Dead Rising 3

Zombiekalypse i større format!

(PressFire.no): I denne nye konsollkrigen er jeg personlig på side med Sveits og Sverige; helt nøytral og temmelig likegyldig til de voldsomme bakkekampene.

Som fornøyd eier av både PS4 og Xbox One er det lett å se at begge konsoller har sine store svakheter og styrker, og at det eneste som virkelig kommer til å bety noe fremover er spillutvalget.

Akkurat der har Xbone definitivt et fortrinn for tiden: «Dead Rising 3» - det eneste eksklusive lanseringspillet som virkelig er et must.

Større områder

Nei, dette er ikke en visuelt imponerende kraftpakke, og neppe en demonstrasjonsmodell som vil få venner til å rive av seg håret i hysterisk beundring over det enorme spranget i bildekvalitet.

Jeg tipper at mange ved første øyekast lett kan forveksle dette med et Xbox 360-spill – men «Dead Rising 3» er likevel et av de mest underholdende lanseringspillene til den nye konsollgenerasjonen. Så underholdende, faktisk, at det ble totalforbudt i Tyskland.

Det har gått ti år siden sist, og nå følger vi bilmekanikeren Nick Ramos’ kamp for å overleve blant tusenvis av iltre zombies i Los Perdidos, California. En fiktiv by delt inn i fire distrikter, bundet sammen av en ødelagt motorvei.

I kjent stil akter myndighetene å teppebombe byen (igjen) om seks dager, så Nick er nødt til å finne en fluktvei sammen med en gruppe venner og overlevende. Samme gamle. Som vanlig er det konspirasjoner på gang, en masse gærninger å håndtere, samt et hav av zombier å slakte med et assortert utvalg av tøysete våpen.

Det faktum at man kan få en «achievement» for å drepe ganske nøyaktig 100 004 zombier, sier sitt om hva du kommer til å tilbringe av de neste dagene med å gjøre. Fint lite her skriker «next generation», og spillmekanikken har ikke forandret seg fryktelig mye siden første «Dead Rising» var et lanseringspill til Xbox 360 for sju år siden.

Fremfor å benytte den ekstra yteevnen til imponerende 1080p-grafikk med 60 bilder i sekundet, velger «Dead Rising 3» å gi oss et mye større område å utforske, uten lastetider – fylt til randen med rundt tre ganger så mange levende døde.

Stor zombiespennvidde

Effekten er påfallende: det er lett å kjenne panikken komme krypende mens man ødelegger bilen sin, og havner midt oppe i et hav med over tusen zombier i kveldsmørket. Jeg er sannelig glad for at lukt ikke ble en ny feature i denne generasjonen spillmaskiner.

Med så mange zombier samtidig på skjermen kunne man ha fryktet at vi ville se en haug av identiske figurmodeller, men det er en såpass stor spennvidde på zombie-typene her at man aldri får følelsen av å bare kverke de samme rakkerne igjen og igjen.

De glupske zombiene har dessuten et mye større areal å herje på denne gangen: som angivelig dekker et mer omfattende område enn de tidligere spillene i serien - til sammen. Los Perdidos er ikke overveldende stort i antall kvadratkilometer, men tilstrekkelig omfattende til at man er nødt til å ta i bruk kjøretøy for å komme seg effektivt rundt. Det er mer imponerende at man kan bevege seg inn i de aller fleste bygningene, selv om man må pusle litt for å finne inngangene.

Akkurat dette er noe jeg har savnet i utallige sandkassespill: muligheten til å utforske innsiden av butikker, hjem og lagerlokaler - slik vi fikk i «State of Decay».

Mye å samle på

I «Dead Rising 3» er alle bygninger unikt innredet og skjuler en masse hemmeligheter. Samt plenty zombies, selvfølgelig.

Los Perdidos har en egen kirkegård, T-banenett, skoler, politistasjoner, hotell, restauranter og teater – med flere butikker enn selv Fortune City og Willamette Parkview Mall.

Rundt omkring i bygningene finnes det også en del godsaker å spore opp; deriblant Frank-statuer som gir ekstra XP-poeng - samt selvfølgelig en masse kostymer, totalt rundt tre hundre unike våpen og over hundre arbeidstegninger til spesialvåpen. Noen av dem er hysterisk morsomme, så det er litt synd at de varer så kort tid før de blir ødelagt.

Har man først bygget spesialvåpen og funnet komplette kostymer, er de imidlertid tilgjengelige i alle «safe rooms» man åpner i løpet av spillets gang.

Våpen eller taco?

Siden området er såpass mye større er bilkjøring en mer sentral greie enn tidligere, og man kan finne arbeidstegninger på spesialbygde kjøretøyer.

Som regel dreier det seg bare om å kombinere to forskjellige kjøretøy som står rett ved siden av hverandre, og som kan kverke zombier i større skala – men man får ikke noen høyere poengsum for å bruke disse farkostene. Så det blir mest noe man gjør for moro skyld, men det er til gjengjeld veldig moro å kjøre over hundrevis av zombier med en spesialbygd dampveivals!

En sporadisk kilde til frustrasjon er at såpass mange av veiene er blokkerte, slik at man er nødt til å kjøre lange omveier for å komme frem til en del av sideoppdragene. Det er trolig et bevisst valg for å skape litt ekstra spenning (eller eventuelt en snedig måte å forkle lastetidene), men det er uansett en liten plage å stadig måtte klikke seg inn på menyen for å sjekke kartet.

Mens vi er inne på små irritasjonsmomenter: det er uholdbart at man fortsatt skal slite med å plukke opp gjenstander fra bakken. Hvis et våpen ligger rett ved siden av for eksempel noen tacos, kan du være sikker på at Matt bestemmer seg for at taco er det beste våpenet til å bekjempe zombiene som står klare til å bite ham i fjeset. 

Helt ufattelig at man ikke har klart å fikse dette problemet i løpet av de sju årene som har gått siden første «Dead Rising» ble sluppet. 

Skrik til zombiene

Visuelt sett er som sagt heller ikke «Dead Rising 3» den åpenbaringen vi hadde håpet på, og holder seg til 720p og 30 bilder i sekundet.

Bildehastigheten dupper litt i noen hektiske øyeblikk, men det er langt fra så merkbart som enkelte fryktet på forhånd.

Jeg burde kanskje også passe på å nevne at «Dead Rising 3» tar i bruk nye Kinect, slik at man kan skrike til zombies og rope «You’re crazy!» til plagsomme bosser – men la oss være ærlige. Ingen av oss kommer til å gjøre det. Det er poengløst, tungvint og fungerer sjeldent som det skal.

Vi får inntil videre heller ikke sjansen til å teste ut Smartglass-funksjonalitet til nettbrett og mobil, siden denne app-en dessverre ikke lar seg laste ned her hjemme før Xbone offisielt er sluppet på det norske markedet. Så det skal bli spennende å se hvilken nytte alle Smartglass-oppgraderingene man plukker opp i Los Perdidos gjør.

«Dead Rising»-skaperen Keiji Inafune forlot Capcom i 2010, og serien er nå i hendene på hans tidligere samarbeidspartnere i Capcom Vancouver – som sist sto bak «Dead Rising 2: Off the Record».

Den campy, japanske humoren er tonet ned noen hakk, men «Dead Rising 3» er likevel morsommere enn forgjengerne – ikke minst fordi vi denne gangen har mye mer å gjøre, og frie tøyler til å herje rundt uten å konstant kikke på klokka.

Mørkere og brunere

Etter å ha sett de første trailerne kunne man ha mistenkt at «Dead Rising 3» ville ta seg selv mye mer alvorlig, men heldigvis ikke. Fargepaletten er mørkere og brunere, mens historietråden har noen alvorstunge øyeblikk – men det er litt vanskelig å ta dramatikken i mellomsekvensene særlig seriøst så lenge man har kledd ut hovedpersonen Matt som for eksempel en japansk skolepike med sombrero.

«Dead Rising 3» er med andre ord akkurat så fjollete som du vil at det skal være, og de mest absurde øyeblikkene kommer nettopp fra blandingen av alvorstynget melodramatikk og idiotiske kostymer.

Vi møter også en rekke groteske bosser, som angivelig er formet etter de sju dødssyndene.

Det er trolig et smart trekk å la dem vente til du har oppgradert Nick litt: men allerede på et tidlig tidspunkt blir vi konfrontert av en uunngåelig motorsykkelgjengleder, som kan være vanskelig å få has på helt til man oppdager hva spillet vil at man skal gjøre.

De fleste bossene er valgfrie sidespor, og dukker ikke opp like jevnlig som i forgjengerne. Som vanlig må man også redde en rekke overlevende i zombiekalypsen, men de er heldigvis ikke på langt nær så plagsomme som tidligere. Noen trenger bare litt hjelp til å kverke zombier før de løper videre, andre tilbyr sideoppdrag som stort sett går ut på å hente greier til dem.

Noen av dem er sprøyte gale: på et tidspunkt møtte jeg for eksempel en tvilsom sossegutt, som trengte hjelp for å samle sammen «kjekke zombie-karer» til en pornofilm!

Perverse sidespor

Det er en del snodige, smakløse og lettere perverse sidespor her, som kan fremstå som en smule tonedøve i forhold til den forholdsvis straighte historiekampanjen. Men også den byr på sine overraskelser, som det vil være lumpent å avsløre her – annet enn at den byr på gjensyn med gamle venner.  

Man kan også rekruttere en gjeng medhjelpere, etter samme prinsipp som «Fallout»-serien og «Skyrim». I likhet med de fleste sånne «followers» har de en lei tendens til å virre i veien, sette seg fast i døråpninger og gjenta de samme replikkene til du hater dem – men de har skarpere IQ enn forventet, kan ta imot enkle ordre og viser seg å være nyttige i basketak.

Langt fra like nyttig som å ta med seg et livs levende menneske ut på eventyr i den artige samarbeidsmodusen, men et helt brukbart substitutt hvis du ikke har noen venner med Xbone ennå.

Mange av disse medhjelperne har dessuten langt mer fargerike personligheter enn hovedpersonen Nick, som dessverre ikke er en like artig skrue som Frank West – eller engang Chuck Greene.

Nick forblir en litt sutrete, veik og fargeløs fyr gjennom hele historiekampanjen, selv om han bærer på noen interessante hemmeligheter. Så for min del hadde jeg gjerne sett en remix i stil med «Off the Record» (fortrinnsvis som en gratis DLC-pakke), der man kan spille igjennom kampanjen på nytt med Frank som hovedperson.

Kos i haikostyme

Nick har til gjengjeld mye større bevegelsesfrihet enn forgjengerne: siden «Dead Rising 3» gir slipp på de strenge tidsfristene. Nå kan man lagre når som helst, bygge våpen hvor som helst og vie tiden til å utforske denne åpne verdenen uten å bli straffet hardt for det.

Du behøver ikke engang stresse rundt for å finne Zombrex hele tiden. Slike elementer gjør alene «Dead Rising 3» til det vennligste og mest underholdende spillet i serien.

Tidsfristene i sideoppdragene tikker fortsatt sakte ned, men det er har ingen konsekvenser å bare overse dem – annet enn at folk dør, og du mister oppgraderingspoeng.

Fans av de gamle restriksjonene får alt sånt tilbake i «Nightmare»-modusen. Vi andre kan kose oss glugg i hjel med å avlive horder av zombier med spesialbygget dampveivals, fortrinnsvis utkledd i et haikostyme.

Det føles kanskje litt skuffende at det beste lanseringspillet til denne nye konsollgenerasjonen bare byr på mer av det samme gamle, men «Dead Rising 3» har såpass mange forbedringer av formelen at alt fortsatt føles friskt. Og ikke minst: fordømt moro! Er ikke det hele poenget, liksom? 

Spillet er utgitt eksklusivt til Xbox One i de regionene den er sluppet. Her i Norge kommer begge deler på nyåret en gang.

Oppsummering
Positivt
Et mye større område, langt flere zombies og betydelig mer bevegelsesfrihet. Forbedret på de fleste felt, og i enda større grad en destruktiv lekegrind.
Negativt
Ikke så fryktelig visuelt imponerende. Noen av seriens svakheter henger fortsatt igjen. Et snev av zombie-Deja Vu.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3