Prototype

Møt Alex Mercer, et biologisk våpen med sans for ekstremsport.

Akkurat i det du trodde konseptet med frie, åpne verdener og slakke spillertøyler var uttørket, dukker det opp enda flere titler på markedet.

«Prototype» er riktig nok blant de mest ettertraktede i overnevnte kategori, men samtidig har spillindustrien også klart å pumpe ut såpass mange alternativer i det siste, at dette egentlig bare blir nok en «Crackdown»-etterligning.

Det å nevne «Crackdown» er uansett ikke veldig dumt, for i likhet med Realtime Worlds’ illustrasjon av en kaotisk spillverden sett fra en superhelt, har Radical Entertainment tatt idéen et steg videre med historien om Alex Mercer – en slags antihelt ved sammenligning – og hans kryptiske fortid.

BASEJUMPING UTEN TØYLER

Spillet starter relativt hektisk fra første minutt, og introduserer et monster av en figur, fullt utrystet med alle mulige slags overnaturlige kroppsfunksjoner.

Mannen er Alex Mercer, som av en eller annen grunn vasser i grufulle monstre som en gang utgjorde sivilisasjonen på Manhattan.

Du har faktisk tilgang til mesteparten av Alex’ krefter fra starten av, et konsept tidligere brukt av titler som «Metroid» og «Castlevania».

I motsetning til disse mister du ikke direkte utstyret ditt etter at introduksjonen er ferdig, men i stedet opplever resten av handlingen gjenfortalt av Alex – det vil si fra han først våknet, fram til fortellende stund.

«Prototype» utspiller seg på en mer eller mindre tro kopi av øya Manhattan i New York, uten at byen skildret virker spesielt spennende i seg selv. Bygninger og strøk repeterer en del, og hele spillarealet mangler personlighet og variasjon.

Den er uansett diger, noe som gir deg mer enn nok plass til å utforske Alex sine krefter, samt byens mer interessante kriker og kroker.

Heldigvis for Alex har han en rekke egenskaper som gjør traversering av landskapet til et trivielt moment.

Som biologisk våpen har han nemlig tilegnet seg økt muskelmasse, noe som lar han hoppe noen hundre meter høyere enn en normal person, løfte og kaste biler og til og med sveve gjennom luften uten problemer.

Kreftene han tilegner seg kan fritt oppgraderes med erfaringspoeng – eller evolusjonspoeng som spillet har døpt det – som du inntjener ved mer eller mindre alt du tar deg til.

Oppdrag er selvsagt den største inntektskilden, spesielt de som drar historien videre. Ikke for å si at «Prototype» ikke har småoppdrag, for det er flust av dem også her.

Som med «Red Faction Guerilla» er det variabelt hva du får ut av disse småoppdragene, og mens noen er så enkle som å hangglide gjennom luften, lar andre deg sprenge høyt bevoktede baser.

Vanskelighetsgraden er ulineær og variabel, noe som også gjelder resten av spillet.

HEMNINGSLØST BIOLOGISK VÅPEN

Moral er ikke en tematikk i spillet; Alex Mercer er en hensynsløs, selvopptatt personlighet kun ute etter å finne ut av sin egen fortid.

Faktisk i så stor grad at du begynner å føle misnøye med hvordan uskyldige tilskuere og resten av sivilisasjonen reduseres til kanonføde – redskaper i stedet for individer.

Tok du den gode ruten i «InFamous», kan det kanskje være greit å varme opp ved å gå den slemme stien før du går løs på «Prototype».

Arsenalet til Alex gir deg nok av muligheter til å eksperimentere, og det er sjelden én overlegen taktikk i en gitt situasjon.

Antallet egenskaper og våpen du låser opp er utrolig imponerende, det blir nesten litt for mange av dem i forhold til knappene tilgjengelig. Litt av problemet som følger porteføljen er noen litt kinkige knappekombinasjoner samt et fåtall triks som ligner litt for mye på hverandre.

En av kreftene til Alex er å kunne skifte form til hvem som helst i byen, noe han oppnår ved å konsumere personen han vil etterligne.

Prosessen kommer i to varianter, begge voldelige, dog den ene diskret i forhold til den andre – en viktig forskjell å merke seg i infiltreringsoppdragene, hvor ting gjerne skal holdes i det skjulte.

Konsumering er viktig, ikke bare for å unngå autoriteten eller lade opp helse, men også i de tilfellene hvor personen holder informasjon om historien. Minner og kunnskap følger også med konsumeringen – et puslespill av informasjon som til slutt danner et bilde av den kaotiske tilstanden, og ikke minst svaret på hva som har skjedd med protagonisten selv.

Skulle du bli fersket med et av de inngrodde våpnene dine eksponert, begynner moroen for fult.
De militære styrkene sender fort både helikopter og tanks på deg, det meste håndterlig helt til spesialtropper blir tilkalt.

Disse forandrer ofte situasjonen til deres favør, og masseslaktet endrer seg til en vill jakt gjennom byen, på flukt fra varmesøkende missiler og maskingeværskudd.

VISUELL SLAGKRAFT

«Prototype» vinner nok ingen pris for grafiske prestasjoner, og havner nok relativt lavt på listen over nominerte – ting ser nemlig ikke veldig storslått ut på nært hold.

Men spillet i sin helhet er fortsatt visuelt imponerende tatt i betraktning alt som skjer på skjermen til en hver tid, og er sannsynligvis et av de bedre spillene til å skildre massehysteri på gatenivå.

Det er lite som kan måle seg med tilfredsstillelsen av å gli gjennom luften forbi skyskrapere, langt over bakkenivå, overvåke en hektisk kamp mellom militære og infiserte borgerne, eller bare surfe rundt Manhattans gater på en gammel bestemor.

Spillet er hektisk og til tider veldig vanskelig, men redder seg selv på et checkpoint-system, som unngår at lange oppdrag blir frustrerende. Kontrollene sørger i tillegg for å gjøre opplevelsen så strømlinjeformet som mulig, uten å komme i veien.

Det er fortsatt utfordrende, og selv med overnaturlige krefter som ville få Hulken til å føle seg mindreverdig, finnes motstandere som matcher deg i både styrke og fart.

Annet enn småplukket nevnt er det ytterst lite å utsette – «Prototype» er utrolig moro.

Du føler deg virkelig som en superhelt, og tilfredsstillelsen av å traversere landskapet alene kan ikke understrekes nok. Spillet er enormt, holder godt tempo gjennom historien, og gir deg frihet til å utforske det du vil.

Det å løpe sikksakk oppover Empire State Building med raketter og prosjektiler sneiende kan egentlig ikke sammenlignes med noe annet – det må bare oppleves.

Avslutt scenarioet med en albue fra 380 meters høyde ned i en tanks eller forbipasserende person, og du har en liten smakebit av adrenalinrushet i vente.

Oppsummering
Positivt
Negativt
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3