sympatiserer med.

Når han etter hvert får fatt i den avskjermede jenta Elizabeth, knytter de bånd man umiddelbart deler med dem. Selv om hattefrans og venninna hans kan trylle frem kråker som angriper fiender eller bøye romtid, er de mennesker og oppfører seg som det. Da er mye gjort allerede.

 

Form og funksjon

Jeg elsker Irrational Games’ evne til å gjemme sømmene i universene sine. Columbia er organisk og bruser av liv. Om du stopper opp for å dissekere omgivelsene kan du sikkert henge deg opp i at maleren bruker i overkant lang tid på ett veggpanel eller at pølsemakeren står og tvinner tommeltotter dagen lang. Om du fordøyer byen i fornuftig tempo, suges du inn i et fantastisk univers.

Siden den knallharde religiøse lederen Comstock har vasket all nyanse og kritisk sans ut av befolkningen, er de lykkeligere enn vi noen gang blir. Her er det tivoli og solskinn hver dag, og før du tirrer på deg kristenrobotenes glede får du selv fylle fjeset med et lite stykke paradis.

«BioShock Infinite» er ikke like teknisk imponerende som forløperen var i sin tid. Motoren begynner å vise visse aldringstegn, men Irrational har et ekstremt kyndig lag grafikere. Det spillet mangler i ytelse tar det igjen med kjærlighet i penselstrøkene.

Samtidig har utviklerne et pragmatisk forhold til kulissene de pusser på i årevis.  Når du og Booker skal bli vante med våpen sammen, pakkes det inn i et skytegalleri på tivoli. Bekjentskapet med Vigors, magiknepene som tidligere hét Plasmids, kan for eksempel stiftes gjennom et komisk tivolispill hvor djevelen skal drives ut av folks stuer.

I samme åndedrag må hatten av for Levines forakt for mellomsekvenser, og hvordan han heller mater universet med synergier og indirekte virkemidler. Som før er lydopptak av stor betydning. Dessuten kan man smake litt på bakgrunnen til Comstock og sekten hans med korte og konsentrerte stumfilmer rundt omkring.

 

En dag i et liv

At Columbia er befolket av mennesker som ikke bare vil flå deg betyr også at du får slurpe i deg omgivelsene i et stødigere tempo. I tillegg til å kunne hilse på naboene og spankulere som Bør Børsson gjennom boardwalks og bodegas, får du jobbe sammen med andre figurer på mer pikant på vis.

Temmelig tidlig i spillet går du forbi en scene hvor en oppglødd konferansier går rundt og anmoder folk om å trekke lodd. Du blir selvsagt den heldige vinneren, og må ta stilling til å kaste baseball på et sammentjora ektepar som har falt i unåde hos det samtenkende samfunnet. Ikke? Da kan du delje ballen i fjeset på mannen på scenen.

Dette er tilsynelatende en tidlig smakebit på de moralske valgene i «Infinite», som skal ha innflytelse på opplevelsen din over et kortere tidsrom. De lengre linjene vil ikke Levine snakke om enda, men du trenger nok ikke å føle deg bortskjemt og urealistisk om du antar at han finner på noe lurt til slutten av spillet.

Desto mer virkningsfullt er spenningene under overflata. De mørkhudede tjenerne som bare ferdes på bakrom i total ydmykelse. Befolkningens konsekvente fordømmelse av verden utenfor. Sektmedlemmenes proteksjonistiske selvgodhet og blinde hyllest av Comstock, som er en slags Jim Jones for Columbia.

 

Historienerderi

«BioShock Infinite» er dynket i historiske referanser i mye større grad enn seriens tidligere bidrag. Pek til slaget ved Wounded Knee. Høyreiste statuer som hyller John Wilkes Booth – skuespilleren som skjøt Abraham Lincoln i håp om å forkåle foreningen av USA.

Levines nesten innfløkte kjærlighet for historie har nok for første gang fått friske bein å gå på. Dermed ender man også med å google hva i alle dager «The Boxer Rebellion» i Kina har med Columbia å gjøre. Litt mer om hans motivasjon for å åpne slusene for historienerderi kan du lese om i vårt intervju med legenden, som kommer i løpet av de nærmeste dagene.

Det var nok ikke rent få som gikk rundt og plystra på swing og big band etter «BioShock», hvis forseggjorte lydspor fikk mye hyllest. «Infinite» skyter fra litt annet hold.

På tur gjennom brosteinsgatene i Columbia var forvirrelsen total. En liten halvtime inn i spillet fulgte jeg noen kjente toner og endte opp ved en barbershop-gruppe som stemte i Beach Boys’ klassiske «God Only Knows» - som vitterlig kom 50 år etter spillets periode. Mye senere snublet jeg over «Girls Just Wanna Have Fun» i lirekasseversjon, som trillet ut i starten av 80-tallet en gang.

Stemningen er vel så intakt, men de forvirrende tonene pisker også frem grubletrangen. Kan vi se frem til hopp i tidsepoker?

 

Stiligere kamper

«BioShock» var en øvelse i effektiv, hensynsfull historiefortelling, men også et forbausende tannløst skytespill. Plasmids og skytevåpen kunne ikke brukes samtidig. Døden hadde knapt noen straff. Våpnene var upersonlige. Kampsystemet cirka like velbalansert som demokratiet i Ukraina. Det har blitt gjort grep siden den gang.

Jeg greide ikke å falle umiddelbart for noen av de ulike børsene vi fikk leke oss med i «Infinite» - både bazooka, hagle, maskingevær, angrepsrifle, skarpskyttergevær og pistol. Men store forbedringer er gjort. Som i «BioShock 2» kan du kombinere Vigors med skyting, i tillegg til at alle spesialangrepene også kan utplasseres som feller.

Det lar deg for eksempel minelegge et område med kråker som bruser opp av bakken om fiendene trår på dem, mens du kan ligge på behagelig avstand og bombe dem med ildkuler og bly fra børsa. Eventuelt ta kontroll over en automatisk maskingeværpost og snike deg opp i nærkamp.

Columbia er en mye åpnere by enn Rapture og blant annet preget av et ormebol av skinner, som man kan kaste seg opp i og bruke til å reise kjapt mellom de svevende øyene. Eventuelt dra nytte av dem for å foreta knasende angrep fra oven. Kroken du bruker til å flakse rundt i himmelen er dessuten et voldsomt nærkampsvåpen. 

 

Varierende flyt

Det provisoriske utstyrssystemet, som var rimelig mangelfullt uansett, er kappa bort. All helse nytes direkte. Samme med Salt, eller mana, som andre spill kaller det. For å krydre litt på dynamikken prøver Irrational seg som så mange andre skytespill på et automatisk regenererende skjold. Det gjør balansen litt mer overkommelig, man kommer fortsatt tilbake til verden når man dør.

På en annen side føles det også som et litt kjipt kompromiss for kampplanleggingens del. Begrenset helse og strengere straffer for å dø kunne tvunget spillerne til å smake på hele bredden i kamprepertoaret. Nå blir det litt for enkelt å dundre av gårde noen kuler, gjemme seg bak en stolpe og dukke frem igjen når skjoldet er tilbake.

Heldigvis motvirkes det til en viss grad av glupe og varierte fiender som ikke er redde for å renne ned posisjonen din for å fortelle deg hva de synes om livssynet ditt. «Infinite» føles utvilsomt hvassere på kampfronten enn andre spill i serien, litt fordi Elizabeth også gir deg en og annen deilig bonus i form av ammunisjon eller helse om du greier å ta imot.

Om det er robust nok som skytespill til å surfe på det alene? Nei, ikke enn så lenge. Men så er det virkelig ikke poenget med spillet heller.

 


Intelligent og sammensatt

I stedet bør du heller glede deg til samspillet mellom Booker og Elizabeth.

Hvordan de kan snakke til hverandre med den genuine entusiasmen og troverdigheten til to mennesker som aldri har støtt på hverandre før, uten den oppstyltede høytideligheten så altfor mange spill roter seg bort i.

Eller en riv ruskende gal men gjennomidyllisk luftby som er vel så atmosfærisk som Rapture, selv om den er lys, åpen og stort sett befolket av vanlige mennesker med et i overkant trofast forhold til religionen sin.

Eller et spill som nonchalant og naturlig tar opp spissformulert politikk, rasisme og USAs aggressive utenrikspolitikk gjennom 100 år uten at det leser som manifestet til en rabiat statsvitenskapstudent med en hang til å bære palestinaskjerfet som et slips.

Om våre timer med starten på «BioShock Infinite» er en god indikasjon på hva vi har i vente, er Ken Levine og kollegaene hans på full vei mot nok en braksuksess. Om dette ikke er like skummelt som eneren var, ser det ut til å være desto mer intelligent og gjennomtenkt.

Akkurat nå er det ingen spill som frister mer. 

 

«BioShock Infinite» utgis til Windows, Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 den 26. mars.

Kommentarer