(PressFire.no): Det kommer et tidspunkt i løpet av «Titanfall»-maratonen min hvor jeg tenker at dette umulig kan være særlig gøy i lengden.

Det kommer også et annet tidspunkt, litt senere, hvor jeg trykker mute på britene i spillerlobbyen som gnager om «can we have a group wank», skrur ned spillmusikken og setter på Sleigh Bells på ørepluggene jeg har smøget inn under headsettet.

Kampen starter, jeg løper tvers gjennom banen og dreper rundens første motstander og stemmen på radioen sier «you've got style, I'll give you that».

Jeg tenker at visst pokker har jeg stil - mens en kakofoni av trommemaskiner, synther og vrengte gitarer dundrer i øregangene, og så stjeler jeg fiendeflagget før jeg plutselig er død og gjenoppstått i løpet av tre-fire sekunder.

 

«Titanfail»?

Alt lyner avgårde. Klokka er tre om natta og jeg er et pumpa lite monster full av energidrikk, en rød okse som tærer på organene mine mens jeg knaser fremover i titanen min, en diger tobeint tanks som har ramla fra himmelen.

Jeg glemmer tid og sted. Jeg trenger en dusj.

Sleigh Bells dundrer i takt med at jeg tramper på folk, de roper at «It was the best of times! It was the worst of times! I had to kill the new sheriff in town!» og jeg føler meg uovervinnelig, bruker rakettpakken på ryggen for å komme nærmere de andre monstermaskinene fordi jeg skyter tre granater på én gang. De ikke har sjans.

Og mellom rundene sutrer alle på chatten over lagfordelinga, og det er råttent når et av lagene alle er over erfaringsnivå 40 mens det andre laget er en mindre og ikke engang har nådd 20-tallet og blir skvist flate i rekordfart.

«Vi får håpe de tar balansen i neste oppdatering,» sier folk. Andre spytter ut «Titanfail». Men de spiller videre fordi ærlig talt, vi kan jo ikke gi oss nå.

 

Fantastisk velsmurt

Jeg har kontrollert denne typen tobeinte vandretanks før, sjelden med mersmak. «Hawken» var pent men føltes klossete og tregt, Kinect-helvetet «Steel Battalion» gjorde meg til desertør.

Hver gang et eller annet spill, det være seg «Mass Effect 3» eller «F3AR» eller hva det nå er, på død og liv må inkludere en mech ruller jeg litt med øynene og tenker «okei, la oss bare få dette overstått».

Å kontrollere en titan, derimot, er gøy og kjapt fra øyeblikket maskina faller ned fra himmelen, griper tak i meg og løfter meg inn i cockpiten.

Det vitner om en fantastisk velsmurt balansegang når jeg kan sitte inni titanen og føle meg mektig og trygg, samtidig som jeg ikke trenger å få panikk om jeg møter en av dem når jeg selv går til fots.

 

Livet-i-behold-følelsen

David mot Goliat-følelsen når jeg er uten titanen min og trengt opp i et hjørne, men sender en haglskur fra granatkasteren og mot alle odds beseirer en maskin som kunne knerta meg med ett skudd, er stor.

Likeså når jeg gjør meg usynlig på et hustak og låser en missil på en titan som slåss med en kollega der nede.

Selv kampene laget mitt taper kan snus til små personlige seiere, for etter hvert nederlag løper jeg med hjertet i halsen mot et evakueringsskip som vil vente noen skarve sekunder før det tar av. Jeg kan ha dødd ørten ganger i løpet av runden, men livet-i-behold-følelsen idet skipet letter holder seg likevel konstant.

Og de gangene vi vinner, da marsjerer jeg titanen min i retning motstanderens evakueringspunkt for å sprenge skipet deres, nekte dem selv den lille trøsten.

 

Et hemmelig våpen

Titanen er nok et sted hvor det å tape ofte kan snus til en seier.

Jeg tærer skroget til en av motstandertitanene til bristepunktet men den gjør det samme mot meg og jeg må skyte meg ut, men ikke før jeg har kommet så nærme jeg kan.

Jeg har et hemmelig våpen, en kjernefysisk reaktor inni titanen, og mens jeg befinner meg et par hundre meter over bakken titter jeg ned og ser både titanen og piloten inni dras inn i eksplosjonen, poengene ramler inn for utmanøvreringen og jeg lander uten en skramme.

 

Absurde parkour-evner

Og jeg vet at jeg er en sånn midt på treet-skytespiller som i blant er på andre, gjerne på nest siste, en sjelden gang på førsteplass når runden er oppsummert.

Likevel. Spillet trykker på alle knappene som skal til for at også jeg og de med meg som ikke har dette som livsstil skal føle oss fantastisk kule selv vi ikke er fjorten år gamle med stålreflekser og evnen til å treffe ørsmå pikselhoder på to mils avstand.

Jeg tar med meg den skamløse smartpistolen ut i verden og kjenner en barnslig glede når den auto-sikter og skyter fire av de datastyrte fiendene på en gang.

Jeg ler høyt første gang jeg klarer å ri på en fiendtlig titan, åpne topplokket dens og skyte med rifla til den kneler. I motsetning til i det virkelige liv besitter jeg absurde parkour-evner og kan løpe på veggen og dobbelthoppe mens jeg stikker fra kompisen hans.

På noen sekunder kan jeg gå fra bakken til å befinne meg høyt oppe på hustakene, jeg kan skru på røntgensyn og føle meg utspekulert når jeg plukker fienden som løper intetanende rundt der nede.

 

Krig forandrer seg aldri

Finnes det en historie her, noen årsak til den endeløse krigen jeg utkjemper? Er dette Et Spill Med Mening?

Vel, det har en kampanje, fordi noen kanskje ville følt seg snytt om det ikke hadde det. IMC er en Ond Hær. Militia er Snille Opprørere.

Med litt godvilje er det som en spillversjon av brunjakkene versus alliansen i «Firefly». Ok, en god del godvilje. For mye godvilje.

Spillet ber pent om at man spiller begge sider, så jeg tilbringer et par timer med hver av dem. Det gir det hele en slags retning, men ikke noe mer, aldri noen øyeblikk hvor man tenker «jøss» og mister pusten litt.

Overgangen fra rendyrket flerspiller til fortelling er også temmelig umerkelig - lite endrer seg, annet enn at det er som om noen har limt inn en radiohørespill-utgave av «Modern Warfare» som jeg ikke helt klarer å følge med på fordi skytingen er konstant.

Jeg venter forgjeves på at radiofyren med den tjukkeste aksenten skal rope «Soap!», blir lite imponert når spillskaperne forsøker å gjenskape et av de mer ikoniske øyeblikkene i sin forrige serie og faller snart tilbake til flerspilleren.

Der er balansen fortsatt et problem, men hør:

Når spillerutvalget plutselig er riktig og vi er seks mot seks jevnbyrdige som møtes og det er hårfint hvem av oss som vil dra i land seieren og vi gir og tar juling i like mengder, da synger dette spillet så høyt at det nesten overdøver musikken jeg har satt på ørene.

 

Lyst til å rope

Vi spiller «Hardpoint», kanskje spillmodusen jeg liker best, hvor vi må holde tre punkter på kartet og hindre motstanderlaget i å ta dem over.

Ett øye på telleren nede i hjørnet av skjermen viser hvor nær vi er til 400 poeng og seier mens kampen raser. Idét vi vinner, har motstanderlaget 399 poeng. 

Haha, so close! ler en fyr i hodetelefonene mine.

 

Senere, når vi sveiper opp restene av flyktende fiender i hver vår titan og jeg sprenger én av dem og tråkker på to andre mens vi skyter ned evakueringsskipet deres og spillet forteller meg at «hei, så flinke dere var som tok alle!» får jeg et av de sjeldne øyeblikkene hvor jeg faktisk har lyst til å rope ett eller annet til skjermen, men jeg vet ikke hva og jeg har naboer, så jeg lar være.

NB! Xbox One- og pc-versjonen er nå ute. Spillet lanseres til Xbox 360 27. mars.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer