Det evige fotballspillrivaleriet som er «Pro Evolution Soccer» versus «FIFA» går sin gang. Og tror du ikke det er akkurat nok forandringer fra i fjor til å rettferdiggjøre to nye kjøp i år også?
I årets «FIFA» er det ned med tempoet og opp med realismen, og fokuset er på forsvarsspill. «PES» gjør det stikk motsatte. Her er det raske angrep som står på agendaen.
En oppdatert kunstig intelligens gir deg langt mer løpsvillige og angrepslystne medspillere, i et spill som i det hele tatt har mer fokus på høyt tempo og god flyt enn på realismen til en simulator.
I tillegg har nye funksjoner som muligheten til å kontrollere to spillere samtidig (!), samt til å styre spilleren som mottar ballen på dødballer, gjort «PES 2012» til høstens mest målfarlige.
Spillmoduser i ny innpakning
Menyene i «PES» har blitt ryddet opp. De klassiske modusene Become a Legend og Master League er sammen med deres onlineversjoner benket sammen under Football Life. Dette inkluderer i tillegg den nye, opplåsbare modusen Club Boss.
Alle sammen tilbyr en helt ny opplevelse i år. Først må du lage en figur, og med flust av muligheter kan du lage ham både kliss lik deg selv eller lage ham hårreisende stygg med grønne Pippi-fletter og rappercaps. Denne figuren vil du se mye til.
Konami har nemlig pakket inn modusene med filmseksvenser, der du følger figuren din på trening, under pressekonferanser, i garderoben eller i møterommet. Disse er for øvrig slående japanske i stil, tone og musikkvalg. Men det føles ikke påtvunget, det er snarere en veldig god måte å menneskeliggjøre det hele.
De tre modusene føles som en helhetlig og gjennomført greie, med en modus for hver rolle i hierarkiet.
Jeg liker veldig godt Become a Legend-modusen, og at den i motsetning til i «FIFA» ikke insisterer på at du skal bli verdens beste spiller med én gang.
Du kan bli byttet ut, eller starte på benken, eller ikke få spille overhodet. Man starter som ung og relativt talentløs, på et lag en ikke får velge selv.
Selv kom jeg skeivt ut i debutkampen, ble bytta ut, og klarte ikke med en gang å lande en plass i startelveren til Waryamosuk (!). Da måtte jeg nøye meg med å spille de 20-30 siste minuttene i flere kamper fremover.
Det liker jeg.
Parallelt med å spille sesongen, må en holde i gang forhandlinger med andre lag. Og kanskje bruke noe av lønnen på å skaffe en flinkere agent? Og, hei, man kan bli tatt ut til landslaget for internasjonale turneringer, og spille Champions League. Nuff said.
Maksimum interessant
Som manager i Master League gjelder mye av det samme. Jeg valgte å spille som Roma, men ble i kjent stil tildelt et reportoar av nasjonale stereotyper (deriblant norske «Hamsun») med middelmådige kvaliteter i stedet for de egentlig spillerne, og ble plassert i ligaen D2. Det er ikke fokus på maks realisme, men på å ha en så interessant og krevende karriere som mulig. Du må jobbe for å ta et slikt lag helt til Champions League-triumf. Men hvis dét ikke frister, så kan du få lov til å starte med vanlige lag og ligaer, også.
I skoene til manageren, som foran alle kamper i spillet, er det en fryd å sette opp formasjoner og gjøre bytter. Dra-og-slipp-oppsettet i Game Plan-menyen er, som alltid, fantastisk intuitivt.
Apropos lagledelse, så kan en i alle disse modusene nå velge at kun ditt lag kan kjøpe og selge, sånn at en slipper de voldsomt urealistiske overgangene som har preget både ett og annet fotballspill.
I den nye modusen Club Boss styrer du mannen med pengesekken, i søken både etter berømmelse og etter mer penger. Du må på den ene siden hyre en manager, og satse på at han følger dine retningslinjer, og på den andre holde styr på budsjetter, markedsføring, publisitet, sponsorer, fans og den slags. Kampene tar manageren seg av, og du får ta til takke med tribunen eller et referat. Det er en modus jeg ikke vet om jeg vil bruke fryktelig mye mer tid på, men det er fortsatt en frisk nyvinning og en artig gest.
Styr to spillere samtidig
En av de viktigste nyvinningene på banen, er som nevnt at du kan styre en lagkamerat med høyrestikka mens du har ballen.
Dette er litt kinkig å få til, men til gjengjeld veldig tilfredsstillende når det fungerer. Du kan også velge å la denne funksjonen være assistert, noe som i praksis tilsvarer å sende folk på løp, men på en voldsomt tungvint måte.
Det er kanskje mest på dødball at dette systemet skinner. Da kan du ta kontroll over en spiller i feltet og plassere ham strategisk, klar til å løpe inn bak forsvaret, og dødballtakeren vil automatisk prøve å legge ballen til ham. Det er en utrolig kjekk funksjon som har gitt meg mangt et tilfredsstillende mål.
En annen nyhet er at en kan velge mellom fire nivåer av assistanse til pasninger. Men jeg synes fortsatt balansen der er håpløs. For når jeg skrur ned mot manuell skjer det stadig at ballen knapt forlater han som slår pasningen, eller at den går i totalt feil retning. Og når jeg skrur nærmere assistert, kan spilleren finne på å slå ballen på tvers over banen når jeg ville legge en kortpasning. Her har Konami litt å jobbe med i året som kommer, for det kan være innmari frustrerende når spillerne ikke lystrer.
Appellerer til tilskueren
Mangelen på lisenser er som vanlig litt lei. Selv om mange av Europas største ligaer er på plass, nå også den portugisiske, mangler stadig en offisiell Premier League og Bundesliga.
Spillet har til gjengjeld Champions League, Europaligaen, Supercupen og Copa Santander Libertadores. Det har også en rekke landslag, så en kan lage fullstendige VM og EM. Og nå har «option files» er blitt enklere å legge inn, så du kan få på plass de resterende lagene.
«PES» er fotballspillet som appellerer mest til fotballtilskueren i meg. Det dynamiske kameraet, reaksjonene fra publikum og alle de små detaljene i TV-mimende nærbilder av spillere gjør det til en tv-opplevelse som lukter av pizza og øl i lang vei. Ikke minst er det noe eget med Champions League-vignetten.
De små nærbildene og reprisene underveis i kampene ser bedre ut enn noensinne, der spillerne blir skarpt markerte mot de slørete bakgrunnene som mimer dem laget av zoomlinser med stor blenderåpning. Bevegelsene er naturlige, og detaljene er upåklagelige.
Så dynamisk som alltid
Ellers bør det nevnes at du kan koble spillet opp mot Facebook, og at vanskelighetsgraden Super Star er reintrodusert som et opplåsbart alternativ.
Gamle travere vil også kjenne igjen Training Challenge, som er tilbake i år. Her får du sjansen til å lære samtidig som du jobber mot en enda litt høyere poengsum i en rekke minispill. Det kan være både relativt artig og nyttig, men ikke noe jeg har følt for å bruke en masse tid på.
En annen nyhet er at en kan opprette egne brukere, eller profiler, inne i spillet, noe som har vist seg å være fryktelig kjekt. Her kan man lagre egne innstillinger, spillere og alt mulig annet, og skal en spille mot hverandre er det enkelt å velge sin profil når en velger side.
«Pro Evolution Soccer 2012» er som alltid dynamisk og variert i spillmekanikken, med gode animasjoner og ypperlig fysikk. Det virker mindre «forhåndsbestemt og styrt» enn «FIFA», der jeg til tross for det nye kollisjonssystemet gjerne føler jeg ser de samme situasjonene, angrepene og målene gang på gang.
Jeg synes i det hele tatt at Konami har laget et veldig godt fotballspill i år. Det er fortsatt en underdog i forhold til «FIFA» og deres enorme spiller- og klubbdatabase, og på mange områder er storebroren fortsatt størst. Hadde «PES» hatt tyngden, rammeverket, lisensene og budsjettet til «FIFA» kunne det blitt virkelig stort. Sånn det er nå, er jeg stygt redd jeg blir nødt til å fortsette å spille begge.
«Pro Evolution Soccer 2012» slippes til PC, PS3, Xbox 360 (testet), PSP, Wii og PS2 14. oktober.
