(PressFire.no): Det ytre rom har alltid vært en populær setting i videospillsjangeren, og personlig har jeg tilbragt utallige timer med hodet i stjernene og utforsket flere galakser – sist i Andromeda.

Jeg var derfor veldig spent på «Starlink: Battle for Atlas». Spillet har dristet seg til å sette den velkjente sandkassen rundt et helt stjernesystem, og det helt uten bakkekontakt.

Så, gir egentlig «Starlink» noe nytt til romsjangeren som vi ikke har sett før? Svaret er både ja og nei.

 

Stjernekamp uten karakter

«Starlink: Battle for Atlas» er et actioneventyrspill og finner sted i Atlas-stjernesystemet. Moderskipet ditt The Equinox har blitt overfalt av en gruppe terrorister som kaller seg for The Forgotten Legion.

De tar kapteinen din til fange, og i kampens hete blir resterende skip rammet av en elektrisk bølge som sender dere på direkte kræsjkurs mot en nærliggende, fremmed planet.

For å redde både kaptein og moderskip må du bygge allianser med ulike planeter, samle ressurser og tilegne deg ny forskningskunnskap. Alt dette for å være i stand til å ta opp kampen mot sjefsfienden, redde kapteinen og bokstavelig talt hele galaksen, som til stadighet infiseres av legionens onde hensikter.

Personlig blir jeg ikke helt revet med i historien, og kjenner raskt på savnet etter å vite mer om de ulike rollefigurene. Hvem er de? Hva driver dem?

Bakgrunnshistoriene kommer frem senere i spillet via gjenopprettede forskningsfiler fra kapteinen, som du samler inn på ulike oppdrag. Her får du presentert hvert enkelt medlem av Equinox gjennom korte, delikate filmsekvenser.

Jeg synes likevel dette kommer dugelig sent inn i spillet, som har kjørt på med action-story – stikk motsatt av hva vi har lært dramaturgisk.

 

Fordeler i kamp

En av figurene jeg raskt blir kjent med er Razor Lemay fra Starlink-initiativet.

Hun er utdannet jagerflypilot og er selvutnevnt metallhode. På Equinox fungerer hun som mekaniker og kamptaktiker. Hun er tøff, stolt og rett frem – liker hun deg ikke sier hun det som det er (og derfor elsker jeg henne).

Hun har ingen tålmodighet for bullshit, akkurat som meg. Razors spesialkraft som pilot er noe som kalles for Power Chord. Kort oppsummert gjør dette slik at fiender kastes bakover, noe som kan gi deg nok rom til å smette unna for et kontraangrep.

Alle de andre spillbare pilotene i «Starlink: Battle for Atlas» har tilsvarende spesialkrefter, og disse er unike for figurene. Det er derfor veldig nyttig å ha flere å bytte mellom for å tilegne deg ulike fordeler i kamp.

Dette er ikke helt ulikt strategiene i «Mass Effect»-serien, men er mye mer kreativt løst – likevel ikke i nærheten av like komplekst.

 

Det går vel ikke an?

«Starlink: Battle for Atlas» gir deg nemlig mulighet til å spille med ekte leketøysfigurer. Dette er fysiske figurer som kan brukes interaktivt i spillet, og er for mange et kjent konsept som er brukt i andre spill som «Skylanders», «Disney Infinity» og «Lego Dimensions».

Uten at jeg er noen ekspert på toys-to-life-konseptet vil jeg tørre påstå at «Starlink: Battle for Atlas» har gjort noe som de andre spillene ikke har greid, nemlig å utnytte seg av mulighetene i interaksjonen.

Jeg har fått tildelt tre fysiske skip, våpenpakker og en rekke kapteiner, deriblant Razor. Da alt av spillstæsj var pakket ut var første instinkt å nøye undersøke de ulike delene, plukke de fra hverandre (som den voksne drittungen jeg er), og sette de sammen igjen. Feil vei, selvsagt.

For å gjøre kreasjonen min perfekt monterer jeg ekstra vinger på skipet i stedet for våpen. Det går vel ikke an? Joda. Foran meg på TV-skjermen kommer mitt spesialbygde skip frem i sanntid. Jeg er kanskje lett å imponere, men følelsen av å ha min helt unike kreasjon foran meg, både fysisk og virtuelt, er fantastisk.

 

Plug’n play som gir merverdi

I kamp mot fiender senere i spillet får jeg vite at våpnene jeg har satt på er mindre effektive mot den spesifikke fienden, og spillet gir meg mulighet til å pause og sette på nye våpen, alt i sanntid (hvis man ikke regner pausen).

Da et av skipene mine går ad undas, og jeg plugger til et nytt et, merker jeg også hvordan de ulike modifikasjonene jeg har gjort på vingene har mye å si både på styring, fart og smidighet.

Opplevelsen er overraskende sømløs – rett og slett imponerende. Følelsen av å skape noe helt eget til dette spilluniverset tenner faktisk en slags barnslig gnist i meg.

For deg som ikke er like interessert i å ha drøssevis med fysisk «spillræl» på hylla hjemme kan dette heldigvis også kjøpes virtuelt. Når det er sagt er de fysiske figurene både veldesignet og robuste, og jeg tror de vil gi en fantastisk merverdi til deg med barn – som enkelt kan fortsette leken med disse når skjermen er skrudd av.

 

Krokodille-elefanter-hva-for-no?

