Borderlands

Smakfull førstepersonsskyter med rollespilltopping.

Etter at Gearbox annonserte «Borderlands» var det mange som viftet med pekefingeren og forkastet spillet som en «Fallout 3»-kloning – uten egentlig å granske alt det underliggende.

Utviklerne har uansett prøvd å koke opp et unikt univers, som på planeten Pandora tar form som en MadMax-inspirert verden bebodd av psykotiske figurer, misfostre, banditter – ja, egentlig de fleste utstøtte og anarkistiske stereotypene du kan forestille deg.

MAD MEL

«Borderlands» setter deg i rollen som én av fire figurer i en ødemark på jakt etter evig lykke.

Fenomenet kalt hvelvet har trukket til seg mang en eventyrer gjennom tidene, uten at noen egentlig har returnert med annet enn skrekkhistorier om ødemarkens harde virkelighet.

Det blir derfor opp til deg å stifte bekjentskap med de riktige personene i søken etter den nødvendige informasjonen.

Det beste og mest selvfølgelige stedet å starte er i den forlatte byen Fyrestorm, som med en total populasjon på én setter scenen for et domino av skyggefulle oppdragsgivere og steder å utforske.

Hver av de fire figurene du kan velge mellom skiller seg ut ikke bare kosmetisk, men også i forhold til våpenkompetanse og tilgjengelige egenskaper. I tillegg får hver figur et spesialknep som ytterligere differensierer dem fra hverandre og legger til rette for unike strategier.

Ødemarken er heldigvis stor, noe som potensielt kan gjøre «Borderlands» til et fyldig og langvarig spill for dem som ønsker det. Den er ikke like sømløs som «Fallout 3» sitt Wasteland, men rivaliserer fortsatt det postapokalyptiske scenarioet i både innhold og lengde.

Hvert område introdusert er full av fiender, utstyr og hemmeligheter – og selv om spillet tar deg med gjennom de fleste stedene gjennom selve oppdragene, står du fritt til å utforske etter eget initiativ.

Med dette sagt så sier spillet utrolig klart i fra når du har tatt deg vann over hodet. Vanskeligheten og progresjonen fra oppdrag til oppdrag er mer eller mindre lineært, og prøver du å løpe i forkant av dette, eller utfører et oppdrag rangert som impossible for ditt nivå, vil du kjenne konsekvensene umiddelbart.

Heldigvis er død aldri et stort problem, og for et lite honorar får du muligheten til å plukke opp kampen igjen mer eller mindre der du slapp. Faller du i kamp vil dessuten en second wind gi deg sjansen til å reise deg på ny skulle du klare å avlive en av fiende før du blør i hjel.

ROLEPLAYING SHOOTER

Gearbox har gjort en respektabel jobb med å blande en førstepersonsskyter med et rollespill.

Selve integrasjonen innoverer ikke i noen stor grad, men drar konseptet videre ut i fra hva titler som «BioShock» og «Fallout 3» gjorde - to spill «Borderlands» låner tungt fra.

Men mens flere idéer kanskje er lånt fra overnevnte titler, havner spillet i realiteten nærmere Blizzards «Diablo» enn noe annet.

Dette spesielt ved tanke på evnen til å motivere spilleren samt den underliggende strukturen i forhold til hvordan rollespillelementene er inkludert.

Det er her i større grad snakk om å definere styrkene dine selv, ut i fra det relativt begrensede rammeverket, og heller komplimentere konfigurasjonen med utstyr for å utheve styrker og undertrykke svakheter.

Du står fritt til å bruke de våpnene du har plass til i sekken, og ettersom kulene flyr øker også kompetansen din i den respektive våpenklassen. Går sekken din for øvrig full ­- noe den ofte vil - gjelder det å komme seg til en av de mange salgsautomatene strødd rundt, hvor du kan bedrive både kjøp og salg.

Arsenalet er kanskje det mest spennende aspektet ved spillet, som gjennom syv våpenkategorier inneholder millioner av variasjoner i form av tilfeldig genererte skyts. Både kraft, omlastningstid og hurtighet bidrar til ligningen - og enkelte varianter har til og med elementangrep og andre unike sideeffekter.

Ikke bli forbauset om du finner en hagle med rakettammunisjon, eller en revolver med kikkertsikte og eksploderende kuler.

Variasjonene er nærmest uendelige, noe som bidrar til å gjøre selve utforskingen av miljøene både spennende og tilfredsstillende. Ikke bare i forhold til å finne nye områder, men også i viten om at nye våpen ikke trenger å være langt unna.

For de som kan glede seg over en god dungeon crawler er det lite som måler seg med spenningen av å åpne en godt armert våpenboks i «Borderlands».

Til tross for alt dette gjør spillet veldig lite nytt som vi ikke har sett før. Det kan minne sterkt om spill som «Painkiller», som aldri egentlig streber for å imponere, men som fortsatt klarer det ved å dra fram og vektlegge de sidene ved sjangeren vi elsker mest.

STILFULL PRESENTASJON

Ser vi bort i fra den ekstremt stemningsfulle og tøffe introduksjonsfilmen spillet aldri kunne ha håpet på å leve opp til, er det ytterst lite å utsette på presentasjonen til «Borderlands».

Det har tonnevis med sjarm og personlighet, som takket være cel-shade-teknikken skiller spillet ut med sterke farger og tydelige, definerte formlinjer.

Design på figurer er sannsynligvis det mest kreative, som blandet sammen i riktige porsjoner kan ende opp med å lage relativt bisarre scenarioer.

Det er ikke før du må forsvare deg mot din første armé av brennende, psykotiske dverger det går opp for deg hva det er du egentlig driver med.

Miljøene kan dog til tider virke litt overarbeidet med geometri og objekter, noe som alt for ofte har konsekvens for fiendens evne til å navigere. De kan fort ende opp med å sette seg fast – en begivenhet som i mange tilfeller er kilde til opplagt missbruk for spilleren.

Brukergrensesnittet blir også fort overbærende til tider takket være mye informasjon fordelt på små elementer. Dette kommer veldig klart frem når to spillere deler skjermen i samarbeid, hvor enkelte grafiske vinduer krever at du må bla deg frem og tilbake.

«Borderlands» er ellers et øde sted. I forhold til spillets skop har det en veldig begrenset beboelse, noe som betyr at du vil møte på de samme fiendene om og om igjen - alt for ofte på de nøyaktig samme stedene.

Gearbox har gjort et tappert forsøk på å variere innholdet, men de kommer fortsatt ikke unna det faktum at spillet er utrolig repeterende. Oppskriften for suksess er mer eller mindre identisk spillet gjennom, så med mindre du får med deg noen venner til å bryte opp den monotone dansen er det lite å hente her på egenhånd.

Heldigvis er det her utviklerne lokker med gode flerspillermuligheter, et aspekt som nesten blir en nødvendighet hvis du vil ha full valuta for pengene. Her får du muligheten til både å gå via Xbox Live med tre andre, eller spille på samme skjerm med én annen kompis.

Det er viktig å understreke at «Borderlands» i all hovedsak er et flerspillerspill. Med mindre du klarer å overse opplevelsens repeterende natur, eller finner nok belønning i bare det å se figuren og arsenalet ditt vokse, vil du sannsynligvis gå lei veldig fort.

Ordet grinding vekker nok negative assosiasjoner hos veldig mange, men det er faktisk en veldig passende beskrivelse av hva du driver med her.

Spillet egner seg i tillegg best med nære venner, når tilfeldige spill over Xbox Live fort kan bli litt upersonlige og rotete takket være alle oppdragene og menneskene i sirkulasjon. Ellers er spillet veldig fleksibelt - like godt egnet til lengre som korte økter.

De forskjellige komponentene i spillet er ikke veldig imponerende i seg selv, men takket være et smart design sentrert rundt noen vanedannende og tilfredsstillende momenter, er «Borderlands» et spill du kan ende opp med å bruke uante mengder timer på. Bare pass på å dra med deg en kompis eller to før det hele er over.

PS: Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen av spillet. «Borderlands» er også lansert til PlayStation 3, mens PC-versjonen kommer i salg 30. oktober.

Oppsummering
Positivt
Negativt
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3