(PressFire.no): Det blir liksom ikke skikkelig julestemning før man har ikledd seg en alvedrakt og kverket to hundre tusen zombier med en bombekaster som skyter eksploderende juletrekuler.

Si hva du vil om «Dead Rising 4», men er du ute etter et vaskeekte julespill med blodsprut vil du neppe finne et bedre alternativ på denne siden av «Viscera Cleanup Detail: Santa’s Rampage».

Dette er nok en festlig sandkasse full av fjollete spesialvåpen og zombier å rette dem mot – nå helt uten stressende tidsfrister. På flere felt er «Dead Rising 4» en forbedring i forhold til de tidligere kapitlene i serien, på andre felt en skuffende forenkling.

Strømlinjeformingen gjør spillet mye snillere mot nykomlinger, men stripper samtidig vekk flere av elementene som (på godt og vondt) gjorde serien så særegen. 

 

Frank West uten ølmage

Det har gått ti år siden «Dead Rising» gjorde sin debut på Xbox 360, og det fjerde kapittelet tar oss tilbake dit der alt startet: Willamette, Colorado. Også tilbake er den forsofne fotojournalisten Frank West, men han er ikke helt som vi husker ham. Da vi sist så fyren i «Dead Rising 2: Off the Record» hadde han ølmage, dårlig holdning og minnet mye om en forfylla utgave av Dan Aykroyd.

Siden sist har Frank åpenbart tilbragt litt tid på helsestudio: han er i bedre form og ser ut til å ha fått hårplugger. Han høres dessuten ikke ut som seg selv, siden den originale stemmeleggeren Terence J. Rotolo er byttet ut med nykomlingen Victor Noslo. Frank er fortsatt en breial skittstøvel med et godt polstret hjerte, som har tilbragt den siste tiden som journalistikklærer på en lurvete kveldsskole.

Hans favorittelev Vicki Chu har sporet opp en nyhetssak som drar Frank motvillig tilbake til det aller siste stedet i verden han vil besøke: Willamette. 

Året er 2021, og mens verdens største handlesenter åpner dørene under Black Friday-hysteriet rammes byen av nok et zombie-utbrudd. Frank blir viklet inn i enda en konspirasjon; drevet av et generisk, privat militærkonsern som er ute etter å benytte zombie-viruset for profitt.

Historien kunne ha kommet rett fra en av de middelmådige «Dead Rising»-filmene som er sluppet rett på DVD, og er forholdsvis fri for den absurde humoren som preger resten av spillet.

De vittige replikkene til Frank er enda stølere enn før, men «Dead Rising 4» gir oss som vanlig nok redskaper til å ha det moro på egen hånd – og en forholdsvis omfattende verden å herje i. De første kapitlene utspiller seg i Willamette Memorial Megaplex Mall; et romsligere og mer veldesignet shoppingsenter enn forgjengeren Parkview Mall.

 

Maksimal julestemning 2000

Men historien forflytter seg snart til byen utenfor; i et landområde som er betydelig større, mer variert og detaljert enn tidligere. 

Siden alt utspiller seg i slutten av desember er hele byen spjåket ut med julepynt, og «Dead Rising 4» gjør maksimalt ut av julestemningen. Pausemenyen og bilradioer spiller konstant julemusikk, og Capcom har lagt sin flid i å produsere et musikkspor fullt av absurde høytidssanger.

Frank kan dessuten mekke en mengde spesialvåpen med juletema; deriblant en snøballmaskin, en bombekaster som skyter eksploderende juletrekuler, en hagenisse som spyr etsende syre og en bunt julegaver surret sammen med juletrelys.

Han kan dessuten svinse rundt i en «nissens lille hjelper»-kostyme, utstyrt med en tryllestav som forvandler zombier til pepperkakemenn og reinsdyr. Sånne ting gjør at jeg er villig til å tilgi mye.

Personlig har jeg heller ingen store problemer med at «Dead Rising 4» en gang for alle har kvittet seg med den tikkende klokken (den gjenoppstår bare noen minutter helt mot slutten, der den uansett ikke har noen praktisk funksjon), hvis jeg likte å stresse med korte tidsfrister hadde denne anmeldelsen dukket opp i forrige uke.

Fraværet av tidspress forandrer dynamikken i spillet, men Capcom Vancouver tonet jo ned denne biten allerede i «Dead Rising 3». Muligens en kontroversiell avgjørelse for dem som ikke føler at de allerede har nok stress i livet, men en ressurs for oss som liker å utforske omgivelsene uten å bli straffet for det.

Foruten zombie-slaktingen og historiekampanjen kan man fordrive tiden med å blant annet plukke opp aviser, podcast-opptak og mobiltelefoner som byr på litt bakgrunnsinformasjon og sidehistorier – samt nøkler og kodekort som låser opp skap med spesialvåpen og skjulte panikkrom.

