for oss som brenner for spill

Jeg trenger sikkert ikke å repetere misnøyen min med hvordan diverse utviklere og utgivere ofte velger å gå fram for å presse penger ut av etablerte spillserier samtidig som de prøver å øke den allmenne interessen for produktet.

«Splinter Cell Conviction» er jo et aktuelt eksempel på dette. Selv om spillet i og for seg er morsomt å spille, så har det veldig lite med det «Splinter Cell»-navnet en gang stod for. Nyanser og detaljer har med andre ord blitt ofret for noe enklere og mer praktisk.

Er serien av gammel årgang krever en oppdatering mer arbeid, ofte fordi videreutviklingen av gamle konsepter og ideer må vurderes i forhold til nye målgrupper og plattformer. Hva som faktisk overlever varierer fra tittel til tittel, men vanligvis er trenden slik at jo mindre appell sjangeren har, jo mer abstraheres konseptet for bedre å passe inn i en større nisje.

Vanligvis er det på dette tidspunktet at jeg i lys av nyhetene om 2K sine planer om en ny FPS bærende «X-COM»-navnet slår hodet i bordet og hytter i motvilje.

Denne gangen, dog, har jeg en merkelig og ukomfortabel følelse av likegyldighet ovenfor det hele.

Er det fordi jeg egentlig ikke bryr meg? Ikke i det hele tatt. Sjangeren er definitivt en av mine favoritter når det kommer til strategirelaterte affærer. Og med så mye sagt er det særdeles vanskelig å ikke hylle «X-COM» som kongen på haugen og den viktigste milepælen innenfor taktiske, tur-baserte spill.

Er det fordi jeg ikke har tiltro nok til 2K og de kreative hodene som jobber på prosjektet? Nei, selvsagt ikke. 2K Marin gjorde en strålende jobb med «Bioshock 2» — ikke bare fordi det var et godt skytespill, men fordi utviklerne respekterte kildematerialet og klarte å lage en opplevelse som la vekt på å utdype framfor å omdefinere eller innovere.

Om ikke annet så er det er akkurat dette som blir den største utfordringen med «XCOM»: Å gå et gammelt isometrisk, taktisk strategispill i sømmene og oversette hovedkarakteristikkene over til en sjanger med radikalt forskjellige forutsetninger.

Det er sikkert en drømmejobb for en hardbarka designer, men jeg klarer fortsatt ikke helt å se for meg at kompromissene alene vil la det være særlig mye «X-COM» igjen av sluttproduktet.

Jeg er selvsagt skeptisk som alle andre. Jeg hater det faktum at serien har tatt en såpass radikal vri, og jeg hater at vi sannsynligvis aldri vil få se en ekte «X-COM»-tittel igjen.

Men jeg kan ikke akkurat sitte her med hånda på hjertet å si at serien i sin helhet på noen måte kommer til å lide av det. «X-COM»/«UFO» er ikke kjent for en enestående serie med spill. Selv etterfølgeren til det originale mesterverket var mer en remake enn en virkelig oppfølger, mens alt siden har vist seg å være under middelmådig.

Indie-utviklede prosjekter og mods har på sin side blitt inspirert til å slippe uoffisielle oppfølgere — men når faktiske, fullførte slipp også her hører med til sjeldenheten er det vanskelig å argumentere for at navnet skal forbindes med noe form for konsekvent kvalitetsnivå.

Spørsmålene mine er nok mere retoriske enn noe annet. Vi vet det er penger som driver industrien og vi vet at ingen driver veldedighet på veiene av svette, gamle nostalgiske nerder som ikke gjør annet enn å syte hver gang en ny serie står i fare for digital lemlestelse.

Svaret på det originale spørsmålet mitt er vel egentlig at jeg har gitt opp. Jeg har ledet nok korstog i protest tidligere, men denne gangen orker jeg rett og slett ikke å løfte en finger.

Kritikken handler ikke så mye om hvilken retning serien har tatt, men hvordan selve røttene blir behandlet. Om spillet til slutt blir bra eller ikke er irrelevant for min egen del — jeg er mer ute etter å se et modent og helhjertet forsøk på en skikkelig oppfølger enn noe som helst annet.

Jeg er selvsagt spent på resultatet, men kan allikevel ikke unngå å slå hodet i bordplata og gremmes over hvordan alle mine eldste, mest kjære venner skyves til side fordi de ikke appellerer til absolutt alle og enhver.

Noen andre som føler det slik?