Når du først har kastet deg inn i Atlas-stjernesystemet skjønner du hvor stort det egentlig er. Alt i alt består det av syv planeter, alle med sine helt egne økosystem, raser, plante- og dyreliv.

Som eksempel er planeten Ashar fylt med aske og flytende lava. Til tross for sitt hardføre klima huser planeten mange unike livsformer. Følelsen av å fly inn i nye økosystemer er spennende. Jeg gleder meg alltid til å se hva slags rare planter og skapninger som dukker opp foran meg – enten om det er vennlige, dinosaurlignende høne-skapninger, krokodille-elefanter med rare gryntelyder, eller ildsinte magmamonstre med glødende skjell.

Livsformene du møter på er ikke bare for pynt og skøy, men er også en viktig del av progresjonen din i spillet. Ved å skanne ulike arter får du forskningspoeng, og for å samle en tilstrekkelig DNA-profil må du skanne tre eksemplarer.

Du kan også plukke med deg sjeldne gjenstander som ulike metaller, bergarter, avansert teknologi eller planter. Disse gir både erfarings- og forskningspoeng, og kan selges til ulike kolonister for å styrke alliansen dere imellom.

Salget gir også en slant med penger, som kan være nyttig i ditt kontinuerlige arbeid med å bygge forsknings-, forsvars- og allianse-leirer på de ulike planetene.

 

Luftbåren

Spillopplevelsen foregår i tredjepersonsperspektiv, og for de som er kjent med tidligere spill fra «Star Fox»-universet vil det være mange gjenkjennbare elementer i Switch-versjonen av spillet.

Personlig var jeg imidlertid veldig spent på hvordan det ville oppleves å konstant fly, spesielt med tanke på bekjempelse av fiender på bakkenivå.

Dette har utviklerne løst godt ved å gi deg mulighet til å skifte mellom sveving og flyging. Svever du, befinner du deg låst noen meter over bakken og kan lett manøvrere over, under og gjennom landskapet rundt deg. Likevel må du holde tunga rett i munnen for å ikke kræsje i noe – som jeg konstant gjør.

Heldigvis har du mulighet til å gå over i flymodus hvis du får et oppdrag langt unna. Da kan du fly direkte over hindringer og fiender uten problemer. Fly-modus tar deg også ut av planetens atmosfære hvis du vil forlate planeten og ut i verdensrommet.

 

Repetitivt

En av spillets akilleshæler blir dessverre kampsystemet. I svevemodus fungerer det greit nok, men det kan ta litt tid å finne gode, taktiske løsninger.

Jeg forventer progresjon, noe logisk som skal gi følelsen av det ting flyter litt bedre, men jeg kommer bare til et visst nivå.

Bekjempelse av fiender i svevemodus oppleves som knotete, og ved flere anledninger havner skipet på hodet når jeg skal gjøre en unnamanøver.

Kampene i verdensrommet fungerer bedre, men blir etterhvert kjedelig. Den syvende gangen lovløse romrøvere initierer til et bakholdsangrep, når jeg egentlig bare vil komme meg raskest mulig til den nye planeten, blir jeg rett og slett irritert. Hadde det enda vært litt finesse over det hele, men hvert angrep føles som en endeløs sirkel av repetisjon – til og med dialogen er tilnærmet uforandret.

Selv med ulike våpen, kapteinenes spesialkrefter og mulighet til å skifte mellom sveving og flying, føles både oppdrag og kamper dessverre veldig repetitive. Dette er ikke bare når det kommer til hva du skal gjøre, men også hvordan du løse det.

Det er lite variasjon, og har du først spilt gjennom to planeter har du «spilt gjennom de alle». Til og med gåter og puslespill løses stort sett på samme vis, bare med annen «innpakning».

 

Venneredning

Til min store overraskelse gir «Starlink: Battle for Atlas» deg muligheten til å spille med en venn via splittet skjerm. Dette gir heldigvis en kjærkommen dimensjon til spillopplevelsen, og gjør slik at fint takler noen ekstra timer med «repetisjonsoppdrag».

Her har du og kompis, samboer eller kid-en din flere timer med underholdning og utforskelse å kose dere med. Gleden blir rett og slett litt lettere ved å dele.

En annen bonus er at spiller nummer to har alt av våpen, skip og kapteiner tilgjengelig automatisk. Å koordinere angrep sammen oppleves som mye mer dynamisk enn å kjøre solo, og når begge har mulighet til å velge ulike våpen føler man seg godt rustet til enhver tid.

Et lite minus er at spiller nummer to har ingen progresjon i spillet, og hvis du havner for langt unna spiller én blir du deportert tilbake. Dette gjør det litt vrient, spesielt med tanke på samling av ressurser og skanning av dyr, hvor man gjerne vil være litt fra hverandre.

 

Med profesjonelle stemmeskuespillere, vakker musikk og fantasifulle verdener er «Starlink: Battle for Atlas» alt i alt et spennende romeventyr som holder høy kvalitet.

Overraskende nok var ikke mangelen på bakkekontakt så halvgærent. Mye av æren gir jeg likevel til spillets fantastiske toys-to-life-system, som garantert også vil få deg til å føle deg som en liten unge på julaften.

Dessverre er det ikke nok variasjon og et klønete kampsystem hindrer at spillet virkelig blomstrer.

«Starlink: Battle for Atlas» er ute til PS4, Xbox One og Nintendo Switch (testet). 

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer