Assassin’s Creed Rogue

Resirkulerer så mye at spillet fortjener et svanemerke.

(PressFire.no): Hei, vent nå litt. Stopp en hal. Var vi ikke akkurat ferdig med årets tradisjonelle «Assassin’s Creed»-spetakkel?

Så vidt jeg husker var vi alle hjertens enige om at «Unity» var et skikkelig solid spill uten tekniske problemer, at undertegnedes anmeldelse traff spikeren rett på hodet og at vi alle skulle møtes her igjen til samme tid neste år.

Men nei, her er vi plutselig igjen – bare to uker senere. Fordi «Assassin’s Creed Unity» var spesiallaget for den nye konsollgenerasjonen (pluss PC), får PlayStation 3 og Xbox 360 et helt separat spill.

 

Utbrent av «Ass Creed»

«Rogue» ble sluppet parallelt med storebroren «Unity», så beklager forsinkelsen – men det tar sin søte tid å horve seg igjennom to omfattende «Ass Creed»-eventyr rett etter hverandre.

Og det er, for å være ærlig, lett å bli en smule utbrent av hele dette universet etterpå. Hvor mye man enn har sansen for serien, er ett spill i året mer enn nok for oss alle.

Det er derfor nærliggende å tro at avleggeren «Rogue» er en halvhjertet attpåklatt, en trøstepremie til dem uten PS4, kraft-PC eller XBone, og mest en forretningsavgjørelse forkledd et en fullverdig spillutgivelse – men faktisk ikke. I alle fall ikke helt.

«Rogue» gir oss en sjelden mulighet til å se den evige tvekampen mellom Assassin-ordenen og Tempelridderne fra synsvinkelen til skurkene.

Vi blir puttet inn i livsløpet til den irske rabagasten Shay Patrick Cormac: en dedikert Assassin-disippel som muligens er for naiv, idealistisk og egenrådig til å passe inn i denne nådeløse organisasjonen.

Vi har dratt tilbake til midten av 1700-tallet, under Den franske og indianske krig. Shay tilhører den nordamerikanske delen av Assassin-ordenen i de britiske koloniene, under ledelse av vår gamle venn Achilles Davenport – Connors mentor i «Assassin’s Creed III».

 

Jordskjelv

«Rogue» er laget for fansen: hele historien er full av referanser til folk vi har møtt i løpet av serien, og til den stadig mer kompliserte mytologien som er bygget opp.

I motsetning til «Unity» er dette dermed ikke et særlig bra innfallspunkt for nye spillere, som sikkert kommer til å gå seg vill temmelig fort. Det samme gjør Shay. Han blir stadig mer desillusjonert over Assassin-ordenen: over retningene Achilles tar dem, over samarbeidet med de klysete franskmennene, og over alle de uskyldige livene som ofres på veien.

Hvorfor kan ikke bare Assassins og Tempelriddere sette seg ned og snakke ut om tingene sammen, liksom?

Etter en katastrofal avstikker på jakt etter en «Piece of Eden» i Portugal forårsaker Shay uvørent det store jordskjelvet i Lisboa i 1755, og får nok.

«There is no excuse for this level of madness!». Han nekter å delta i rene folkemord for Assassin-ordenen, og bedrar sine nærmeste i troen at han ikke har noe valg.

 

Mer båtliv

Shayes gode venner Liam O’Brien og Hope Jensen tar ikke dette sviket særlig bra, og etterlater ham som død etter et tragisk basketak. Men Shay overlever selvsagt, og lar seg med tiden rekruttere av sine tidligere erkefiender i Tempelridderordenen.

Shay er en anstendig fyr med hederlige intensjoner om å gjøre det riktige, og folkene han treffer på Templar-siden er til forveksling like dem han kunne ha møtt som Assassin. Så det er lett å skjønne hvordan Shay blir forført til den mørke siden.

Han får en førstestyrmann og god venn i den fordrukne eventyreren Christopher Gist, og nok en nobel mentor i den britiske offiseren/tempelridderen George Monroe.

Shay gjenerobrer også skipet Morrigan, som gjenintroduserer et vesentlig element de fleste av oss savnet i «Unity»: båtlivet.

Man tilbringer omtrent like mye tid på havet som i forgjengeren «Black Flag», og mekanikken er så godt som uforandret. Man angriper fiendtlige skip på jakt etter ressurser, beleirer fort, drar ut på hvalfangst med harpun og mannskapet bryter ut i lystig allsang så fort man får opp farten litt.

 

Dette smaker restemat

Skipet kan pimpes opp med noen nye hjelpemidler: deriblant oljetønner som kan sette fyr på fiendtlige skip, et maskingevær, karronader, og en rambukk som knuser den harde isen i Nord-Atlanteren.

På grunn av det røffe klimaet der kan man ikke svømme lenge av gangen uten at det går på helsa løs, så det er ingen mulighet til å utforske verden under vann.

Man kan også bli utsatt for skikkelig ruskevær: snøstormer som hemmer sikten og kraftige vindkast som kan dytte skipet helt ut av kurs. Men har du allerede spilt «Black Flag» bør alt dette allikevel være velkjente saker.

Noe som pensler oss over på de dårlige nyhetene med hele «Rogue»: mesteparten er bygget opp av ingredienser tatt rett fra de forrige spillene. Den eneste grunnen til at Ubisoft Sofia har klart å fortelle en såpass vidtspennende og storslagen historie på lavt budsjett er at de resirkulerer elementer så til de grader at hele spillet fortjener et svanemerke. 

Mesteparten av miljøene, mekanikken, sideoppdragene, animasjoner og figurer er tatt rett fra de forrige spillene, bearbeidet litt og tråklet sammen til en ny helhet.

Selv de ferske elementene er mest variasjoner av eldre greier:

I New York tar man tilbake områder som er beleiret av kriminelle gjenger, noe som minner mistenkelig om Borgia-tårnene i «Brotherhood».

Som tempelridder blir man jevnlig angrepet av «Stalkers»; snikete snikmordere kjennetegnet av hviskelyder, som stadig prøver å stikke deg i ryggen. De er bare en omarbeidet utgave av de tidligere titlenes flerspillerbit (som ellers glimrer med sitt fravær her). Hovedoppdragene føles mer lineære denne gangen, men det er også ryddet plass til en masse velkjente sideoppdrag: man renoverer bygninger (som i «Assassin’s Creed II»), drar ut på jakt (som i «Assassin’s Creed III») og utforsker øyer (som i «Black Flag»).

Shay får i alle fall tilgang til et par nye våpen som er morsomme å herje med: en granatkaster som kan gjøre mye ugagn, samt et luftgevær som kan skyte bedøvelsespiler, berserk-piler og kinaputter. Hendig.

 

Selvironiske pek

Tilbake i nåtid blir disse hendelsene gjenopplevd av en kontorlakei i skyskraperen til spillutvikleren Abstergo Entertainment. Selskapet er rammet av et mystisk datavirus som har spredd seg over hele serveren.

Mens de fleste ansatte evakueres tar en privat hær over kontorbygget, mens vi får oppgaven med å fjerne datavirus via småmorsomme minispill, plukker opp nettbrett og får konstant slengt spydigheter etter seg av en arrogant mellomleder.

Ved å fikse datamaskinene rundt om på kontoret finner man også filer med mer info om Tempelridderne, deres filosofi og inspirasjon.

Ja, dette er akkurat det samme kontorbygget vi utforsket i «Black Flag». Vel, Ubisoft Sofia har i alle fall litt selvironi: en av de interne e-postene vi finner på kontoret henviser til forsøkene på å «recycle assets to save money», og på et punkt får vi vite at dataviruset i serveren har gjort de genetiske minnene til Shay «readable, but messy». 

No shit. Teknisk sett er «Rogue» minst like «messy» som de tidligere spillene i serien, og grafikken er til tider temmelig rufsete selv med tanke på at dette er laget for den forrige konsollgenerasjonen.

 

Holdes oppe av historien

Navigeringssystemet er dessuten en god påminnelse om gamle dager: Shay har ofte helt egne meninger om hvor han burde klatre. Hvorfor løpe gjennom en port når man har en bøling franske soldater etter seg, det er jo mye mer hensiktsmessig å klatre opp i en liten busk.

Eller hva med å bare henge impotent i en takrenne uten å bevege seg en millimeter, og grunne over tilværelsens uutholdelige letthet mens soldater skyter deg rett i ryggen?

Så ja, mye sånt – men det er jo problemer som i forskjellige grader har fulgt «Assassin’s Creed»-serien hele veien.

Resirkuleringen føles allikevel ikke som et stort problem, og er en logisk konsekvens av at «Rogue» fungerer som et bindeledd mellom forgjengerne «Assassin’s Creed III» og «Black Flag» – mens den leder videre mot den omstridte storebroren «Unity».

Alt i alt er det et lite under at dette fortsatt fungerer såpass bra, og bærer seg på historiefortellingen.

At man får et nytt, moralsk komplekst perspektiv på den evige tvekampen mellom Tempelridderne og Assassin-ordenen legitimerer «Rogue»s eksistens som noe mer enn et kynisk salgsprodukt.

Det er et spennende trekk å la oss se konflikten fra den andre siden av sjakkbrettet, og en smule oppviglersk å understreke at erkefiendene man har tilbragt et halvt dusin spill med å slakte kan være helt anstendige mennesker, drevet av et oppriktig ønske om å gjøre verden til et bedre sted.

Sånne grånyanser gjør hele serien mer interessant, og vil muligens få en sentral betydning i senere spill.

Er du (som meg) en dedikert «Assassin’s Creed»-fan er dette absolutt verdt tiden, men for alle andre vil nok to separate utgivelser på en gang virkelig føles som «overkill». For min del kan Ubisoft gjerne ta seg en liten pustepause før de vender tilbake med neste kapittel i denne sagaen – men ingen overhengende fare for at det skjer, er jeg redd.

«Assassin’s Creed Rogue» er ute nå, til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. Pc-versjonen kommer «tidlig neste år».

Oppsummering
Positivt
En interessant, solid historie med et nytt perspektiv. Å være kaptein på sitt egen skip er fortsatt veldig tilfredsstillende. Hurra for bombekaster og luftgevær!
Negativt
En del teknisk grums. Ingen flerspiller. Resirkulerer plenty.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3