(PressFire.no): «Do a barrel roll, Fox». Jeg snurrer spillplata velvillig rundt fingeren, jeg – det er hyggestund når gammelt bekjentskap skal oppdages på ny.
Dette er «Star Fox Zero», det første spillet i serien på elleve år, og blodfanen i meg greier nesten ikke å vente på å få prøvekjørt Arwing-romskipene tis de småcreepy militær-dyrene.
«Star Fox» i HD har vært i sikleskuffen helt siden Wii U kom ut, og kjedelige opptredener på E3 til tross der folk har vært skeptiske – dette har jeg sett frem til.
Og det starter bra. De tre romvennene i Team Star Fox er som før: Peppy er masete, Slippy er plagsom og Falco er høy på pæra. Jeg, Fox McCloud, sitter i cockpiten og blæster alt og alle i fjeset med lasere til Mission-en er helt og holdent Complete.
Hjemplaneten Corneria er som vanlig førstebanen, og det er ingen irriterende samlemani eller stegosauruser i siktet. Alt ser ut til å være som det skal, med andre ord.
«Star Fox» er konge når det ikke skal finnes opp nye hjul, og her er det virkelig ikke funnet opp noe som helst. Men vent, alt er ikke rosenrødt. Ikke sånn egentlig.
For selv om spillmekanikk og oppbygging av baner er som før, så sitter jeg igjen med følelsen av at noe mangler. Jeg tar meg selv i å druse kjapt gjennom baner, uten å selv egentlig vite det, og flere ganger har jeg tenkt tanken «var det alt?» etter en boss.
Det føles som om lista ligger utrolig lavt, og selv med knehøye hindre å hoppe over, ramler spillet på trynet flere ganger enn jeg ønsker det.
Remake?
«Star Fox Zero» er merkelig nok en nyfortelling av «Star Fox 64», eller «Lylat Wars» om du vil, selv om det spillet fikk en remake for bare noen år siden på 3DS.
Jeg skjønner ikke hvorfor de følte dette var nødvendig i det hele tatt, men planen var vel å bare spille på alle nostalgistrengene – hvilket de prøver så godt de kan gjennom hele spillet.
Medsoldatene dine kauker ut catchphrases hentet ut fra Nintendo 64-spillet i hytt og pine, flere områder er hentet rett ut fra originalen og nok en gang er sistebossen Andross.
Nintendo, dette har vi spilt før, og det føltes bedre i 1997.
At dette er et spill fra Platinum Games er nesten ikke til å tro. Dette er folk som har gjort et levebrød ut av helt vanvittige scenarioer i «Bayonetta», «Metal Gear Rising» og «Wonderful 101» - også miger de ut dette helt ordinære skvipet her?
Du styrer en rev som flyr i et romskip, som skal slåss mot et digert apehode med to hender. En rev som har slåss mot en diger enarmet banditt i verdensrommet.
Hvorfor er da det beste de greier å koke sammen her restene etter et nesten 20 år gammelt Nintendo 64-spill? Det henger ikke på greip.
Hvor er inspirasjonen?!
Styring til besvær
Jeg skal si deg hvor den er – gjemt vekk bak en enorm trang fra Nintendo til å overbevise oss om at joda, den fordømte kontrolleren er akkurat så innovativ og livsviktig som de maste om i 2012.
Dette er Mario-skaper Shigeru Miyamotos verk, der han har satt ut for å prøve å rettferdiggjøre skjermkontrolleren, til tross for at Nintendo har gått på tidenes konsollsmell med Wii U.
At Nintendo skal prøve å selge oss bevegelseskontroller- og ekstraskjerm-konseptet nå, i konsollens siste åndedrag før NX finner veien under tv-en, er smått utrolig.
Spesielt etter de med vitende og vilje selv har ignorert hele greia («Mario Kart 8», «Donkey Kong Country: Tropical Freeze») eller bare har holdt seg til enkel romstering i utstyret ditt eller kart («Zelda»-spillene, «Pikmin 3»).
De kunne med alt hell prøvd seg på en variant av sistnevnte også her, og latt meg få runde spillet uten å måtte vekke naboene med krigsbrøl. Og sette skjermen jeg holder i lankene i fare.
Dette kommer fra en som liker den store kontrolleren, og som synes den har sine bruksområder.
Kink i nakken
I «Star Fox Zero» er det altså bevegelsesstyring og det å ha to synspunkter som er greia.
På tv-en er det vanlig skuring der du ser det hele fra bak farkosten din, men du får se gjennom øynene til Fox på kontrollerskjermen, og styrer Arwingens laserkanon ved å vri og vende på kontrolleren.
Fiender har ofte sårbare punkter på oversiden eller undersiden, og planen er dermed at du skal streife over eller under, peke kontrolleren oppover eller nedover og fyre løs.
En ok-isj idé i teorien – glimtvis marerittaktig i praksis.
Problemet er at det er veldig desorienterende å skulle skifte mellom tv og skjerm i et så kjapt spill som dette, og når du setter kontrolleren til rette igjen i fanget har sporingen gått helt av skaftet og du sikter nå i feil retning.
Dette skjer, kort spill til tross, ekstremt mange ganger. Så mange ganger at det bremser store deler av spillet ned til gangfart.
I «Splatoon» og «Zelda»-spillene brukes bevegelsesstyringen som et tillegg, der du kan gjøre små bevegelser for å finstille siktingen din. Der fungerte det ypperlig, så hva i all verden gikk galt her?
Litt kjedelig?
Men så er sannelig ikke kontrollene det mest skuffende heller. Jeg kan lære meg å leve med slitsom styring.
Nei, skuffelsen kom da jeg innså at «ehh, dette er egentlig ikke så kult», og at jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst til å prøve banene igjen og igjen for å få et bedre resultat – slik jeg har gjort med alle de andre spillene i serien frem til nå.
Det er bare ikke så inspirerende å spille et spill som virker utviklet i hast. Det hele er over ganske kjapt, selv med flere gjennomspillinger av baner, og du sitter aldri igjen etter en av de og tenker på hvor fett det du nettopp opplevde var.
Spillet mangler sitt «Independence Day»-øyeblikk, slik originalen hadde - en helt uforglemmelig seanse som satte spor og inntrykk.
Det sagt, de nye kjøretøyene – du får putre rundt i et helikopter, en flyvende tanks og en slags hønevariant av Arwingen – er helt okay.
I helikopteret har du mulighet til å slippe ned en liten robot, som kan trille seg inntil datapaneler, og dermed deaktivere fiender eller åpne dører. Det funker, men føles veldig som en mager bonus, lagt til for å bare bruke skjermkontrolleren mer.
Høne-valsen derimot, der du kan skifte mellom fly og mech-robot alá «Transformers», er en prøvelse. Det rivaliserer on-foot-greiene i «Star Fox Assault» i sin unødvendighet, men det er heldigvis ikke så ofte du må komme deg gjennom disse bitene.
Ofte kan du selv velge innfallsvinkel og hvilke av farkostene du selv føler funker best, og jeg holder meg for det meste til de tradisjonelle flyene.
Et av styrkene i alle «Star Fox»-spillene er muligheten til å finne hemmelige veier eller gjøremål på hver bane som låser opp nye veier gjennom solsystemet (og som eventuelt ender opp på slemmingplaneten Venom).
Noen av disse er mer åpenbare enn andre, og du vet du har greid det når du får beskjed om «Mission Accomplished» i stedet for «Mission Complete» på slutten av banen. Da er det dags for en ny bane som ikke nødvendigvis kjører historien fremover, og ofte er det mer variasjon å finne her også.
For eksempel er det en bane som bare dukker opp dersom en av dine wingmen skytes ned og styrter på en ørkenplanet. Good stuff!
Men den slutten…
Det er ikke ofte jeg nevner sistebosser spesifikt i anmeldelser, men herre fred.
Her får du et sammensurium av banneord og tårer, der kameraet låses til en diger sylinder midt på «kartet», og flyet ditt gjør alt annet enn det du ønsker at det skal der du kjører sidelengs rundt.
Meningen er at du skal kikke nesten kun på skjermkontrolleren her, men med en gang du kommer deg inn i denne sylinderen, skifter kameraet brått, og du må hoppe mellom Arwing og høne.
Når bossen da kaster deg ut, og du må fly inn igjen, blir det hele et perspektivrot av dimensjoner. Det føles nesten riktig at de slitsomme kontrollene kulminerer i slikt über-tøys på tampen.
Og avslutningen, den tradisjonelle «røm fra den eksploderende kjernen»-finalen, består i at du kjører mot kameraet – en trope som nærmest er en klassisk gameplay-brøler, og ekstremt overraskende å se i et Nintendo-spill.
Huffameg.
Gøy innimellom
Men innimellom glimter plutselig spillet til med et par røverbaner som ikke krever at du vifter med spaken. Det er en håndfull slike i spillet, som gir noen ti-minutters-bolker der jeg koser meg skikkelig.
Når noen av de gjemte rutene gjennom Lylat-systemet også lar deg spille gjennom tidligere baner med en ny vri (ofte uten påtatte gimmick-er) er det også koselyder å oppdrive i heimen.
Lysglimtene skinner enda sterkere når spillet går inn i sine all-range-områder, der du kan fly fritt rundt. Da er det med ett enklere å forholde seg til bevegelsesskyting, siden du kan ta deg mer tid - så lenge du holder deg unna det forferdelige lock on-kameraet.
Men spe på med rikelige mengder dogfights når Star Fox’ rivaler Star Wolf dukker opp, og som alltid prøver å utkonkurrere sin egen temalåt fra tidligere spill («Assaults» variant var kanskje litt for «James Bond») – denne gangen med hissig operahyling – så er det DIGG.
Men vær så snill, Nintendo. Noen ganger må dere bare høre på fansen. Da dere ga ut «Star Fox 64» på 3DS viste det seg at serien slett ikke er død i den formen den allerede hadde, men da må dere slutte å tøyse det til med «nye» gimmiker.
«Star Fox Zero» går rett i glemmeboken, og det er det tristeste jeg har skrevet på lenge. En skikkelig sveklete treer.
