(PressFire.no): Det kom ganske overraskende på meg da jeg hørte at «Forza Motorsport» skulle få en uhøytidelig avlegger satt til en åpen verden med en musikkfestival som bakteppe.
Det å skulle tekkes alle spillere, uten å gå på akkord med noe, er nærmest umulig, og jeg ventet meg en trist affære da det første «Horizon»-spillet kom ut på høsten 2012.
Det viste seg imidlertid at spillet som det nystartede studioet Playground Games hadde snekret i hop, var en underholdende affære. Den kliniske banekjøringen var kastet ut, til fordel for et stort og åpent kart satt til Colorado i USA. Selve kjøremodellen var en god del mer tilgivelig enn det vi var vant med fra hovedserien, mens «Forza»-følelsen fremdeles var bevart, i aller høyeste grad.
Større og bedre
I oppfølgeren fra et par år tilbake, dro vi på festival i sørlige deler av Europa. Med ny maskinvare på Xbox One ble det også mulighet til å åpne kartet enda mer, og dermed ble de enda mer variasjon.
Har du spilt de forrige spillene, vil du umiddelbart finne deg til rette i «Forza Horizon 3», som kom ut for få dager siden. Det er ikke snakk om en innovasjon av særlig slag, men det finsliper utvilsomt konseptet.
Kartet er nå dobbelt så stort som i forrige runde, men det er lokasjonen som må ta mye av æren for hvorfor dette spillet er så fordømt underholdende. Denne gangen går nemlig turen til Australia, med alt hva det innebærer av tørr ørken, fuktig regnskog og flashy bymiljøer.
Playground Games har virkelig gjort en god jobb med å bygge et Australia i miniformat, og den store variasjonen gjør at spillet føles vidt forskjellig alt ettersom hvilke løp og biler du kjører.
Postkort-perfekt
Visuelt sett, snakker vi her om et jevnt over nydelig spill. Nå bruker jo dette spillet teknologi fra storebror «Forza Motorsport 6», så det kommer kanskje ikke som noen overraskelse.
De vakre miljøene gjør likevel sitt til at dette blir enda penere enn fjorårets mer seriøse simulator. Å cruise på en øde landevei mens en blendende vakker solnedgang avløses av nydelig stjernehimmel er nesten som balsam for sjelen.
Enda bedre blir det med litt god musikk på bilstereoen, og som tidligere er det også her forskjellige radiokanaler med alt fra avslappende elektronika, tunge bassrytmer til klassisk musikk.
Også bilene ser knallbra ut - som vanlig i et «Forza»-spill. Kjørefølelsen har lagt seg perfekt mellom uhøytidelig «arcade» og simulator, og slår du av alle hjelpemidlene, er det ikke vanskelig å kjenne hvor dette spillet stammer fra.
Du er sjefen
Også denne gangen er vi på Horizon-festival. Etter å ha sladdet deg til topps i de to første, er det du som nå er den store sjefen. Nei, det innebærer ikke at det er din oppgave å sette opp veisperringer og kjøpe inn pappkopper og grillpølser til arrangementet - og godt er jo det.
Den største forandringen er at du nå har en innvirkning på når på døgnet og hvilke biler som kan delta i de aktuelle løpene. Dette er litt skuffende, og jeg skulle gjerne sett at man kunne sette opp egne ruter, men det er det ingen mulighet til.
Faktisk virker det nærmest begrensende, siden mye av gleden ved de tidligere spillene var at man ofte ble dyttet ut av komfortsonen hva angår bilvalg. Liker du ikke løpet spillet har satt opp for deg, kan du nå bare mekke ditt eget, slik at du kan kjøre favorittbilen din - nærmest hele tiden.
Som sjef er din primæroppgave å skaffe fans til festivalen ved å kjøre - og helst vinne løp. Dermed føles strukturen veldig lik som tidligere. Uten at det gjør så mye, spillet sett under ett.
Flust med gjøremål
Selv om det kan være en sann fornøyelse å bare kjøre rundt i denne autofile fantasiverdenen, er det ikke mangel av ting å henge fingrene i. Det var mange ting å finne på i de forrige spillene, men her grenser det nærmest til det absurde. I tillegg til å råkjøre forbi fotobokser, lete etter glemte bilskatter og bryne deg på en haug med «bucket list»-utfordringer, kan du nå lete opp drifte-soner og hopp der det er om å ja, drifte best og hoppe lengst.
Alt du gjør betaler seg i penger og erfaringspoeng, og spillet fortsetter «Horizon»-tradisjonen med å være rundhåndet med begge deler. Hopp med bilen - få poeng, kjør fort - få poeng, sladd - få poeng, kjør på feil side av veien - få poeng. Ja du skjønner tegninga.
Det å kjøre på feil side av veien, var i hvert fall noe jeg gjorde ofte i starten, siden man i Australia kjører på venstresiden. Det tar litt tid å bli vant med.
Disse poengene kan brukes til å låse opp forskjellige «perks» - som ofte gjør det enda lettere å tjene enda mer, ja, poeng. Det kan faktisk bli litt masete, men det nydelige spillet som ligger i bunn, gjør at jeg fort glemmer dette.
Når du har kjørt alle løp, mestret alle utfordringer, hopp og andre ting, kan du bryne deg på foto-modusen. Spillet teller nemlig alle biler du tar bilder av. 350 av disse er kjørbare - noe som for øvrig er det største antallet hittil i serien, men totalt finnes det 450 forskjellige biler rundt om på kartet, så skal du få 100 prosent her, må du lure i veikanten og ta bilder av trafikken i tillegg. Lykke til.
Masse variasjon
Men alt det over her, finner du i solo-delen. Tar du spillet på nett, har spillet enda mer å by på. Den kanskje største nyheten er at du nå kan kjøre karrieredelen sammen med en venn, om du vil. I tillegg til det rene flerspilleraspektet, måles også prestasjonene dine i solo-delen opp mot poengtavla.
Det er generelt lett å fortape seg i dette spillet. Kanskje er du på vei til en turnering, men finner en drifte-sone underveis. Jaha, men min Volvo 850 har forhjulstrekk, da må jeg skaffe meg ny bil da. Kanskje en Supra eller noe. Og den må jo nesten få nytt eksosanlegg og nytt hjuloppheng hvis jeg skal klare å sladde opp nok poeng. Kanskje må jeg også justere differensial en smule.
Den robuste modifiseringen av biler er altså fremdeles med, men spillet tvinger deg aldri til å måtte mekke bil, dersom du ikke ønsker det.
Dette gjør at spillet passer for både dem med interesse for bil, og dem som bare ønsker å herje rundt.
I så måte synes jeg at «Forza Horizon 3» står seg som en bedre totalpakke en «Forza Motorsport 6». Ikke for å kaste rundt meg med brannfakler, men hovedseriens ønske om å gjøre alle til lags, har ikke lyktes godt i mine øyne.
Hvorfor i alle dager måtte de legge inn de forskjellige kortpakkene? Jeg vil aldeles ikke at et kort skal gi meg bedre bremseeffekt, eller gjøre bilen min usynlig. Det er rett og slett tøv av en spillserie som i løpet av mange år har vist sin argeste konkurrent «Gran Turismo» hvordan slike spill bør lages. For all del - sekseren er fremdeles et knallbra spill, og det å kjøre mot andres bestetider på nettet er stor underholdning, men jeg mener utvikleren vil ha større suksess ved å holde seg til sin lest.
«Forza Horizon 3» har sin styrke i de blendende vakre omgivelsene og mengden av innhold. Det er en ren fortsettelse av forløperen, og det er ikke så mye nytt å spore.
I bunn ligger et helt nydelig kjørespill, og det kan nok serien flyte lenge på. Likevel håper jeg at de rutinerte folka i Playground Games koker i hop noe fresht til neste gang. Som uhøytidelig sidesprang i «Forza»-familien, er det rom for det her.
