Og så ankom jeg omsider New Vegas, etter å ha hatt byen liggende i det flate ørkenlandskapets horisont i flerfoldige timer.

Det høye tårnet langt der fremme, Lucky 38-kasinoet, lyste opp nattehimmelen mens jeg forserte det siste lille strekket med ødemark, speidende etter farer langs motorveien jeg fulgte. Ingen dukket opp. De stillferdige minuttene var kjærkomne, veien hit hadde vært badet i nok blod allerede.

Siden det stort sett tilhørte sadistiske legionærer og muterte skorpioner følte jeg at jeg hadde mitt på det tørre. Nok slit, jeg fortjente å være turist en liten stund.


La det være sagt,
først som sist: Det finnes mange ting spillet «Fallout: New Vegas» gjør riktig, men få av dem er mer tilfredsstillende enn reisen som fører til byen i spillets tittel. I «Fallout 3» opplevdes atombombede Washington ofte som en endeløs rekke t-banetunneller, kun avbrutt av sammenraste bygninger som blokkerte veien min på litt kunstig vis.

«Her har vi plassert en Sperre (TM)! Hva så om du kunne klatra over den i det virkelige liv? Bare en vei videre nå. Ned i tunnellene med seg!»

Samtidig slengte spillet sin desidert mest interessante by, Megaton, i fleisen på meg nesten umiddelbart etter at jeg kom ut i ødmarka. Et par skritt og jeg var der. Snakk om å brenne kruttet tidlig.

 

Til sammenligning: Da jeg nådde frem til New Vegas, hadde jeg virkelig reist. Langt. Og jeg hadde ikke brukt tida på å forsere kronglete labyrinter av ødelagt tettbebyggelse.

I stedet hadde jeg forflyttet meg over den enorme Nevada-ørkenen og virkelig følt avstanden på kroppen.

Om man fullfører noen sideoppdrag på veien dit og utforsker et par kriker og kroker, tar det faktisk like lang tid å ankomme New Vegas som det tok meg å fly til det virkelige Vegas fra Norge.

 

Navnelikheten til tross, det å rusle rundt i New Vegas versus å rusle rundt i Las Vegas er to veldig ulike opplevelser. Digital turisme er ofte slik, spesielt når man selv har opplevd byen på nært hold. Det mentale bildet kræsjer med skjermbildet, som å høre to utgaver av den samme låta samtidig, spilt i to ulike toneleier.

Man venter på en harmoni som aldri kommer.

 

I New Vegas kan jeg ikke la være å lete etter likheter, og finner dem noen steder. Alle kasinoene er fiktive, men arkitekturen til et par av dem har klare røtter i virkelighetens Vegas.

De er også like flashy på utsiden som de er slitne på innsiden. Skrankene hvor man veksler penger i sjetonger er like nitriste som forventet. Og, ruslende gjennom Fremont Street-klonen Freeside får turister «gode» tilbud om guiding fra driftige sjeler.

Problemet er bare at det virkelige Las Vegas var noe som hendte meg, maktesløst navigerende gjennom en overveldende maskin av neon og overflod, påskrudd døgnet rundt. Alle var pågående og ville ha pengene mine, de ytte gjerne service jeg ikke hadde bedt om for så å forvente tips.

Byen var tett oppi trynet på meg, konstant. Jeg var så liten, den var så stor.

 

I New Vegas er det omvendt. Jeg er den som er overveldende, jeg er Det Store som hender byen, en enkelt person fossende frem som en naturkraft. Det skurrer, men slik er «Fallout».

Man er og blir Den Utvalgte uansett hvilken inkarnasjon av serien man spiller.

Det trenger selvsagt ikke være slik. Liberty City fra «Grand Theft Auto IV» føles som et sted som ville eksistert uavhengig av om jeg var der eller ikke.

Jeg skumper borti folk på gata så de mister kaffen sin og føler meg klossete.

 

Men New Vegas venter på min ankomst, som om jeg skulle være hovedpersonen i «The Truman Show» og alle andre er statister. «Hei, du er han fyren!» sier folkene jeg møter. Åssen vet de hvem jeg er?

«Word travels fast in the Wasteland.» Visstnok. Selv om ingen her har hverken internett eller telefon, og folk som velger seg budbringer-yrket har en tendens til å bli skutt før de får beskjeden frem.

Så hva skal man gjøre? Det tar tid, men gradvis justerer jeg forventningene mine og lærer å sette pris på hvordan byen er mindre og snillere enn jeg opplevde den, hvordan den er Noe Annet.

 

«Fallout»-seriens univers har uansett alltid handlet om en idealisert alternativ virkelighet, hvor Ideen Om Tingen er viktigere enn Den Faktiske Tingen. Selvsagt måtte det også bli slik med Vegas.

I stedet for dagens familievennlige monster av en fornøyelsespark, er New Vegas en hybrid av 60 år gammel sci-fi og ideen om Vegas slik det var på 50- og 60-tallet, mafiakontrollert og syndig på en naiv måte. Legender og fantasier vinner over realitetene. Jeg undertrykker ferieminnene. Jeg gjør plass.

På Stripa høres Dean Martin fra puslete høyttalere, samtidig som digre politiroboter og slunkne gamblere lusker side om side. «Aint' that a kick in the head?» synger Dean, mens jeg rydder opp i kannibalisme, gambler bort flaskekapsler og inviteres til møter med Alle De Viktige Folkene fordi jeg er den jeg er.

Jeg graver meg dypere og dypere ned, helt til jeg omsider ankommer målet for reisen, denne merkelige byen som aldri har eksistert.

 

Denne uken ble den fjerde utvidelsen til «New Vegas» lansert. Lonesome Road konkluderer – eller utvider – historien til hovedpersonen. Neste uke kommer ytterligere to nedlastbare pakker med innhold, kalt Courier’s Stash og Gun Runner’s Arsenal.

Les også: «L.A. Noire» er spillverdenens mest naturtro gjengivelse av en by hittil, så hvorfor føles alt og alle som kulisser og statister? Tomt i sandkassa.


Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer