(PressFire.no): La meg starte med et spørsmål: hvordan tror du at et håndholdt spill i «Resistance»-serien er?

Hvis du har spilt noen av «Resistance»-spillene er det den letteste sak i verden å forestille seg hvordan en slik versjon vil utspille seg. Formelen er klonet, bare trimmet ned til lommeformat.

For de uinnvidde er det snakk om et førstepersons skytespill med handling fra en alternativ «hva om?»-versjon av femtitallet, hvor jorden opplever en invasjon fra fra det ytre rom.

 

Urban berg-og-dalbane

I denne iterasjonen tar du rollen som brannmannen Tom Riley idet USA blir invadert, og han sporenstreks befinner seg midt i familiegjensynet til iltre utenomjordiske som synes mennesker er fislete greier og at frihet er irrelevant.

Herfra blir det en berg-og-dalbane-tur gjennom urbane miljøer hvor spillets utenomjordiske interiørarkitekter passer på at du ikke går deg vill – alle utganger eller sideveier er sperret av for at du skal slippe å utfordre stedsansen. Praktisk.

Formelen, hvor du stort sett går i korridorer av ulik art og åpenbarer seg i en te-skje større «arenaer», har du helt sikkert smakt på før.

Tross manglende frihet og korridorer, var «Resistance 3»-opplevelsen på PlayStation 3 ganske storslått og intens, hvor det var lagt mye arbeid i detaljene og miljøene. Situasjonene du havnet i var spektakulære. Du hadde også ofte en følelse av størrelsesforhold mellom rollefiguren din og gigantiske utenomjordiske kreasjoner eller vesener.

Dermed går også den såkalte berg-og-dalbanen fra å være en adrenalinpumpende actionfest med vertikale dropp og loops til å bli mer som tivoliets tog med aldersgrense 8 år.

«Resistance 3»s rollegalleri hadde også mer karakter i én dialog enn «mannekengene» her har i løpet av hele spillets. Rollefigurene du møter på er så homogene, at det er vanskelig å skille dem fra hverandre.  

 

 

Invasjonen har krympet

I det håndholdte spillet uteblir detaljene i så stor grad at spillets handling kunne vært i hvilket som helst årstall. Foruten noen bilvrak fra femtitallet, er det lite som minner deg på tiåret spillet er lagt til.

I tillegg får du inntrykk av at hele den tidligere storslåtte og spektakulære invasjonen har krympet siden sist.

Områdene er mindre og du får aldri følelsen av å sloss mot noen store beist, og selv når du slåss mot noe av en viss størrelse sitter du ikke med hjertet i halsen. Du flerrer stort sett bare opp det som lager mest «boom boom», for å ta seg av saken.

Likevel er selve skyteopplevelsen ganske bra, hvor de to presise analogstikkene må få mye av æren. Du har følelsen av kontroll, og siktet beveger seg mykt over skjermen.

Funksjonene på den trykkfølsomme skjermen klarer jeg imidlertid å styre entusiasmen for. For alle ekstrafunksjoner på hvert våpen har nå blitt flyttet til skjermen. Så med Bullseye kan du trykke på fienden du kan sende kulene mot, mens andre har ladegrep med en finurlig sveip over skjermen.

Men idet jeg må flytte hånda bort fra analogstikka, brytes bare flyten i spillet. I tillegg står du stort sett stille som en målskive. Dermed holdt jeg meg stort sett borte fra ekstrafunksjonene og vekslet mellom alle våpnene i stedet.

Et oppgraderingssystem, eller spesialegenskaper, finner heller aldri klimaet sitt. På et tidspunkt hadde jeg rundt fem ubrukte oppgraderinger, uten at det føltes spesielt nødvendig å bruke dem.  

Når det er sagt er det aldri kjedelig. Flyten i å plaffe ned noen stygge med variasjon i arsenalet er nok til å holde det gående. Monotonien blir stort sett brutt med fiender som krever forskjellig tilnærming – om det er snikskyttere eller svære beist som krever at du fokuserer på sårbare punkter.

Den kunstige intelligensen er heller ikke alltid helt stødig. Det er mulig disse Chimeraene faktisk mangler hjerneceller eller koordinasjonssans, men det kler uansett ikke spillet når de stanger i vegger.

Generelt blir ikke nepa videre utfordret, men skytingen holder deg i alle fall våken.

 

Når sant skal sies er Vita-utgaven av «Resistance»-opplevelsen litt som å se «Aliens» på en fjortentommers tv. Mye av det som gjør storebroren spennende reduseres med kompromiss i alle ledd.

Ved første øyekast gir «Resistance: Burning Skies» inntrykk av å prøve å gjenskape fullblodsversjonen av «Resistance», men ender opp med å bli et relativt anemisk skytespill.

Men som et rent hjernedødt skytespill får det i grunn jobben gjort – spillet er designet som formål at du bør ta i bruk alle våpnene. Problemet er bare at det er like forglemmelig som det mangler ambisjoner.

«Resistance: Burning Skies» slippes til PlayStation Vita 30. juni.

Kommentarer