 

Zombie-økonomien

Franks gamle kamera har også fått noen oppgraderinger siden sist: med et nattfilter som lar ham utforske mørke områder og en «spectrum analyzer» avdekker skjult informasjon som brukes i noen enkle innslag med «Arkham»-aktig etterforskning.

Man kan også bruke mye tid på å fotografere gatekunst som er skjult i områdene, eller eventuelt la Frank ta selfies med zombie-hordene. Dette er et veldig generøst spill, som rundhåndet deler ut erfaringspoeng for omtrent alt du foretar deg, og totalt åpner opp over 107 forskjellige ferdigheter.

«Dead Rising 4» introduserer også en slags økonomi: zombier og fiender etterlater seg «scraps», som kan brukes til å kjøpe våpen, kjøretøy, kostymer, mat og kart i «safe houses» man åpner opp i løpet av spillets gang.

Hele denne biten føles dessverre lite gjennomtenkt, siden alt bortsett fra kartene allerede er sjenerøst spredt rundt i miljøene.

Capcom har dessuten forbedret våpenhjulet markant; som nå er delt inn tre forskjellige nivåer, for slagvåpen, skytevåpen og kastevåpen. Å bytte våpen i farten har dermed blitt mye smidigere, og all mat kan nå spises med et kjapt trykk nedover på styrekrysset.

Det er totalt i underkant av seksti spesialvåpen her, inklusive åtte kombinasjonskjøretøy. En god blanding av kreativt tullball og veldig effektive kraftvåpen, som inkluderer en armbrøst som skyter fyrverkeri, en hagegnom på pinne og en pappeske full av kattunge-roboter som klorer opp zombier.

 

For lett

Mesteparten av våpnene, kjøretøyene og hjelpemidlene er i seg selv kilde til mye underholdende ablegøyeri, men gjør samtidig Frank så allmektig at han aldri på noe punkt står i fare for å miste livet. Han er nærmest usårbar, selv hvis man kaster ham inn i et hav med flere tusen zombier, legger fra seg håndkontrollen og deretter tar seg en tur på do. (obs: gjelder bare bimelim, og ikke bomelom).

Mens tidligere «Dead Rising»-spill som regel har bydd på noen vriene partier og seige bosskamper, er fireren så strømlinjeformet at jeg i løpet av drøyt tjue timer ikke døde en eneste gang, før siste kapittel – og da bare fordi jeg misforsto hva spillet ville at jeg skulle gjøre.

Fraværende denne gangen er de eksentriske psychopath-minibossene, som nå er byttet ut med såkalte maniacs. Personlighetsløse gjenger ikledd matchende antrekk, som ikke engang får oppmerksomhet til å skissere personlighetene deres. Disse gærningene er omtrent like vriene å håndtere som zombiene. Med andre ord: ikke det spor vriene i det hele tatt.

Den største utfordringen her er fortsatt å få Frank til å plukke et våpen hvis det ligger ved siden av for eksempel en taco.

Siden man er fratatt muligheten til å velge vanskelighetsgrad er ikke akkurat «Dead Rising 4» velegnet for dem som er ute etter en utfordring - eller for dem som foretrekker å herje rundt med en kompis.

Samarbeidsmodusen er fjernet denne gang, og er delegert til en separat, stusselig flerspiller-modus som åpner opp noen arbeidstegninger til gullforgylte spesialvåpen.

I motsetning til forgjengeren holder «Dead Rising 4» stabilt bildeflyt uten noen nevneverdige problemer, selv om zombiene fortsatt har en lei tendens til å sette seg fast i miljøene fra tid til annen.

Jeg opplevde «bare» et systemkrasj under gjennomspillingen, men under det siste kvarteret av finalekapittelet forsvant plutselig lyden til all dialog – noe som bare lot seg fikse da jeg startet hele spillet på nytt. Trolig bare en tilfeldig teknisk feil, men fortsatt verdt å nevne.

 


«Dead Rising 4» er dermed en bra blanding av forbedringer, forenklinger, store julegleder, små skjønnhetsfeil og sporadiske skuffelser.

Dette fungerer brillefint for oss som bare vil herje rundt i en åpen verden noen timer mens vi avliver tusenvis av zombier med tøysete spesialvåpen.

Enten man ikler seg et dinosaurkostyme og meier dem ned med en trehjulssykkel, kjører tauebil med zombie-katapult - eller lar Frank grille zombier med en elektrisk julekrans som spiller den tyske høytiddsangen «Ach Tennenbaum», mens han cos player som Morrigan fra «Darkstalkers»-serien.

Sånne enkle gleder er nok til å gi «Dead Rising 4» tommelen opp, men der er ikke til å komme bort i fra at spillet har mistet litt av den eksentriske sjarmen siden sist.

Capcom Vancouver har angivelig ambisjoner om å lage ytterlige tre «Dead Rising»-spill, og de har fortsatt plenty å finjustere her. Jeg håper virkelig at neste kapittel i serien tar et større sprang fremover, fremfor to små skritt frem og et tilbake.

«Dead Rising 4» er sluppet til Xbox One og Windows 10.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer