Winter Sports 2011: Go for Gold

Skivebom, smøreflause og tryn på kulen – alt i én pakke.

Aiaiai, hvor skal vi begynne? Det er nemlig så mye med dette spillet som ikke fungerer. La oss starte med selve øvelsene som er pakket inn i dette vintersportspillet. Ni stykker totalt. Den tyske utvikleren har inkludert kjente og kjære øvelser som skihopp, utfor, firemannsbob og skiskyting – og forsøker helhjerta å kombinere dette med noen langt friskere tilskudd.

For her krydres spillopplevelsen med snøscootercross, en snowboardbastard, kunstløp og en Super-G-variant som inneholder delmål om å sanke poeng gjennom å trikse på hopp du finner underveis – og på den måten sanke poeng.

Men én ting fortjener utviklerne skryt for: Det å tilby en samling av vintersportgrener vi kjenner og er komfortable med, og lage dette til spennende konkurranser i ny innpakning – det fungerer på mange måter. I hvert fall på papiret.

Det er bare så synd at grenene du må konkurrere i på ingen måte fenger når du sitter der i sofaen. Enda verre er det at du i karrieresammenheng blir nødt til å spille i cup’er som kombinerer et bestemt utvalg av øvelser om du ønsker å stige i gradene og sope med deg erfaringspoeng.


En parademarsj av dårlige beslutninger

De aller fleste av vinteridrettene som er stappet inn i menyene er basert på noen like grunnprinsipper. Det handler om å utnytte mindre luftmotstand ved å ligge i dragsuget fra dine konkurrenter, og trikse til seg retten til å kunne bruke boost.

Slipstreaming, altså. Et fenomen vi kanskje forbinder mer med bilsimulatorer enn vinteridrett.

Karrieremodusen presenterer deg for en brokete samling idrettsmenn og -kvinner som alle er del av laget ditt. Om du skal konkurrere i kunstløp, snøbrett eller utfor, så har du alltid et slags mål liggende foran snuten din – for det handler om å forsvare æren til laget ditt og klatre i sammendraget. I tillegg har du erfaringspoeng og muligheten til å gå opp i nivå, kjøpe mer utstyr eller pynte på din egen statistikk på veien.

Alt dette er helt korrekt tenkt og gjør at det er med blandede følelser at man bare må innse at spillet i sum er en real stinker. For når alle løpene, banedesignet og øvelsene er så slett lagd, er det vanskelig å glede seg over nye poeng som gjør at du klatrer på idrettsrangstigen.

Et par eksempler: Skihoppingen er ødelagt sammenlignet med hva vi husker fra «RTL Ski Jumping»-serien som blant annet kom ut til PlayStation 2-konsollen for noen år siden. Kameraet er flyttet til høyre for hopperen. Det sørger for at du har ikke lenger kontroll over svevet på samme måte som før, og alt det grafiske virker å ha stått stille siden 1999.

Valget om å dra kameraet til siden gjør at du aldri føler deg delaktig i svevet – men bokstavelig talt tilsidesatt. Og som resultat mister du også engasjement og følelsen av å være delaktig når du setter bakkerekord.

Julebordet varer helt til påske

Skiskyting er nok et eksempel som kan tyde på at julebordet hos utvikleren varte helt til dette spillet var ferdigstilt. Dette var en av paradegrenene i «Torino 2006»-spillet, lagd av de samme folka til OL det året, bare med en mer klønete utførelse som gjør at du kommer til å få deg en overraskelse på standplass – da det på veldig mange måter virkelig gjelder.

Skytingen er løst på en oppsiktsvekkende dårlig måte. Selv om du ankommer standplass som første utøver, opplever du neppe å kunne vippe børsa på ryggen igjen som nummer én. Og grunnen? Siktesystemet og presisjonen er fraværende. At geværet ditt alltid beveger seg opp og ned i samme tempo, og ikke avhengig av om du har høy puls før du fyrer av, er også merkelig. Selv om du kan holde geværet roligere ved å bruke den ene skulderknappen, fungerer det hele dårlig i praksis.

Som prikken over i’en kan du utfolde deg som kunstløper og isdanser. I takt med musikken, og på angitte steder som «flyter over isen», er du nødt til å trykke bestemte knapper på kontrolleren og snurre på venstre analogstikke når du blir bedt om det. Bommer du får du en sur obo-tone slengt i fleisen. Dette er – som du sikkert forstår – aldri i nærheten av å være morsomt.

Og om du skal seire i de ulike cup’ene, selve ryggmargen i karrieremodusen av spillet, så kan du heller ikke velge bort denne øvelsen. Der er det nemlig låst hva du skal konkurrere i.

Spillet har riktignok små bruddstykker av noe morsomt. Alpinøvelsene for eksempel. De fungerer greit. Også noen av de små utfordringene som du finner i menyene, der målet kan være alt fra å utføre et bestemt antall triks i snøbrettløypa til å lande i hoppbakken på anvist sted, duger også.

Du kan selvsagt velge å lage dine egne turneringer eller utfordre en venn i lokal flerspiller, om du finner en gren eller to som du finner tålelig. Men kjøper du «Winter Sports 2011 Go for Gold» på disse premissene, blir det hele som å skaffe seg en ny, dyr BMW – og bare bruke bilen som røykerom.

Alle øvelsene er gjennomsyret av at konseptet aldri er i nærheten av å springe ut fra sitt fulle potensial. Banene er dårlig designet, og hele veien føles det som å få deg én på trynet fra utviklerne gjennom valgene de har gjort.

«Wintersports 2011: Go for Gold» har noen lyse idéer i forhold til å skape en form for engasjerende konkurranse gjennom cup- og challenge-menyene, som kombinerer alle øvelsene. Men utførelsen står ikke til mer enn strykkarakter, dessverre.

PS: Spillet ble lansert til Xbox 360, PlayStation 3, PC og Wii den 26. januar. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen. 

Oppsummering
Positivt
Noen av idéene om nye måter du skal konkurrere på virker bra på papiret, men feiler i praksis.
Negativt
Øvelsene er rett og slett ikke morsomme å spille – uansett hvor innbydende de virker på baksiden av coveret. Snøscooter- og kunstløpøvelsene er hjelpeløse.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3