(PressFire.no) «Kjør for livet», proklamerer spillet. Og turen går fra San Francisco i vest, til målstreken i New York City øst i USA.
På veien må du ikke bare konkurrere mot 199 andre råkjørere, men også skuldre unna en del politi og den mest skyteglade delen av mafiaen.
Jack er nemlig en ettertraktet fyr som ikke alltid har vært på den riktige siden av loven. Han får en sjanse til å komme seg ut av problemene og tjene en slump penger på veien.
Vinner han The Run kan altså vår mann forhåpentligvis puste ut. Eller gjøre seg klar til en oppfølger, noe som spillet hinter kraftig om avslutningsvis.
Hver etappe består av et mål om å passere et bestemt antall av disse 199 bilførerne, i små doser. Ispedd rene fartsetapper der du skal rekke noen mellomstasjoner før tiden renner ut, eller mer personlige dueller - ofte med litt informasjon om bakgrunnen til din motstander festet ved seg.
Dette er ikke et «Need for Speed» slik vi kjenner serien til nå. De første glimtene fra spillet overrasket mange bilspillfanatikere, for her så vi hovedpersonen løpe over hustakene mens politihelikoptrene sirklet over.
Den store bragden til Electronic Arts er at de presterte å vise fram alt det verste i «The Run» da PressFire og andre testet det på E3- og GamesCom-messene i sommer. Men spillet er bedre enn man kunne ha fryktet.
Struttende velgjører fra «Mad Men»
På forhånd var det altså mange skeptikere til denne retningen «Need for Speed» tar. Noe av skepsisen er fortsatt berettiget.
For ikke bare er fokuset stort på å introdusere personene bak rattet, men vi får også oppleve å parkere bilen for å ta noen få av disse joggeturene med Jack. Her må du trykke bestemte knapper på anvist tidspunk (såkalte Quick Time Events) for å slippe unna politiet eller wrestle med en frådende vaktbikkje.
Disse øyeblikkene fungerer ikke særlig bra, med unntak av introduksjonen som er høydramatisk og samtidig føles helt riktig.
Et par Sports Illustrated-modeller er inkludert, riktignok bare i et forglemmelig oppdrag som er over før du rekker å si; «pupp!». Et kynisk PR-stunt, EA? I tillegg får du hilse på «Mad Men»-skuespiller Christina Hendricks, som gjerne gir deg en hjelpende hånd.
Hun fungerer som en struttende guide, der hun på en liten skjerm understreker premisset foran hvert løp. Samtidig er hun din sponsor, og grunnen til at du i det hele tatt får delta i dette billøpet.
Noe av det beste med «The Run» er at målet ditt – altså å komme seg først til New York – virker som en effektiv, meningsfull motivasjon til å fullføre hele spillet. Du vil vel gjerne se hvordan det går med Jack til slutt, når han etter hvert brekksvinger seg inn mot Manhattan?
Det er fengslende å delta på denne ferden, som totalt kan ta deg maks sju-åtte timer (avhengig av vanskelighetsgrad).
Fortsatt hovedfokus på bil
La det ikke være noen tvil: Bilkjøring er fortsatt satt i førersetet. Det er heseblesende, blockbusteraktig racing – tidvis tungt scriptet eller forutbestemt for å gi oppmerksomhet til de voldsomme skredene som ruller ned langs majestetiske Rocky Mountains, eller i forbindelse med en intens politijakt i Chicago.
Noen ganger føles det som du henvises til passasjersetet, men du står aldri i fare for å kvele et gjesp. Til det er dette alt for spennende og oppslukende.
Det er mer frustrerende enn kjedelig, for en del av brettene stiller krav til en del prøving og feiling. Spesielt det nevnte løpet i Rocky Mountains, der du må memorere hvor de største kampesteinene lander om du skal komme helskinnet igjennom. Å finne ut hvor mye du kan kjøre ut fra veibanen, før du blir straffet noen sekunder ved å bli plassert tilbake på veien, er heller ikke lett å skjønne.
Noen ganger føles det som man kan dra på safari. Andre ganger er det nok at du treffer en blomst ved autovernet før det skjer, og du taper terreng i feltet.
Etter du har kommet deg ut fra San Francisco finner du raskt noen av de tradisjonelle løpene der det «bare» er deg og konkurrentene som er satt i fokus. Kanskje ispedd noen politibiler. Enkelte av banene er lagt til et nydelig landskap, med støvete ørkenveier eller blant frodige maisåkere. Frostbite 2, spillmotoren fra svenske DICE som ble utviklet for det nylig lanserte «Battlefield 3», er brukt også i «The Run». Grafikken i spillet er ikke problemet, for den er tidvis veldig pen. Spesielt med noen flotte væreffekter. Teksturene er også pene - om du har tid til å studere slikt i 240 km/t, da.
Enkelte vil nok heller reagere på at det virker vilkårlig om din krasj med en annen bil resulterer i meldingen «wrecked» på skjermen eller bare etterlater en skrape i lakken. Bilfysikken - og straffen for krasj - er altså lite konsekvent.
Heseblesende og intenst
I tillegg til historiedelen er det selvsagt muligheter til å konkurrere mot inntil sju andre online, men dessverre ikke mot en venn på delt skjerm.
I onlinespill er det som alltid en slager å spille i en turneringsbasert variant, med en liten håndfull løp. Denne gang med et lykkehjul inkludert som kan belønne deg med flere biler i garasjen - eller 75 nye gamerscore-poeng, blant mye annet.
Utviklerne har skjønt at det er lite interessant å spille gjennom historien mange ganger. Derfor har de lagd en Challenge Series der du gradvis låser opp nye løp der målet er å sette bestetider og på den måten gjøre deg fortjent til medaljer. Her er gjenspillverdien langt større.
Sistnevnte er en modus som skapt for Autolog. Denne tjenesten ble introdusert i fjorårets «Need for Speed: Hot Pursuit», og overvåker hele tiden hva vennene dine har foretatt seg, foreslår hvordan du kan ta tilbake rekorder og binder konkurrentene sammen – selv om man ikke nødvendigvis er pålogget samtidig.
Bilspillmessig ligger dette et sted mellom «Need for Speed: Hot Pursuit» og de to «Shift»-spillene. Men mest førstnevnte, altså definitivt mer arkade enn «simulator» når det gjelder kontrollen og andre aspekter, og mange vil nok dessuten slite med å tilvenne seg bilfølelsen og fysikk.
Som å styre et overfylt badekar
Til å begynne med føles det som om du styrer et overfylt badekar uten særlig grad av kontroll. Men det går an å venne seg til måten å kjøre på – og attpåtil sitte med følelsen av at bilen gjør som du faktisk ber den om.
Trikset er, som i andre «NFS»-spill, å senke farten før du går inn i en sving - og skyte ut av den med litt nitro.
På den måten slipper du å skrape for mye mot vegger, rekkverk eller autovern.
Spillet tillater deg å justere vanskelighetsgraden underveis, om du skulle føle frustrasjonen på kroppen etter gjentatte forsøk på å klare en av tidsetappene eller er lei av den samme, mannevonde kampesteinen i Rocky Mountains. Forskjellen er at du får flere lagringspunkter og tilbakespolingsmuligheter på de enklere vanskelighetsnivåene - i tillegg til at konkurrentene er lettere å slå, selvsagt.
Etter å ha fullført historiemodusen åpnes en ekstremvariant, om du føler for en enda tøffere utfordring.
Det er bare «Split/Second» (2010) som kan måle seg når det gjelder intensitet og graden av en Michael Bay-følelse i et bilspill. Det er heseblesende og intenst, men samtidig engasjerende.
Etter all negativiteten forbundet med «The Run» før lanseringen, er det derfor en gledelig overraskelse å kjempe seg gjennom USA på tvers – og kunne konkludere at dette er ganske gøy.
«Need for Speed: The Run» slippes 17. november, til pc, PlayStation 3 og Xbox 360. Det lanseres også versjoner til Nintendo DS og Wii.
