(PressFire.no): Bioniske supersoldater. Lilla neon. Trommemaskiner og synth. Pannebånd. Ninjastjerner. Selvlysende dinosaurer som skyter laserstråler fra øynene! Ren åttitallslykke.

Nei, dette var faktisk ikke en aprilsnarr, selv om mange mistenkte det da «Far Cry 3: Blood Dragon» offisielt ble annonsert første april.

I et klima der spillutviklere er livredde for å ta sjanser virket det nesten for godt til å være sant at noe så skrullete som «Blood Dragon» kunne eksistere.

 

Frittstående galskap

Mellomledere i store spillkonsern er skapt for å stoppe prosjekter som dette, eller i det minste frata dem ethvert  særpreg. Men her er «Blood Dragon», likevel – i all sin purpurfargede åttitallsprakt.

Dette er strengt tatt ikke en utvidelsespakke, så du trenger ikke engang å eie «Far Cry 3» for å kunne laste ned «Blood Dragon».

Dette er en helt egen greie. Bortsett fra noen små påskeegg, mangler historien sammenheng med Jason Brodys geriljakrig mot piratene på Rook-øyene. Så nei, det dukker ikke opp noen robot-Vaas som skyter lilla laserstråler ut av ørene her, uansett hvor kult det måtte vært.

«Blood Dragon» kjører sitt eget retrofuturistiske løp, inspirert av korny actionruller fra åtti- og tidlig nittitall. Den typen som fortrinnsvis bør ses på kornete VHS-kassetter. 

 

Tykk, lilla krom

Neonfargede dinosaurer som skyter laserstråler fra øynene! Hvis det i seg selv ikke er nok til å pirre interessen, kan du pakke nistepakken nå og spare pengene. Alt håp er ute.

«Blood Dragon» er en eneste stor metaspøk på bekostning av billige b-filmer, skytespill og åttitallet generelt. Det er dessuten en glimrende spillopplevelse, som spraylakkerer kjernen fra «Far Cry 3» med et tykt lag lilla krom og sarkastisk humor.

Du må ikke ha vokst opp med skitne videosjapper og Sega Genesis for å sette pris på retrostilen her, selv om det sikkert hjelper på moroa.

Det holder at du skjønner at «Blood Dragon» ikke tar seg selv seriøst et eneste sekund, og at det er meningen at alt skal være skikkelig harry.

 

Neonlapskaus

Ved første øyekast er det er lett å dra paralleller rett til «Terminator»-serien, særlig siden den gamle actionhelten Michael Biehn har stemmelagt hovedpersonen.

Hvis du kjenner din Arnold, vil du finne dine referanser, selv om folka bak «Blood Dragon» virker langt mer inspirert av billige b-saker som «Atomic Cyborg», «Nemesis» og «Eliminators».

Så ja, en spillversjon av noe sånt som dette:

«Blood Dragon» fråtser i grell åttitallsestetikk, med sporadiske referanser til gamle Sega Genesis-klassikere som «Cyborg Justice», «ESWAT», automatspillet «Operation Wolf» og «Zero Wing». Komplett med filmklipp i 8-bit-stil og blodharry replikkføring. Heldigvis uten slitne morsomheter om «All Your Base are Belong to Us».

 

Colt. Rex Colt.

Vi befinner oss langt inn i den høyteknologiske fremtiden: år 2007. Dette er verden etter den andre Vietnam-krigen, der apokalypsen har fått sin egen apokalypse.

I den radioaktive asken av Nord–Amerika skapes en ny type soldat: Mark IV cyberkommando-sersjanten Rex «Power» Colt.

Halv maskin, halvt menneske – over hundre prosent hjernedødt råskinn. Menneskehetens siste, barske håp.

Hans tidligere overordnede Sloan har fått nok av myndighetenes forsøk på å bygge opp samfunnet igjen, og akter bokstavelig talt å sprenge kloden tilbake til steinalderen.

Sloan har drukket drageblod og blitt gal. Vel, galere. Lagt beslag på flere atomvåpenraketter utstyrt med et virus som vil forvandle verdens befolking til primitive huleboere. Eller noe sånt. I likhet med forbildene er historien bevisst veldig idiotisk.

 

Lik broren

Poenget er at Rex Colt må rydde opp, så han sendes til Sloans hovedkvarter på en øy av omtrent samme størrelse som «South Island» i «Far Cry 3».

Her må neonhelten hamle opp med Sloans hær av syntetiske cyborg-soldater i Omega Force, med litt assistanse fra den blonde forskeren Dr. Elizabeth Darling (stemmelagt av norskættede Grey DeLisle).

Har du allerede spilt «Far Cry 3», kjenner du dynamikken. Det betyr at vi dumpes ned på en øy som tilbyr en hovedhistorie, en rekke sideoppdrag og en åpen verden å herje rundt i.

Man har sammenlagt tretten garnisoner å beleire, horder av fiender å plaffe ned, dyr å jakte på, penger å rappe, kasser å åpne, pluss våpenoppgraderinger å kjøpe i automater.

 

For i bakvendtland

«Blood Dragon» har imidlertid en helt egen innfallsvinkel på alle disse elementene.

Fremfor hjemmelagede sprøyter med naturmedisin, kan Rex bli kvitt skadene sine med «Nano meds», ofte etterfulgt av artige animasjoner der han helbreder seg selv med et sveiseapparat.

Man får utdelt «Cyber Points» for å drepe fiender, fullføre mål og stjele verdisaker. Erfaringspoengene veksles i nye ferdigheter over totalt 30 nivåer. Triks oppgraderes automatisk, så man kan ikke velge evnene sine sånn som i «Far Cry 3».

I stedet for et fotokamera har du nå et «cyber–øye» som holder koll på fiender, og du kaster ikke lenger småstein for å distrahere dem – du kaster en nerdete D20-terning.

Våpenutvalget har bare kosmetiske forskjeller: så du er fortsatt utstyrt med sniperrifle, hagle, automatpistol, granater, samt pil-og-bue. La gå at de ofte har mer futt og laserstråler nå. 

 

Dinosaursafari

Man frigir sammenlagt tretten garnisoner fra Sloans grep, og de fleste er betydelig større enn piratleirene i «Far Cry 3».

Du kan fortsatt snike deg rundt mens du tenker taktisk, men hovedvekten er mer på action enn sniking.

Atomkatastrofen har ikke utslettet dyrelivet på øya, selv om beistene har mutert til å inkludere bioniske haier, radioaktive krokodiller og sølvfargede tigre, som angriper deg når det passer dårligst.

Det cooleste tilskuddet i denne sammenhengen er tittelens «Blood Dragons»; som egentlig er iltre dinosaurer, omtrent på størrelse med en Tyrannosaurus Rex.

Som tidligere nevnt er de selvlysende, neonfargede og skyter laserstråler fra øynene!! Ja, sånt fordrer minst to utropstegn. De er livsfarlige på nært hold, men har heldigvis så dårlig syn at man lett kan snike seg forbi dem.

 

Redd en nerd

Dragenes livrett er hjertene til Omega Force-soldatene, som man røsker rett ut av brystkassene deres. Organene er hendige hjelpemidler til å distrahere dragene, eller simpelthen lokke dem inn i Omega Force-garnisonene. 

Her fungerer de på omtrent samme måte som de innburede kattedyrene i «Far Cry 3», men bloddragene er betydelig mer destruktive, og kan nesten egenhendig rydde et helt område for cybersoldater.

Vær obs på at du må lokke disse rasende dinosaurene ut av basen etterpå, eventuelt drepe dem selv. Og de er seige jævler.

Alt sånt åpner uansett opp for mye improvisasjon, og det er sikkert et dusin forskjellige måter å beleire hver garnison. Så mye moro i seg selv. 

Hvert okkuperte område åpner også opp sideoppdrag i to kategorier; enten jakt på sjeldne dyr, eller «save a nerd»-varianter, der man redder hjelpeløse vitenskapsmenn fra ymse gisselsituasjoner. 

 

Gamle drifter

Hovedkampanjen starter i fastlagte spor, der man får en spydig innføring i selvfølgelige funksjoner, mens «Power» Colt stønner oppgitt at han bare vil komme seg ut for å drepe. 

Deretter får man et eskorteoppdrag, der Rex gjør sitt beste for å beskytte sin gamle venn løytnant «Spider» Brown - som har selvoppholdelsesdriften til en gulrot. Muligens ment som ironisk kommentar på sjangerkonvensjonene, men uansett litt plagsomt.

Heldigvis er dette bare en sped start før hele spillverdenen åpner seg, og man kan gjøre akkurat hva man vil. Enten det innebærer å liste seg innpå flest mulig cybersoldater og stikke dem i halsen med kniv, eller jogge rundt på øya for å samle VHS-kassetter og skru av TV-apparater.

Noe som gir Rex rikelig med anledning til å stønne hvor meningsløst sånt tøys er.

«Blood Dragon» gjøgler med hele FPS-sjangeren på en mer treffsikker måte enn Duke Nukem noensinne klarte, men når det gjelder rølpete klovning er Duke og Rex omtrent jevnbyrdige.

Rex viser jevnlig langfingeren til ofrene sine, trikser bråkjekt med våpnene når han lader dem og slenger stadig ut forrykte enlinjere som har en lei tendens til å gjenta seg etter noen timer.

 

Oppviglersk lillebror

Michael Biehn får sjansen til å lire av seg en masse snuskete voksenord med spritmarinert, livstrett stemme, og de er såpass ramsalte at jeg neppe får lov til å gjenta dem på en respektabel side som dette.

Selv om vi på et tidspunkt blir fortalt at «FUCK» bare er en forkortelse for «Failing to Understand our Capacity for Kindness».

Jeg aner ikke hva «Cu*t stabber!» og «Eat monkey sh*t you co*k fu*ker» er en forkortelse for, men det har sikkert noe å gjøre med en kurv full av regnbuer og kattunger rullet i rosa glitter.

«Far Cry 3» var i seg selv en førsteklasses spillopplevelse, men er ikke akkurat preget av sjenerende høy grad av selvironi. Det føles til tider som om «Blood Dragon» gjør åpenlyst narr av storebroren sin, og gjør anarkistisk opprør mot en sjanger som de siste årene har begynt å ta seg selv alt for seriøst.

 

Innholdsladning

Humoren er til tider i overkant fjollete, men hvis du, som meg, er barnslig nok til å fnise av oppnåelser kalt «Nice like Jesus», meningsløse replikker av typen «did you download my mainframe into your cortex?» og oppdrag som «Objective: penetrate rear entrance», er dette som skapt for deg.

Ubisoft hevder at «Far Cry 3: Blood Dragon» har en spilletid på åtte timer. Selv klarte jeg å presse drøyt ti timer med moro ut av spillet. Da gjorde jeg alle sideoppdragene, og plukket opp alle småsakene som ligger strødd rundt på øya.

Den eneste skuffelsen kommer mot slutten, så vage spoilers ahoy: Like før siste oppdrag får man utdelt et vanvittig kraftig våpen som zapper igjennom motstandere som om de var smør. Alt bygger opp til et avsluttende mann-mot-mann-oppgjør, som er unnagjort under en rask mellomsekvens. Øh, hva? Ferdig alt…?

Før den tid har vi opplevd Karate Kid-posering i soloppgangen, en treningsmontasje akkompagnert av en powerballade og ,under noen flyktige minutter, fått sjansen til å ri på en bipolar, snakkende bloddrage.

 

Cool beans, man!

På et tidspunkt slår man også en atombombe rett i fjeset med knyttneven. Derfor klarer jeg bare ikke å være sint på deg, «Blood Dragon».

Du har dessuten det cooleste musikksporet siden «Hotline Miami». Åttitallssynth med mye trommemaskin, komponert av australske «Power Glove». De benytter seg av noen «T2»- traller og temalåta «Friends Forever» fra åttitallskalkunen «Miami Connection». Storslått i seg selv: 

Vakkert, virkelig. Tåre i øyekroken. Pc-spillere som har forhåndsbestilt «Far Cry 3: Blood Dragon» på Steam får soundtracket på kjøpet, mens konsollgenerasjonen er plent nødt til å kjøpe musikken separat på iTunes.

Litt over hundrelappen for et spill som dette er uansett et røverkjøp. «Blood Dragon» er så åpenbart et entusiasmeprosjekt, laget av en gjeng som har fått frie tøyler og har sluppet unna med mye galskap.

Spillbransjen trenger mye mer sånt som dette, og mye mindre militærkåte «dudebro»-skytespill med selvhøytidelig, sur mine.

Jeg hadde gladelig sett en «Far Cry 4» som kjører videre i samme stil, eller i det minste en nedlastbar oppfølger. «Far Cry: Blood Dragon 2: Cry Further, Blood Harder», kanskje?

Kommentarer