(PressFire.no): Ah, noen ganger er man nødt til å stoppe opp litt, og sette pris på de små gledene i livet.
Som å sparke en politimann hardt i bjellene mens man er utkledd i en gul kanindrakt. Eller skyte pensjonister ut av en kanon til tonene av Händels «Hallelujah».
Gjøre «The Three Amigos»-salutten på toppen av et jagerfly kun iført et stort smil og en vikinghjelm, før man kvester en leskedrikkmaskot med flammekaster. Kanskje meie ned meksikanske fribrytere med en sementbil mens Bonnie Tyler synger «Holding Out For a Hero». Daske ned fotgjengere med en lilla kjempedildo, utkledd som en sjørøver.
Eventuelt å skyte på hissige gatepiker med et blekksprutgevær, mens man breakdanser i en S/M-gummidrakt.
På en vanlig dag ville det neppe falt meg inn å gjøre mer enn toppen to av disse tingene, men «Saints Row: The Third» er en lekegrind som oppmuntrer til eksperimentering.
«Saints Row» går sine egne veier
For orden skyld: det er ikke bare teoretisk mulig å gjøre alt som ble ramset opp i avsnittet ovenfor, det er ting som bør gjøres i «Saints Row: The Third».
Og dette er bare en liten brøkdel av hva man kan finne på av rampestreker her, enten i historietråden, sideoppdragene eller på eget initiativ.
«Saints Row: The Third» er med andre ord en smule skrullete, og ikke helt som andre sandkassespill. I en bransje som i stadig større grad er drevet av frykt, er det en befrielse å se at «The Third» så til de grader går sine helt egne veier.
Serien startet som en skamløs «Grand Theft Auto»-klone, men har nå blitt et kompromissløst, politisk ukorrekt unikum som på flere felt har overgått forbildet. Om ikke når det gjelder grafikk, historiefortelling og karakterskildringer, så definitivt når det gjelder ren moro.
Akkurat dette hovedpoenget kan ikke understrekes nok: «Saints Row: The Third» er fordømt gøy!
«Look out, nobody likes it when you shoot a panda!»
Det er øyeblikk her som har fått undertegnede til å le hysterisk som et oppspilt barn på sukkerkick: ofte fordi kombinasjonen av masseødeleggelse, eksentrisk spillmekanikk, uendelige valgmuligheter og bekymringsløs gladvold har skapt øyeblikk av helt perfekt slapstick.
De to første «Saints Row»-spillene hadde også sine innslag med absurd humor, men alt var pakket inn i forholdsvis straighte gangsterhistorier som aldri helt våget å løsrive seg fra skyggen til «GTA».
Det var mye moro å runde «Saints Row 2» for et par år siden, men jeg husker for å være ærlig fint lite av hva som skjedde i historiedelen av spillet.
At jeg på et tidspunkt sprengte i filler en sur minstepensjonist med en bombekaster, mens jeg var utkledd som en pølse i brød med røde damesko. Det husker jeg som om det var i går. Men selve historien? Jeg kunne ikke fortalt deg mye den om så noen holdt en pistol til hodet mitt.
Moroa lå i alle valgmulighetene man hadde til å herje på egen hånd, mens man blåste av litt damp i trygge omgivelser. Gjerne ikledd noe passende, som en dykkerdrakt eller sombrero.
Galskapen er skrudd opp til elleve
Heldigvis er det akkurat dette poenget utvikleren Volition har bitt seg merke i, og de har skrudd opp galskapen til elleve i «The Third».
Mens forgjengeren var en sjarmerende skranglete spillopplevelse som glimtet til i rykk og napp, er «The Third» er markant forbedring på alle fronter.
Under alle ablegøyene ligger det en solid spillmekanikk, som er sin egen belønning. Visuelt kan ikke «The Third» konkurrere med de sterkeste titlene på markedet, men grafikken har fått en betydelig oppjustering siden sist.
Bilkjøringen og våpenfølelsen er smidigere, det samme er kontroll- og menysystemet.
Men det viktigste fremskrittet siden sist er allikevel at utviklerne virkelig har skjønt hva som gjør et spill som dette gøy: mangelen på måtehold, og muligheten til å få gjøre alt man ikke bør finne på ute i virkeligheten. «Saints Row: The Third» gir oss leketøyene, og lar oss herje som vi selv vil.
«These kids today, with their video games. When I was young I spent the time outside, murdering people in the fresh air!»
«The Third» gjør også store fremskritt på historiefronten, med en livlig kampanje som overrasker både med sine uventede vendinger og vittige dialog.
Siden sist har «The Third Street Saints»-gjengen blitt søkkrike superstjerner, med egen energidrikk, klesmerke og butikkjede. De hersker hjembyen Stillwater som konger, helt til den løse kanonen Johnny Gat utfører et bankran som går veldig galt. Det viser seg at en ny konkurrent har tatt skrittet inn i gjengens banehalvdel: den kriminelle storkorporasjonen The Syndicate - under ledelse av en slimete belgier med navnet Phillipe Loren.
Etter en forrykende flytur lander man hardt i en helt ny by: Steelport, «Bangkoks snuskete stefar». Da er det bare å bygge opp imperiet fra bunnen av, og kuppe hele byen bit for bit.
Alt dette høres helt standard ut, men historien er bra skrevet og full av minneverdige oppdrag. Bare åpningen av «The Third» hadde vært et spektakulært klimaks i de fleste andre spill.
Enorme valgmuligheter
Ok, en del av elementene er fortsatt temmelig tradisjonelle: men erobrer territorier fra rivaliserende gjenger, kjøper opp butikker og utfører kriminelle ekstrajobber.
Sånne ting har vi gjør flere ganger før, og denne biten er ikke like oppfinnsomt som det burde ha vært.
Men det er et system som fortsatt er veldig tilfredsstillende. Man blir belønnet med Respektpoeng for så godt som alt man finner på; og hvert nye nivå åpner et sjenerøst utvalg av oppgraderinger.
Allerede fra starten er valgmulighetene såpass store at «The Third» kan konke ut mange rollespill. Du skaper din egen spillkarakter med massevis av innstillinger, som justerer alt fra hudfarge (blå og grønn inkludert), alder, vekt, stemme (før du spør: det er selvfølgelig fullt mulig å snakke som en zombie), samt størrelse på pupper eller penis - alt ettersom hvilket kjønn man foretrekker å ha for anledningen.
Selv valgte jeg å spille som «The Silver Surfer», bare med klovnesminke og musefletter. Man kan også laste ned karakterer som andre spillere har laget, rett fra «Saints Row»-serveren, eller laste opp sine egne kreasjoner. Da får man trofé!
«Put in your tampons and let’s do this!»
Det er også et stort utvalg av sideoppdrag, aktiviteter og skjulte påskeegg her. Gamle travere som «Mayhem», «Trailblazer» og undertegnedes favoritt «Insurance Fraud» er på plass, men det har også dukket opp flere nye tilskudd.
Blant annet et der man må kjøre bil med en ilter tiger i passasjersetet. Fra tid til annen vil godtfolk også ringe deg på mobilen. Heldigvis ikke fordi de vil gå ut på date, eller spille dart – men fordi de trenger hjelp til å bli kvitt politifolk og gjengmedlemmer.
Etter hvert som man høster respekt kan man oppgradere sine egne evner, eller få latterlig kraftfulle våpen og kjøretøy. Legg til rundt hundre juksekoder, så forsvinner alt som minner om realisme ut av bakspeilet lenge før man kjøper sin første superheltdrakt.
Radiostasjonene er naturligvis på plass i bilstereoen, med et bra utvalg av variert musikk og surrealistiske monologer. Det hjelper også på stemningen at stemmeleggerne er skikkelig opplagte, med en kledelig eksentrisk rolleliste som inkluderer Hulk Hogan, pornomodellen Sasha Grey (P.S. ingen fare, småbarnsforeldre kan allikevel kjøpe spillet som julegave til ungene sine. Hun gjør ikke noe forferdelig her, som å lese bøker til skolebarn eller noe sånt) - og Burt Reynolds.
Sistnevnte i rollen som seg selv: borgermesteren i Steelport!
Promp i syltetøyglass
I løpet av de drøye femten timene som historiekampanjen varer får man sjansen til å delta i det skrullete TV-showet «Professor Genki’s Super Ethical Reality Climax», ta turen inn i en virtuelle verden inspirert av «Tron», og være med i kjapp rickshawjakt der kjerrene blir dratt av menn i fetisjkostymer.
På et tidspunkt forgifter man motstandere med promp i syltetøyglass.
Enkelte vil sikkert melde seg ut lenge før den tid, og føle at moroa her blir i overkant rølpete og infantil. Greit nok. Øyeblikkene der man samler oppblåsbare sexdukker og utforsker pornoklubber føles litt som en sosiopatisk sandkassevariant av de første «Leisure Suit Larry»-spillene, men alt er utført med barnslig entusiasme og mye selvironi.
Det merkes at gjengen på Volition har frydet seg skikkelig mens de har laget «Saints Row: The Third», og deres fremste mål ser ut til å være at alt ligger til rette for at vi fryder oss minst like mye.
Volition har kuttet ut multiplayer denne gangen, men det er neppe noe de fleste kommer til å savne.
Som kompensasjon kan man spille igjennom hele kampanjen sammen med en venn, og boltre seg med Whored Mode - «Saints Rows»-universets særegne tolkning av horde-modusen fra «Gears of War». Her får man blant annet sjansen til å skyte ned strippere med tanks, avlive dvergzombier med hagle og plaffe ned småengler med sniper-rifle. Ganske gøy, en time eller to.
Ingen vil forveksle «Saints Row: The Third» med en sofistikert og dypsindig spillopplevelse, men er du ute etter absurd moro finnes det neppe et bedre alternativ på markedet. I alle fall ikke før «Saints Row 4» dukker opp. Arbeidet med oppfølgeren er allerede i full gang, og den vil ifølge utviklerne bli «enda villere».
Er det for tidlig å glede seg?
«Saints Row: The Third» er lansert til Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og pc.
