OlliOlli

En øvelse i det å øve.

(PressFire.no): I alle skatespills selvutnevnte plass på pallen som «best», ligger en tanke om også å være «ekte».

Hos Roll7 Games handler det ikke om nyvinning, men om finsliping av et klassisk format.

For å før heller enn siden svare på dèt alle skatespillentusiaster lurer på: «Olli Olli» ligner «Tony Hawk» mer enn «Skate,» i sin fokus på ville komboer og poengsummer, fremfor realisme og simulert «kontakt med brettet».

Likevel er ingen av de to store særlig til sammenlikning: Nærmere ligger kanskje «Robot Unicorn Attack» og «Bit. Trip Runner».

 

Spin, flip og grind

«Olli Olli» er et spill om fart og flyt; om å frembringe et sentralt element i såkalt streetskating: en ubehindret «Flow»; å få suse gjennom banen, hoppe, grinde, tråkke, trikse. Går du på snørra må du ta hele banen på nytt.

Kontrollene føles som en naturlig port inn i en virtuell skateverden. Det hele føles, om ikke logisk, så estetisk riktig, på samme måte som da «Skate» revolusjonerte sjangeren.

Her, i enklere format, sitter riktignok hopp, grinds og alle triks i venstre spak: Hold fram og slipp for en kickflip, opp for en ollie, eller hold fram og dra stikka en kvart runde med sola for en shove-it flip. Forskjellige grinds, forskjellige retninger med stikka. Spins sitter i skulderknappene.

Viktigere enn å kunne triksene utenat, er timing.

Landing (trykk X på rett tid) på flat mark eller grind påvirker poengsum, farten og figurens balanse på brettet. Det blir mange ting og tenke på, hvilket kanskje er det viktigste hinder for å lasse opp en haug med kompliserte triks uten å tenke på følgene.

Spillet er på alle måter et stilig spill, med flott pixelart-grafikk, der man på tross av enkelheten tydelig ser forskjell på en backside heelflip og en frontside shove-it. Likevel er det estetiske ikke i sentrum. Ingen belønninger som nye figurer, nye brett og andre kosmetiske duppeditter distraherer spilleren fra sin viktigste og eneste oppgave; å bli god.

 

Prøving og feiling, igjen og igjen

Når jeg sammenlikner forskjellige typer dataspill, er det kanskje én forskjell jeg merker meg sterkest, fra sjanger til sjanger, og fra spill til spill. Mange spill forteller historier som skal motivere oss til å spille videre, eller markerer progresjon med nye områder å spile på, eller erfaringspoeng og gjenstander som gjør figuren sterkere, bedre.

I «Olli Olli,» markeres progresjon først og fremst i spillerens læringskurve: gradvis økende ferdigheter og prestasjon. 

Som i den virkelige sporten, føles «Olli Olli» i første omgang som et prepubertalt helvete av fall og uoverkommelige oppgaver, inntil teknikken sitter i fingrene (bena), og handling skjer kjapt og naturlig. Skating er vanskelig å starte med, og alltid er det noe man ikke får til, til og med hos de beste.

Man prøver og feiler, lærer, igjen og igjen, gjerne på samme sted en hel ettermiddag. Sånn sett er «Olli Olli» et vaskeekte skatespill.


«Mad RAD skills, yo»

Likevel er nevnte læringskurve, når den først kommer i gang, utformet akkurat passe bratt. De første banene er vanskelige for en nybegynner, men deilig å mestre. Jeg banner og svetter og lærer akkurat nok på veien mot den «virkelige spillinga» til at jeg fortsatt er lykkelig ivrig idét jeg kan en enkelt bane ut og inn, og hiver opp skyhøye poengsummer i online poengtavler.

Og dét er kanskje det første øyensynlige målet i «OlliOlli». Venner og verden kan utfordres i «spots», korte baner der det gjelder å hamre inn den beste komboen, og «Daily Grind», en daglig utfordring der spillere kan øve så mye de vil den dagen, men spille offisielt kun èn gang.

I tillegg, i hver av de 50 banene i karrieremodus, finnes konkrete utfordringer som varierer fra øvelser i heftig poengsamling til forbud mot å grinde, til samleoppgaver der objekter er spredd på steder som tilsynelatende skal vise deg spillets mulgheter for manøvrering. Mange av disse er lette og pedagogiske, mens andre er skitvanskelige og åpenbart smidd for å skille klinten fra hveten.

Klarer du alle, åpnes spillmodusen «RAD mode,» der kremen skal få knive om hedersplassen. Og dét er jo en sjelden skatt; et spill med godt utformet læringskurve, der spillets viktigste opplåsbare belønning legges helt på slutten, og krever blod, svette og tårer. 

 

Et spill for alle

«OlliOlli» er, som den hyggelige feilstavelsen indikerer, et spill som ikke bare passer for de som er født med brett under bena.

Stilren grafikk, enkle kontroller og det avhengighetsskapende elementet i prøv-og-feil-til-du-klarer-det-formelen, kombinert med muligheten for ekstremt kompetitiv onlineaktivitet gjør spillet til et spill for tilbakelente spillere like mye som «ekte» nørds.

Spillet er til tider veldig vanskelig, og dèt tydelig med vilje, men så henger det heller absolutt intet krav om at alle og enhver skal nå inn i den eksklusive sirkelen av RAD-spillere.

 

For meg vil dette spillet bli en sak jeg tar fram i ledige stunder – på do og på trikken – uten å være hovedpunkt for min daglige oppmerksomhet. Som en hobby, ved siden av større, men mindre krevende AAA-produksjoner, tunge strategispill og tårevåte eventyrspill som kan rundes på en ti timers tid.  

Sånn sett blir «Olli Olli,» på lik linje med for eksempel «Peggle» et spill som vil bli ved min side i lang, lang tid. 

Oppsummering
Positivt
Kontroller føles som en god port til skatelogikk. Stilig skategrafikk. Tøff skatemusikk. Ganske perfekt læringskurve og mestringsfølelse.
Negativt
Kanskje vel spartansk; ingen myke kanter for den myke spilleren.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3